Uttrykket «tingenes ordning» er en gjengivelse av det greske ordet aiọn på over 30 av de stedene dette ordet forekommer i De kristne greske skrifter.

Om betydningen av aiọn sier R.C. Trench: «I likhet med [kọsmos, verden] har det [aiọn] en primær og fysisk betydning, og deretter, basert på denne, en sekundær og etisk betydning. I sin primære [betydning] betegner det tid, kort eller lang, i dens uavbrutte forløp; . . . men i det vesentlige tid i betydningen de vilkår som alt det skapte eksisterer under, og utstrekningen av dets eksistens . . . Ettersom det betegner tid, kommer det nå til å betegne alt eksisterende i verden som er underlagt tidens vilkår; . . . og dernest, i en mer etisk betydning, verdensforholdenes forløp og strømninger.» Til støtte for denne senere betydningen siterer Trench den tyske forskeren C.L.W. Grimm, som gir denne definisjonen: «Summen av det som i løpet av en tidsperiode kommer tydelig til uttrykk.» – Synonyms of the New Testament, London 1961, s. 202, 203.

Den grunnleggende betydningen av aiọn er derfor «tidsalder», eller «eksistensperiode», og i Bibelen betegner det ofte en lang tidsperiode (Apg 3: 21; 15: 18), i noen tilfeller også en periode av uendelig varighet, en evighet. (Mr 3: 29; 11: 14; He 13: 8) Disse betydningene blir behandlet i artikkelen TIDSALDER. Her vil vi imidlertid ta for oss den betydningen av ordet som er nevnt i slutten av forrige avsnitt.

Som en hjelp til å forstå denne betydningen kan en tenke over betydningen av slike ord som «tidsalder», «æra», og «epoke». Vi snakker gjerne om en tidsalder, æra eller epoke i betydningen  en tidsperiode kjennetegnet av en karakteristisk utvikling eller et bestemt hendelsesforløp, av at en fremtredende skikkelse har satt sitt preg på den, eller av ett eller flere andre typiske trekk. Vi kan for eksempel snakke om «oppdagelsenes tidsalder» og tenker da på den tiden da Columbus, Magellan, Cook og andre sjøfarende oppdagelsesreisende levde. Eller vi kan snakke om «føydaltiden», «den mørke middelalder», «viktoriatiden» og nå «romalderen». Det vesentlige i de forskjellige begrepene er ikke så mye selve tidsperioden eller tidsavsnittet, men snarere det eller de trekk som kjennetegner den perioden det gjelder, og gjør den annerledes enn andre perioder. Det er disse trekkene som avgjør når perioden begynner, hvor lenge den varer, og når den slutter. Uten dem ville det bare være tale om et tidsrom, ikke om en spesiell epoke, æra eller tidsalder.

Liddell og Scotts Greek-English Lexicon har i tråd med dette blant annet denne definisjonen av aiọn: «tidsrom som er klart definert og avgrenset, epoke, tidsalder». (Revidert av H. Jones, Oxford 1968, s. 45.) Og Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 1, s. 41) sier: «En tidsalder, æra . . . [det] betegner en periode av ubestemt varighet, eller tiden sett i forhold til hva som finner sted i perioden.»

Der hvor tidsmomentet kommer mer i bakgrunnen til fordel for de spesielle forhold som kjennetegner en periode, kan aiọn derfor passende gjengis med «tingenes ordning», «tingenes orden» eller «tingenes tilstand». At ordet med rette kan gjengis på denne måten, kan belyses ved hjelp av Galaterne 1: 4, hvor apostelen Paulus skriver: «Han gav seg selv for våre synder for at han kunne utfri oss av den nåværende onde tingenes ordning [en form av aiọn] i samsvar med vår Guds og Fars vilje.» En rekke oversettelser gjengir her aiọn med tidsalder, men det er innlysende at Kristi gjenløsningsoffer ikke utfridde de kristne fra en tidsalder eller et tidsrom, for de fortsatte jo å leve i den samme tidsalder som resten av menneskeheten. De ble imidlertid utfridd av den tingenes ordning eller den tilstand som kjennetegnet den tiden. – Jf. Tit 2: 11–14.

Apostelen skrev til de kristne i Roma: «La dere ikke lenger forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved å fornye deres sinn.» (Ro 12: 2) Det var ikke selve tidsperioden som påvirket eller formet datidens mennesker, men det var de normer, skikker, sedvaner, synspunkter, holdninger og andre trekk som var typiske for den tiden. I Efeserne 2: 1, 2 sier Paulus til dem han skrev til: «Dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere en gang vandret i, i samsvar med tingenes ordning i denne verden [«på denne verdens vis», NB; «idet dere fulgte denne verdens kurs», RS].» I sin kommentar til disse versene viser The Expositor’s Greek Testament (bd. III, s. 283) at tidsmomentet her ikke er den eneste eller den viktigste tanken som ordet aiọn uttrykker. Til støtte for å gjengi aiọn med «kurs» sier verket: «Ordet overbringer de tre tankene tendens, utvikling og noe av begrenset varighet. Når verden er ond, er verdens kurs også ond, og å leve i samsvar med den er å leve i overtredelser og synder.» – Redigert av W. Nicoll, 1967.

