Dette ordet betegner i alminnelighet en byggestein av herdet leire eller leirholdig jord. Helt fra de tidligste tider av har man brukt teglstein (hebr. levenạh) i bibelske land. De som bygde oldtidens Babel, fant ikke naturstein i nærheten av det stedet hvor de valgte å bygge byen, og brukte derfor teglstein i stedet, og asfalt tjente som mørtel for dem. Teglsteinene ble tydeligvis brent i en ovn; de ble herdet «ved en brenningsprosess». (1Mo 11: 3) I det gamle Egypt ble de israelittiske slavene satt til å lage teglstein. Oppgaven deres ble enda vanskeligere da de selv måtte samle strå, men likevel var nødt til å produsere like mye teglstein som tidligere. (2Mo 5: 7–19) I det lovte land fortsatte israelittene å bruke teglstein som byggemateriale, men det ser likevel ut til at de foretrakk naturstein. (Jes 9: 10) I fjellområdene i Palestina er det rik tilgang på velegnet naturstein, men i andre områder er tilgangen mye dårligere. I lavlandet,  i byer som Jeriko og Esjon-Geber, ble teglstein derfor brukt ikke bare til bymurer, men også til bolighus. I nyere tid har man i deler av Syria og Palestina bygd hus dels av tilhogd naturstein og dels av soltørket teglstein. Natursteinen er da blitt brukt til de veggene som er mest utsatt for vinterstormene.

Når man skulle framstille teglstein, renset man først leiren eller den leirholdige jorden for fremmedlegemer, og så blandet man den vanligvis med finskåret halm eller lignende, noe som bekreftes av følgende bemerkning i Anastasi-papyrene fra det gamle Egypt: «Det var ingen til å forme teglstein, og det fantes ikke halm i området.» (Life in Ancient Egypt av A. Erman, 1894, s. 117) Selv om man har funnet teglstein uten strå i Egypt, er dette åpenbart et unntak fra regelen, og det gir ikke grunnlag for å trekke den slutning at israelittene begynte å lage teglstein uten strå da de ble nødt til å samle strå selv. Forsøk i nyere tid har vist at leire blir lettere å arbeide med når man blander inn halm, og at halmen tredobler steinens styrke.

Blandingen av leire eller leirholdig jord og strå ble fuktet med vann, knadd med føttene og så formet med hendene eller presset ned i en firkantet ’teglsteinform’ (hebr. malbẹn) av tre. (Na 3: 14) For at formen lett skulle slippe steinen, drysset man trolig tørr jord på innsiden av den. Ofte preget man teglsteinene med den regjerende monarkens spesielle merke mens de ennå var fuktige. Steinene ble så lagt til tørk i solen eller brent i en ovn.

I Babylonia var det vanlig å tørke og brenne teglsteinene i en ovn, og slik brent stein ble vanligvis brukt til bymurer og til vegger og gulv i palassene. Det hendte også at soltørket teglstein ble brukt i innvendige vegger i bygninger eller i meget tykke murer sammen med brent teglstein, i skiftende lag. I Egypt, Assyria og Palestina var øyensynlig soltørking det vanligste. Ovnsbrent stein er bedre enn soltørket stein, som har lett for å bli oppløst ved oversvømmelse og for å smuldre opp i den sterke sommersolen. I visse tilfeller har imidlertid soltørket stein vist seg å være svært holdbar. Et eksempel på det finnes i Esjon-Geber, hvor slik stein har holdt seg i mange hundre år. – Se BRENNOVN.

Den utstrakte bruken av soltørket teglstein forklarer hvorfor visse oldtidsbyers beliggenhet har vært ukjent i mange hundre år. Teglstein fra tidligere tiders byer smuldret opp og ble med tiden omdannet til hauger av jord av omtrent samme type som omgivelsene. I Palestina og Syria inneholder slike hauger ofte ruinene av flere byer.

Teglsteinene varierte en god del i form og størrelse. I Egypt var de vanligvis rektangulære, bortsett fra at man benyttet kileformet stein til buer. Lengden på steinene kunne variere fra 36 til 51 cm, bredden fra 15 til 23 cm og tykkelsen fra 10 til 18 cm. I Babylonia har man funnet både kvadratisk, avlang, trekantet og kileformet teglstein. I senere perioder, for eksempel på Nebukadnesars tid, brukte man imidlertid for det meste kvadratisk teglstein med sider på ca. 30 cm.

Jesajas bemerkning om at israelittene på hans tid frambrakte offerrøyk «på teglsteinene», kan enten henspille på brolegningen på offerstedet eller på taksteiner, ettersom det var vanlig å frambære ofre på hustakene. – Jes 65: 3.