Jehovas lov angående blodets hellighet var klar og tydelig. Utgytelse av menneskeblod besmittet det landet som israelittene bodde i, og hvor Jehova hadde sin bolig, og kunne bare sones ved blodet av den som hadde utøst det. (1Mo 9: 5, 6; 4Mo 35: 33, 34) Hvis noen begikk et mord, skulle derfor offerets blod hevnes, og loven om «sjel for sjel» (liv for liv) ble håndhevet ved at morderen «ubetinget» led døden for ’blodhevnerens’ hånd. (2Mo 21: 23; 4Mo 35: 21) Men hva med en som tok livet av noen av vanvare, for eksempel ved at øksehodet ved et uhell gled av skaftet mens han felte et tre, og så traff et menneske? (5Mo 19: 4, 5) Til gagn for dem som hadde vært så uheldige, sørget Jehova for at det ble opprettet seks tilfluktsbyer hvor disse kunne søke beskyttelse og tilflukt fra blodhevneren. – 4Mo 35: 6–32; Jos 20: 2–9.

Beliggenhet. Før Moses døde, utpekte han tre byer på østsiden av Jordan til tilfluktsbyer. Den første, Beser, lå på en høyslette i den sørlige delen av det området som tilhørte Rubens stamme, øst for nordenden av Dødehavet. Den andre, Ramot i Gilead, tilhørte Gads stamme og lå omtrent midt i den østlige delen av det landet israelittene bosatte seg i. Den tredje, Golan, lå i Basjan, et stykke mot nord i Manasses område. (5Mo 4: 43; Jos 21: 27, 36, 38) Etter at israelittene hadde gått over Jordan og befant seg på  vestsiden av elven, utpekte Josva ytterligere tre byer til tilfluktsbyer: Hebron, som lå i sør, i Judas område, Sikem, som lå sentralt til i Efraims fjellområde, og Kedesj i nord, i Naftalis område, som senere ble kjent som Galilea. (Jos 21: 13, 21, 32) Alle disse byene var levittiske byer, og én av dem, Hebron, var blant prestenes byer. De fikk dessuten en hellig status fordi de var satt til side som tilfluktsbyer. – Jos 20: 7.

Den juridiske prosedyren. Når en flyktning nådde fram til en tilfluktsby, skulle han legge fram sin sak for byens eldste ved byporten, og de skulle ta gjestfritt imot ham. Det ble også truffet tiltak for å forhindre at personer som hadde begått forsettlige drap, benyttet seg av ordningen med tilfluktsbyer. Etter at en person var kommet inn i en tilfluktsby, måtte han stille for retten i porten til den byen som hadde domsmyndighet der hvor drapet hadde funnet sted, og legge fram beviser for at han var uskyldig. Hvis han ble kjent uskyldig, ble han ført tilbake til tilfluktsbyen. For å være garantert den beskyttelsen som lå i ordningen, måtte han imidlertid bli i tilfluktsbyen resten av sitt liv eller inntil øverstepresten døde. Det var ikke tillatt å endre disse betingelsene mot noen løsepenge. (4Mo 35: 22–29, 32; Jos 20: 4–6) Selv ikke Jehovas hellige alter utgjorde noen beskyttelse for mordere, slik det framgår av tilfellet med Joab. – 2Mo 21: 14; 1Kg 1: 50; 2: 28–34; se BLODHEVNER.

Jehovas ordning for å beskytte personer som av vanvare tok livet av et annet menneske, var virkelig annerledes enn de fredhellige steder som fantes i oldtidens hedenske nasjoner, og de former for kirkeasyl som kristenheten har sørget for opp gjennom tidene. Mens slike fristeder gav beskyttelse til forbrytere på lik linje med de uskyldige, gav Israels tilfluktsbyer bare beskyttelse til slike som av vanvare hadde drept et annet menneske, og bare på visse betingelser, slik at respekten for livets hellighet ble holdt i hevd.