Det å dyrke, vise ærefrykt for eller hylle. Sann tilbedelse av Skaperen omfatter alle sider av ens liv. Apostelen Paulus skrev til korinterne: «Enten dere spiser eller drikker eller gjør noe annet, gjør alt til Guds ære.» – 1Kt 10: 31.

Da Jehova Gud skapte Adam, foreskrev han ikke noe bestemt ritual eller noen spesiell metode som det fullkomne mennesket skulle benytte for å nærme seg Ham i tilbedelse. Adam kunne imidlertid tjene eller tilbe sin Skaper ved trofast å gjøre hans vilje. Overfor Israels nasjon foreskrev Jehova senere en bestemt måte å nærme seg ham og tilbe ham på, en ordning som innbefattet dyreofre, et presteskap og en fysisk helligdom. (Se TRE FRAM FOR GUD.) Denne ordningen hadde imidlertid bare «en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse». (He 10: 1) Det har alltid vært lagt størst vekt på det å vise tro – ved å gjøre Jehova Guds vilje – ikke på seremonier og ritualer. – Mt 7: 21; Jak 2: 17–26.

Som profeten Mika uttrykte det: «Med hva skal jeg tre fram for Jehova? Med hva skal jeg bøye meg for Gud i det høye? Skal jeg tre fram for ham med helbrennofre, med årsgamle kalver? Kommer Jehova til å finne behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte sønn for mitt opprør, min livsfrukt for min sjels synd? Han har fortalt deg, du menneske av jord, hva som er godt. Og hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal øve rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» – Mi 6: 6–8; jf. Sl 50: 8–15, 23.

Hebraiske og greske ord. De fleste av de hebraiske og greske ordene som kan betegne tilbedelse, kan også referere til andre handlinger enn tilbedelseshandlinger. Det er sammenhengen som avgjør hvordan ordene skal forstås.

Ett hebraisk ord som kan overbringe tanken om tilbedelse, ʽavạdh, har grunnbetydningen «å tjene». (1Mo 14: 4; 15: 13; 29: 15) Å tjene eller tilbe Jehova innbefattet å vise lydighet mot alle hans bud og å gjøre hans vilje med udelt hengivenhet. (2Mo 19: 5; 5Mo 30: 15–20; Jos 24: 14, 15) Hvis man deltok i et ritual eller deltok i en tilbedelseshandling rettet mot andre guder, var derfor dette ensbetydende med at man forlot den sanne tilbedelse. – 5Mo 11: 13–17; Dom 3: 6, 7.

Et annet hebraisk ord som kan betegne tilbedelse, er hisjtachawạh, som har grunnbetydningen «bøye seg» (1Mo 18: 2), særlig som et uttrykk for ærbødighet. (Se ÆRBØDIGHET.) Selv om det å bøye seg ned slik ganske enkelt kunne være et uttrykk for respekt eller høflighet overfor et annet menneske (1Mo 19: 1, 2; 33: 1–6; 37: 9, 10), kunne det også være en tilbedelseshandling, et uttrykk for at man hadde ærefrykt for Gud og var takknemlig mot ham og ønsket å underkaste seg under hans vilje. Når ordet hisjtachawạh blir brukt i forbindelse med menneskers forhold til den sanne Gud eller til avguder, nevnes noen ganger ofre og bønn i sammenhengen. (1Mo 22: 5–7; 24: 26, 27; Jes 44: 17) Dette tyder på at det var vanlig å bøye seg når man bad eller frambar ofre. – Se BØNN.

Den hebraiske roten saghạdh (Jes 44: 15, 17, 19; 46: 6) har grunnbetydningen «kaste seg ned». Det tilsvarende arameiske uttrykket blir vanligvis brukt i forbindelse med tilbedelse (Da 3: 5–7, 10–15, 18, 28), men i Daniel 2: 46 blir det brukt i forbindelse med at kong Nebukadnesar hyllet profeten Daniel idet han kastet seg ned for ham.

 Det greske verbet latreuo (Lu 1: 74; 2: 37; 4: 8; Apg 7: 7) og substantivet latreia (Joh 16: 2; Ro 9: 4) overbringer tanken om å utføre hellig tjeneste, ikke bare alminnelig, verdslig tjeneste.

