Begrepet «tidsalder» kan betegne en mer eller mindre avgrenset periode i menneskenes historie. I noen oversettelser blir det greske ordet aiọn (flt. aiọnes) ofte gjengitt med «tidsalder». Ifølge leksikografer kan ordet bety «et tidsrom som er klart definert og avmerket, en epoke, tidsalder», og også «levetid, liv» eller «tidsperiode, generasjon». Ettersom en epoke, eller en tidsalder, kan ha en begynnelse og en slutt eller fortsette for evig, kan aiọn betegne en tidsperiode som har en begynnelse, men som er uten ende. Jesus sa for eksempel ifølge Markus 3: 29 at den som taler bespottelig mot den hellige ånd, er skyldig i «evig [«tidsaldervarende», evigvarende] synd», eller en synd som aldri eller ikke på noe tidspunkt i framtiden vil bli strøket ut. Et lignende uttrykk ble brukt i forbindelse med det fikentreet som ikke bar frukt; det greske uttrykket som her er gjengitt med «i evighet», betyr bokstavelig «til [for] tidsalderen». (Mt 21: 19) I forbindelse med Jesus lovte en engel at «han [Jesus] skal herske som konge over Jakobs hus for evig [bokst.: inn i tidsaldrene]». – Lu 1: 33; se UAVGRENSET TID.

Ordet aiọn kan også mer bestemt referere til den vedvarende tingenes tilstand eller de forhold eller trekk som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder, snarere enn til selve tidsrommet. Som R.C. Trench sier i Synonyms of the New Testament (London 1961, s. 203): «Ettersom det betegner tid, kommer det nå til å betegne alt eksisterende i verden som er underlagt tidens vilkår; . . . og dernest, i en mer etisk betydning, verdensforholdenes forløp og strømninger.» – Se TINGENES ORDNINGER; VERDEN.