Forskjellige tidsaldre, tilstander, eller tingenes ordninger. Bibelen taler om forskjellige tingenes ordninger, eller framherskende tilstander, som har eksistert, eller som vil komme til å eksistere. De tingenes ordninger som Gud har dannet gjennom sin Sønn, er naturligvis rettferdige.

Ved hjelp av lovpakten introduserte for eksempel Gud det som kunne kalles den israelittiske eller jødiske epoke. Det som gjorde denne tidsperioden i historien til noe spesielt (med hensyn til den måten Gud handlet med menneskene på), var den tingenes tilstand og de spesielle trekk som fulgte med lovpakten. Disse trekkene innbefattet et presteskap, en ordning med ofre, forskrifter med hensyn til kosthold og en ordning med et tabernakel og senere et tempel for tilbedelse med høytider og sabbater. Alt dette dannet profetiske forbilder eller skygger. Det ble dessuten innført en nasjonal ordning som med tiden kom til å innbefatte en jordisk konge. Da Gud forutsa at det ville bli opprettet en ny pakt (Jer 31: 31–34), ble den gamle pakt i en viss forstand foreldet, selv om Gud tillot at den fortsatte å eksistere i noen hundre år deretter. (He 8: 13) I år 33 e.v.t. brakte han imidlertid lovpakten til opphør ved i billedlig forstand å nagle den til sin Sønns torturpæl. – Kol 2: 13–17.

Det er tydeligvis dette som er bakgrunnen for at Hebreerne 9: 26 sier om Kristus at han har «gitt seg til kjenne én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta synden bort ved å ofre seg selv». De spesielle trekk som kjennetegnet denne tidsalderen, eller epoken, opphørte imidlertid ikke helt før i år 70, da Jerusalem og templet ble ødelagt og det jødiske folk ble spredt. Det var denne katastrofen som for all framtid gjorde ende på det jødiske presteskap, ofringene og tilbedelsen ved templet, som Loven hadde forskrifter om, selv om den siste jødiske  festningen (Masada) først falt for romerne tre år senere, i år 73; ødeleggelsen gjorde også ende på den jødiske nasjonale ordning som Gud hadde grunnlagt. Dette er uten tvil grunnen til at Paulus, mange år etter Kristi død, men før romernes ødeleggelse av Jerusalem, kunne uttrykke seg på følgende måte i forbindelse med noen av hendelsene i israelittenes historie: «Nå fortsatte disse ting å skje med dem som eksempler, og de ble skrevet som en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til.» – 1Kt 10: 11; jf. Mt 24: 3; 1Pe 4: 7.

Ved hjelp av sitt gjenløsningsoffer og den nye pakt som trådte i kraft på grunnlag av dette offeret, innførte Gud gjennom Jesus Kristus en annen tingenes ordning, en ordning som i første rekke hadde med menigheten av salvede kristne å gjøre. (He 8: 7–13) Dette avmerket begynnelsen på en ny epoke, en epoke som var kjennetegnet av de virkeligheter som lovpakten var en skygge av. I og med denne ordningen ble det innført en forlikelsens tjeneste, Guds hellige ånds virksomhet ble forsterket, og tilbedelsen kom til å foregå i et åndelig tempel med åndelige ofre (1Pe 2: 5) i stedet for i et bokstavelig tempel med dyreofre. Det ble gitt nye åpenbaringer i forbindelse med Guds hensikt, og for dem som var med i den nye pakt, ble det mulig å komme i et forhold til Gud som innebar en ny levemåte. Alle disse trekkene kjennetegnet den tingenes ordning som ble innført ved Kristus.

En urettferdig tidsalder, eller tingenes ordning. Da Paulus skrev til Timoteus om dem som var «rike i den nåværende tingenes ordning», er det ingen grunn til å tro at han hadde den jødiske tingenes ordning, eller epoke, i tankene, for Timoteus var i sin tjeneste ikke bare i kontakt med jødekristne, men også med mange hedningkristne, og den rikdom noen av disse hedningkristne hadde, var sannsynligvis ikke knyttet til den jødiske tingenes ordning. (1Ti 6: 17) Det er heller ikke trolig at Paulus da han nevnte at Demas hadde forlatt ham «fordi han elsket den nåværende tingenes ordning», mente at Demas elsket den jødiske tingenes ordning, men snarere at han elsket den bestående tingenes tilstand i verden i sin alminnelighet og en verdslig levemåte. – 2Ti 4: 10; jf. Mt 13: 22.