Det greske ordet proskynẹo svarer godt til det hebraiske ordet hisjtachawạh, ettersom også det overbringer tanken om å vise ærbødighet og noen ganger om å tilbe. Ordet blir brukt både i forbindelse med at en slave bøyer seg ærbødig for en konge (Mt 18: 26), og om den handlingen Satan krevde at Jesus utførte da han tilbød ham alle verdens riker og deres herlighet. (Mt 4: 8, 9) Hvis Jesus hadde vist Satan en slik ærbødighet, ville dette ha vært ensbetydende med at han underkastet seg under ham og ble hans tjener. Men Jesus nektet å gjøre dette. Han sa: «Gå bort, Satan! For det står skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe [gr.: en form av proskynẹo; i 5. Mosebok, som Jesus siterte fra: hebr. hisjtachawạh], og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste [gr.: en form av latreuo; hebr. ʽavạdh].’» (Mt 4: 10; 5Mo 5: 9; 6: 13) På lignende måte er tilbedelse av, ærbødighet for eller det å bøye seg ned for «villdyret» og «villdyrets bilde» knyttet til tjeneste, for de som tilber og støtter «villdyret» og dets «bilde», blir identifisert ved at de har et merke enten på hånden (som man yter tjeneste med) eller på pannen (hvor det er synlig for alle). Ettersom Djevelen gir villdyret dets myndighet, er det å tilbe villdyret i virkeligheten ensbetydende med å tilbe eller tjene Djevelen. – Åp 13: 4, 15–17; 14: 9–11.

Andre greske ord som har med tilbedelse å gjøre, er avledet av ordene eusebẹo, threskeuo og sẹbomai. Eusebẹo betyr «å vise gudhengivenhet» eller «å ære, å vise ærbødighet». (Se GUDHENGIVENHET.) I Apostlenes gjerninger 17: 23 refererer ordet til den gudhengivenhet eller ære som atenerne viste «en ukjent gud». Substantivet threskeia, som er avledet av threskeuo, anses å referere til en «form for tilbedelse» – enten den er sann eller falsk. (Apg 26: 5; Kol 2: 18) De kristnes sanne tilbedelse var kjennetegnet av ekte omtanke for de fattige og av at man holdt seg helt atskilt fra den ugudelige verden. (Jak 1: 26, 27) Ordet sẹbomai (Mt 15: 9; Mr 7: 7; Apg 18: 7; 19: 27) og det beslektede ordet sebạzomai (Ro 1: 25) betyr «å vise ærbødighet; å dyrke; å tilbe». Substantivet sẹbasma betegner den eller det som blir tilbedt eller vist hengivenhet. (Apg 17: 23; 2Te 2: 4) To andre uttrykk er avledet av den samme verbstammen, men har Thẹos (Gud) som prefiks, nemlig theosebẹs, som bokstavelig betyr «Gud-ærbødig» (Joh 9: 31), og theosẹbeia, som betyr «ærbødighet for Gud». – 1Ti 2: 10.

Tilbedelse som er antagelig for Gud. Jehova Gud aksepterer bare tilbedelse fra dem som innretter seg etter hans vilje. (Mt 15: 9; Mr 7: 7) Til en samaritansk kvinne sa Jesus Kristus: «Den time kommer da det verken er på dette fjellet [Garisim] eller i Jerusalem dere skal tilbe Faderen. Dere tilber det dere ikke kjenner; vi tilber det vi kjenner . . . Men den time kommer, og den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere. Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» – Joh 4: 21–24.

Jesu ord her viser tydelig at den sanne tilbedelse ikke skulle være avhengig av geografisk beliggenhet eller av at man befinner seg i nærheten av eller bruker synlige ting. I stedet for å være avhengig av det som kan ses og røres ved, viser sanne tilbedere tro og bevarer en ærbødig holdning uansett hvor de befinner seg, og hva de har rundt seg. De tilber altså ikke ved hjelp av noe som de kan se eller røre ved, men med ånd. Ettersom de kjenner den sannheten som Gud har åpenbart, er deres tilbedelse i overensstemmelse med sannheten. Fordi de som tilber Gud med ånd og sannhet, har lært Gud å kjenne gjennom Bibelen og ved å legge merke til hvordan Guds ånd virker i deres eget liv, kan det sies om dem at de ’tilber det de kjenner’.