(Tibẹrius).

Romerrikets andre keiser. Han ble født i 42 f.v.t. og var sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla. Da han var tre år gammel, tvang imidlertid Octavian  (Augustus) Tiberius den eldre til å skille seg fra sin hustru, slik at han selv kunne gifte seg med henne. Etter at Tiberius den eldre døde, flyttet Tiberius den yngre og hans bror til moren. Morens mann, Octavian, fikk senere ærestittelen Augustus. Da Tiberius var blitt voksen, giftet han seg med Vipsania Agrippina, men ekteskapet ble forholdsvis kortvarig fordi Augustus forlangte at han skulle skille seg fra sin hustru og gifte seg med hans datter Julia, som var blitt enke. Augustus adopterte Tiberius i år 4 e.v.t.

Augustus valgte Tiberius som sin etterfølger først etter at alle andre foretrukne kandidater hadde dødd. Den 17. august i år 14 e.v.t. (ifølge den gregorianske kalender) døde Augustus. Den 15. september lot Tiberius seg utrope til keiser av senatet. Døperen Johannes begynte sin gjerning «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering». Hvis årene ble regnet fra Augustus’ død, må det 15. året ha vart fra august i år 28 e.v.t. til august i år 29 e.v.t. Hvis de ble regnet fra det tidspunkt da Tiberius formelt ble utnevnt til keiser, må det 15. året ha vart fra september i år 28 e.v.t. til september i år 29 e.v.t. – Lu 3: 1–3.

Tiberius levde til mars i år 37 e.v.t. og var altså keiser under hele Jesu tjeneste. Det var derfor høyst sannsynlig Tiberius’ bilde som var på den mynten man kom med til Jesus da han sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er.» (Mr 12: 14–17; Mt 22: 17–21; Lu 20: 22–25) Tiberius utvidet loven om laesa majestas (majestetsforbrytelse) slik at den i tillegg til opprørske handlinger også omfattet ærekrenkende uttalelser mot keiseren, og det var antagelig i kraft av denne loven jødene presset Pontius Pilatus til å sørge for at Jesus ble drept. (Joh 19: 12–16) Tiberius kalte senere Pilatus til Roma fordi samaritanene hadde klaget over den måten han utøvde sitt embete på, men Tiberius døde og Caligula etterfulgte ham før Pilatus nådde fram.

Tiberius var en keiser med både dyder og laster. Han var tilbakeholdende når det gjaldt å bruke penger på luksus og hadde derfor midler til sjenerøst å bygge opp imperiets velstand og dessuten reserver til hjelp i nødssituasjoner og dårlige tider. Tiberius betraktet ikke seg selv som en gud, men som et menneske, han avslo mange ærestitler, og han rettet vanligvis keiserdyrkelsen mot Augustus (Octavian), ikke mot seg selv.

Hans laster overgikk imidlertid hans dyder. Han var ualminnelig mistenksom og hyklersk overfor andre, og i hans regjeringstid var det mange som ble myrdet på hans befaling; blant ofrene var mange av hans tidligere venner. Han rådførte seg med astrologer. I sin villa på Capri, hvor han tilbrakte de siste ti årene av sitt liv, tilfredsstilte han sine perverse lyster på den mest nedverdigende måte med menn som ble brukt til unaturlige formål.

Tiberius var foraktet, ikke bare av enkeltpersoner, som sin skolelærer Theodoros fra Gadara og sin stefar Augustus, men også av folk i sin alminnelighet. Etter hans død nektet senatet å guddommeliggjøre ham. Av disse og andre grunner mener bibelkommentatorer at profetien om at «en som skal foraktes», skulle framstå som «Nordens konge», ble oppfylt på Tiberius. – Da 11: 15, 21.