En sammenleggbar konstruksjon hvor duker eller skinn er spent ut over og holdt oppe  av stenger. Telt er blant de eldste former for menneskelagde boliger (1Mo 4: 20; 9: 21) og er blitt mye brukt av nomadefolk i Midtøsten. – 1Mo 9: 27; Sl 83: 6.

Bibelen inneholder en del detaljer om fortidens telt, både når det gjelder utseende og bruk. Dette kan suppleres med opplysninger om telt som arabere har brukt i nyere tid, ettersom disse øyensynlig ikke er vesentlig annerledes enn dem som ble brukt i bibelsk tid. Mange forskere mener at man brukte dyreskinn til de første teltene. (1Mo 3: 21; 2Mo 26: 14) Blant nåtidens beduiner er det vanlig med telt av mørkt geitehårsstoff. (Jf. 2Mo 36: 14; Høy 1: 5.) Lengder av slikt stoff sys sammen. Hvor stort det ferdige teltet blir, avhenger av hvor velstående eieren er, og hvor stor husstand han har. Teltduken holdes oppe av flere loddrett stilte stenger som er mellom 1,5 og 2 m lange; de høyeste står nær midten. Teltet sikres mot vær og vind ved hjelp av snorer og teltplugger. (Dom 4: 21) Stoffstykker som henges på sidene, sikrer privatlivets fred og beskytter mot vær og vind, men disse kan heises opp eller fjernes når man skal lufte.

Det later til at større telt i bibelsk tid vanligvis ble inndelt i minst to rom ved hjelp av forheng. «Saras telt», som blir nevnt i 1. Mosebok 24: 67, kan enten ha vært hennes eget rom eller et separat telt som var hennes eget. Det var nokså vanlig at velstående menn hadde flere telt, og kvinner hadde noen ganger sitt eget telt. (1Mo 13: 5; 31: 33) Man brukte trolig matter på gulvet inni teltet.

Telt var noe som hørte nomadelivet til; de som var mer fastboende, bodde i hus. Det blir derfor sagt om Abraham at han «bodde i telt» mens han «ventet på den byen som har virkelige grunnvoller». (He 11: 9, 10) Det ser ut til at israelittene stort sett bodde i hus, ikke i telt, på den tiden da de var i Egypt. (2Mo 12: 7) Men da de forlot Egypt, begynte de å bo i telt igjen (2Mo 16: 16), noe de fortsatte med i de 40 årene i ødemarken. (3Mo 14: 8; 4Mo 16: 26) I løpet av denne perioden var det to telt som var spesielt viktige: «tabernaklet» og Moses’ telt. – 2Mo 25: 8, 9; 26: 1; 33: 7; se MØTETELTET;  ; TABERNAKLET.

Selv etter at israelittene hadde erobret det lovte land, brukte gjetere og jordbrukere telt ute på markene. (Høy 1: 8) Sakarja 12: 7 hentyder trolig til slike telt, ettersom det var de som holdt til der, som først ville bli berørt og ha behov for beskyttelse hvis en fiendtlig nasjon kom mot landet for å angripe Jerusalem. Hærførere og hærer brukte også telt når de var ute på lengre felttog. – 1Sa 17: 54; 2Kg 7: 7; jf. Da 11: 45.

Den poetiske bruken av ordet «telt» i den generelle betydningen «bolig» (også brukt om vanlige hus) kan utvilsomt føres tilbake til den lange perioden israelittene bodde i telt. – 2Mo 12: 23, 30; 1Sa 13: 2; 1Kg 12: 16; Sl 78: 51.

Brukt billedlig. Denne kjennskapen til det å bo i telt avspeiler seg også i de mange billedlige uttrykkene i Bibelen hvor begrepet «telt» inngår. Hiskia skrev angående en periode da han var døden nær: «Min egen bolig er blitt rykket opp og fjernet fra meg som hyrders telt.» (Jes 38: 12) Et oppslått telt kunne raskt tas ned og fjernes, ved at stengene ble tatt ut og pluggene rykket opp, og Hiskia syntes at hans plass i de levendes land på lignende måte virket flyktig og lett å fjerne. Elifas sammenlignet døden med det å ’rykke opp teltsnoren’, noe som ville få et telt til å falle sammen. – Job 4: 21.

Paulus brukte ordet telt som metafor på en lignende måte da han talte om de åndsavlede kristnes jordiske legemer. Et telt, som kan foldes sammen, er en skrøpeligere og mer midlertidig bolig enn et hus. Kristne som har fått ånden som et pant på det kommende himmelske liv, lever nå på jorden i et «telt», et dødelig, kjødelig legeme, men ser fram til å få «en bygning fra Gud», et himmelsk legeme som er evig og uforgjengelig. – 1Kt 15: 50–53; 2Kt 5: 1–5; jf. 2Pe 1: 13, 14.

I forbindelse med at Jeremia skildret den ødeleggelsen som skulle ramme jødene, brukte han begrepet telt på en billedlig måte. (Jer 4: 20) Han sammenlignet nasjonen med en kvinne som var i en trøstesløs situasjon fordi teltet hennes var blitt tatt ned og teltsnorene revet over. Noe som forverret situasjonen ytterligere, var at sønnene hennes var i landflyktighet, og at det ikke var noen igjen som kunne hjelpe henne med å spenne ut og sette opp teltet. (Jer 10: 20) Da babylonerne ødela Jerusalem, kunne byen, hvor det hadde vært et stort antall boliger, beskrives som et telt, «Sions datters telt», som Jehova hadde utøst sin voldsomme harme i. – Kla 2: 4.

Ordet «telt» blir i flere tilfeller også brukt i en annen billedlig betydning. Et telt var et hvilested og et ly mot vær og vind. (1Mo 18: 1) I betraktning av datidens skikker når det gjaldt gjestfrihet, hadde besøkende grunn til å tro at de ville bli sørget for og vist respekt når de ble tatt imot i noens telt. Når det i Åpenbaringen 7: 15 blir sagt om dem som tilhører den store skare, at Gud «skal slå opp sitt telt over dem», er dette derfor noe som leder tanken hen på beskyttelse, omsorg og trygghet. (Sl 61: 3, 4) Jesaja omtaler de forberedelsene som Guds hustru, Sion, skal  treffe til gagn for de sønnene hun vil få. Befalingen til henne lyder: «Utvid plassen for ditt telt.» (Jes 54: 2) Hun utvider altså det området hvor hennes barn nyter godt av hennes beskyttelse.

I Åpenbaringen 21: 1–3 lar Gud apostelen Johannes se inn i tusenårsriket og sier: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem [bokst.: telte hos dem].» Gud skal bo hos menneskene på en måte som ble forbilledlig framstilt ved teltet, eller tabernaklet, i ødemarken – ikke personlig, men representativt – idet han handler med dem gjennom «Guds Lam», som også er den store Øversteprest. – 2Mo 25: 8; 33: 20; Joh 1: 29; He 4: 14.