I ÅR 607 f.v.t. ble det en gang så velstående Juda land gjort til «en ødslig ødemark, uten en innbygger», da de jødiske fangene ble ført i landflyktighet til Babylon og en rest flyktet til Egypt. (Jer 9: 11) Den kjærlige godhets Gud skulle imidlertid ikke la sitt folk bli værende i landflyktighet for alltid. Han forutsa at de ville «måtte tjene Babylons konge i sytti år», og at han deretter skulle utfri en trofast rest. (Jer 25: 11, 12; 29: 10–14) Ikke engang det tilsynelatende uovervinnelige babylonske verdensrike kunne forpurre Guds erklærte hensikt. Det at jødene vendte tilbake fra landflyktigheten, viser med hvilken usvikelig sikkerhet Jehovas profetier blir oppfylt.

Babylon falt allerede før de 70 årene i landflyktighet utløp, nemlig i år 539 f.v.t., da perserkongen Kyros’ styrker inntok byen. I løpet av sitt første år som hersker over Babylon utstedte Kyros et dekret som gav de landflyktige jødene anledning til å vende tilbake til Jerusalem. (Esr 1: 1–4) En rest som talte 42 360 menn, kvinner og barn, la ut på reisen, og de kom fram til Juda i år 537 f.v.t. (Esr 1: 5 til 3: 1; 4: 1) Dermed utløp de 70 årene da landet skulle ligge øde. Profetien hadde fått en nøyaktig oppfyllelse.

Det var imidlertid ikke alle som vendte tilbake fra landflyktigheten på det tidspunktet. I år 468 f.v.t. var det en ny gruppe som vendte tilbake, sammen med presten Esra, som brakte med seg gaver til templet i Jerusalem. (Esr 7: 1 til 8: 32) I år 455 f.v.t. kom så Nehemja reisende fra Susan for å gjenoppbygge Jerusalems murer. (Ne 2: 5, 6, 11) Bibelen forteller ikke nøyaktig hvilken rute de som vendte tilbake, fulgte. På kartet er det vist et par mulige ruter.