(Timọteus) [en som ærer Gud].

En av apostelen Paulus’ nære medarbeidere. Timoteus var sønn av en jødisk kvinne som het Eunike; faren, som var greker, er ikke nevnt ved navn i Bibelen. Timoteus ble fra han var ganske liten, undervist i «de hellige skrifter» av sin mor og trolig også av sin mormor, Lo’is. (Apg 16: 1; 2Ti 1: 5; 3: 15) Man vet ikke nøyaktig når Timoteus tok imot kristendommen, men da apostelen Paulus på sin andre misjonsreise, kanskje i slutten av år 49 eller i begynnelsen av år 50, kom til Lystra (som tydeligvis var Timoteus’ hjemby) merket han seg at disippelen Timoteus (som da kanskje var i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene) «ble vel omtalt av brødrene i Lystra og Ikonium». – Apg 16: 2.

Det kan ha vært på dette tidspunktet at det under Guds ånds innflytelse ble uttalt visse profetier eller forutsigelser om Timoteus. Etter at den hellige ånd på den måten hadde antydet noe om Timoteus’ framtid, la menighetens eldste sammen med apostelen Paulus hendene på ham og satte ham på den måten til side for en bestemt tjeneste i forbindelse med den kristne menighet. (1Ti 1: 18; 4: 14; 2Ti 1: 6; jf. Apg 13: 3.) Paulus valgte Timoteus som sin reisefelle, og for at ikke jødene skulle ha noen grunn til å ta anstøt, omskar han ham. – Apg 16: 3.

Reiser sammen med Paulus. Timoteus virket sammen med Paulus i den kristne tjeneste i Filippi, Tessalonika og Berøa. (Apg 16: 11 til 17: 10) Da Paulus måtte forlate Berøa på grunn av motstand som fanatiske jøder stod bak, lot han Silas og Timoteus være igjen for at de skulle ta seg av den nye gruppen av troende i byen. (Apg 17: 13–15) Det ser ut til at Paulus deretter sendte bud til Berøa og bad Timoteus om å besøke brødrene i Tessalonika for å oppmuntre dem til å være trofaste trass i de trengslene de ble utsatt for. (1Te 3: 1–3; se ATEN [Paulus’ virke i Aten].) Timoteus sluttet seg tydeligvis igjen til Paulus i Korint og kunne da fortelle om den trofasthet og kjærlighet de kristne i Tessalonika viste. (Apg 18: 5; 1Te 3: 6) I det brevet Paulus deretter sendte til tessalonikerne, nevnte han Silvanus (Silas) og Timoteus i den innledende hilsenen, og det gjorde han også i sitt andre brev til dem. – 1Te 1: 1; 2Te 1: 1.

På Paulus’ tredje misjonsreise (ca. 52–56) var Timoteus igjen sammen med apostelen. (Jf. Apg 20: 4.) Mens Paulus oppholdt seg i Efesos (1Kt 16: 8), skrev han i sitt første brev til korinterne: «Jeg sender Timoteus til dere, ettersom han er mitt elskede og trofaste barn i Herren; og han skal minne dere om mine framgangsmåter i forbindelse med Kristus Jesus, slik som jeg underviser overalt i hver menighet.» (1Kt 4: 17) I slutten av dette brevet antydet imidlertid Paulus at det ikke var sikkert at Timoteus kom til Korint: «Hvis Timoteus kommer, sørg da for at han blir fri for frykt blant dere, for han gjør Jehovas gjerning, akkurat som jeg.» (1Kt 16: 10) Hvis Timoteus virkelig besøkte Korint, må det ha vært før han og Erastus drog fra Efesos til Makedonia, for Timoteus og Paulus var sammen i Makedonia da det andre brevet til korinterne (som ikke var basert på Timoteus’, men på Titus’ rapport) ble skrevet. (Apg 19: 22; 2Kt 1: 1; 2: 13; 7: 5–7) Det er mulig at det aldri ble noe av det besøket det var meningen at Timoteus skulle avlegge. Noe som kan tyde på det, er det at Paulus i sitt andre brev til korinterne ikke nevner noe om at Timoteus hadde vært der uten at han selv var med. (2Kt 1: 19) Senere, da Paulus skrev til romerne, tydeligvis fra Korint (hvor Gaius bodde), var Timoteus sammen med ham. – Jf. Ro 16: 21, 23; 1Kt 1: 14.

Timoteus er også nevnt i den innledende hilsenen i de brevene Paulus skrev til filipperne (1: 1), kolosserne (1: 1) og Filemon (v. 1) under sitt første fangenskap i Roma. Det ser ut til at Timoteus selv var i fangenskap i Roma i en periode mellom de tidspunktene da Filipperbrevet og Hebreerbrevet ble skrevet. – Flp 2: 19; He 13: 23.

Ansvar og kvalifikasjoner. Etter at Paulus var blitt løslatt, tjente Timoteus igjen sammen  med ham, og han ble på Paulus’ oppfordring værende i Efesos. (1Ti 1: 1–3) Timoteus må nå (ca. 61–64) ha vært i 30-årene og hadde myndighet til å utnevne tilsynsmenn og menighetstjenere i menigheten. (1Ti 5: 22) Han var fullt ut i stand til å ivareta disse ansvarsfulle oppgavene, for han hadde bestått sin prøve under et nært samarbeid med apostelen Paulus i minst elleve år. Paulus kunne si om ham: «Jeg har ingen som har et slikt sinnelag som han, ingen som så oppriktig vil ha omsorg for det som angår dere. . . . Dere vet at han har bestått sin prøve, at han som et barn sammen med sin far har tjent som en slave sammen med meg for å fremme det gode budskap.» (Flp 2: 20–22) Og til Timoteus skrev han: «Jeg [holder aldri] opp med å huske på deg i mine påkallelser, idet jeg natt og dag lengter etter å se deg, ettersom jeg husker dine tårer, for at jeg kan bli fylt med glede. Jeg minnes jo den tro uten hykleri som er i deg.» – 2Ti 1: 3–5.

Selv om Timoteus ofte var plaget av magebesvær (1Ti 5: 23), ofret han seg villig for andre. Paulus holdt av ham på grunn av hans gode egenskaper og ønsket inderlig at Timoteus skulle komme til ham da hans død var nær forestående. (2Ti 4: 6–9) Ettersom Timoteus var relativt ung, kan han ha vært usikker og nølt med å gjøre sin myndighet gjeldende. (Jf. 1Ti 4: 11–14; 2Ti 1: 6, 7; 2: 1.) Dette viser at Timoteus ikke var stolt, men var en mann som kjente sine begrensninger.