Den verdslige aiọn, eller tingenes ordning, hadde eksistert lenge før lovpakten ble innstiftet, den eksisterte samtidig med lovpaktens aiọn, og den fortsatte å eksistere etter avslutningen på den aiọn, eller tingenes tilstand, som lovpakten hadde innført. Den verdslige aiọn begynte tydeligvis en tid etter vannflommen, da det hadde utviklet seg en urettferdig levemåte, en levemåte som var preget av synd og opprør mot Gud og hans vilje. Paulus kunne derfor også tale om «denne tingenes ordnings gud» som hadde blindet de ikke-troendes sinn – en uttalelse som helt tydelig henspilte på Satan Djevelen. (2Kt 4: 4; jf. Joh 12: 31.) Det er i første rekke Satans herredømme og påvirkning som har formet den verdslige aiọn og gitt den de trekk og den ånd som kjennetegner den. (Jf. Ef 2: 1, 2.) I en kommentar til Romerne 12: 2 sier The Expositor’s Greek Testament (bd. II, s. 688): «Selv en tilsynelatende eller overfladisk tilpasning til en ordning som er behersket av en slik ånd, og langt mer en direkte tilpasning til dens leve- og tenkemåte, ville være skjebnesvanger for det kristne liv.» Denne verdslige aiọn skulle bestå lenge etter apostelen Paulus’ tid.

I Matteus 13: 37–43 står det at Jesus da han forklarte en lignelse, sa at «åkeren er verden [kọsmos]», og videre: «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning [en form av aiọn ] . . . Derfor, liksom ugresset blir sanket sammen og brent opp med ild, slik skal det være i avslutningen på tingenes ordning.» Noen oversettelser, deriblant Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85, gjengir både kọsmos og aiọn i disse versene med «verden». Men det er jo innlysende at bonden i lignelsen ikke brenner opp «åkeren», som står for «verden», men bare «ugresset». Det som får en ende, eller når en «avslutning», er følgelig ikke «verden» (kọsmos), men «tingenes ordning» (aiọn). George Campbells oversettelse gjengir disse passasjene slik: «Åkeren er verden . . . høsten er avslutningen på denne tilstand . . . slik vil det være ved avslutningen på denne tilstand.» (The Four Gospels, London 1834) I Lyder Bruns oversettelse (Oslo 1945) står det: «Akeren er verden. . . . Høsten er verdensløpets ende. . . . således skal det gå til ved verdensløpets ende.»

Jesus viste at hveten stod for sanne, salvede kristne, ekte disipler, mens ugresset stod for falske kristne, som bare var en etterligning av de sanne. Den avslutning på en tingenes ordning som her blir framstilt ved høsttiden, kan derfor ikke være avslutningen på den jødiske tingenes ordning og heller ikke avslutningen på den «tilstand» da «hveten» og «ugresset» vokser uforstyrret side om side. Det må dreie seg om enden for den tingenes ordning som apostelen Paulus senere henviste til, nemlig «den nåværende tingenes ordning» som er kjennetegnet av Satans herredømme. (1Ti 6: 17) Det samme gjelder en av de andre lignelsene som Jesus fortalte ved denne anledningen, nemlig den om slepenoten  og sorteringen av fisken, som framstilte hvordan det skal «være i avslutningen på tingenes ordning: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige». (Mt 13: 47–50) Det var uten tvil slike uttalelser av Jesus disiplene hadde i tankene da de en tid senere spurte ham om ’tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’. (Mt 24: 3) Jesu løfte om at han ville være sammen med sine disipler i deres arbeid med å gjøre disipler helt til avslutningen på tingenes ordning, må referere til avslutningen på den tingenes tilstand som skyldes Satans herredømme. – Mt 28: 19, 20.

Andre eksempler på at aiọn er brukt om denne onde tingenes ordning, finnes i Lukas 16: 8; 1. Korinter 1: 20; 2: 6, 8; 3: 18; Efeserne 1: 21.

Den kommende tingenes ordning. I Matteus 12: 32 siteres Jesu uttalelse om at enhver som taler mot den hellige ånd, ikke skal bli tilgitt, «verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme». Dette kunne leses som en henvisning til den jødiske tingenes ordning og den tingenes ordning som Jesus ville innføre ved hjelp av den nye pakt, en ordning som da hørte framtiden til. En nærmere undersøkelse taler imidlertid for at han siktet til den nåværende onde tingenes ordning og til en tingenes ordning som ville bli innført ved avslutningen på denne onde tingenes ordning. Det var den samme framtidige tilstand han hadde i tankene da han lovte at de som forlot hjem og familie for Guds rikes skyld, ville få «mange ganger mer i denne tiden [en form av kairọs, som betyr «fastsatt tid»], og i den kommende tingenes ordning [en form av aiọn ] evig liv». (Lu 18: 29, 30) Det ville også være i denne kommende tingenes ordning at mennesker ville få en oppstandelse med mulighet til å bli regnet blant Guds barn. (Lu 20: 34, 35) I Efeserne 2: 7 er aiọn brukt i flertall, om «kommende tingenes ordninger», hvor de salvede kristne på en overveldende måte vil få oppleve Guds ufortjente godhet mot dem «i forening med Kristus Jesus». (Jf. Ef 1: 18–23; He 6: 4, 5.) Av dette framgår det at det vil være flere tingenes ordninger, eller tilstander, innenfor den store «kommende tingenes ordning», akkurat som den tingenes ordning som fantes under lovpakten, som tidligere nevnt omfattet flere ordninger som eksisterte samtidig og var forbundet med hverandre.

’Tingenes ordninger brakt i stand’ av Gud. I Hebreerne 11: 3 sies det: «Ved tro skjønner vi at tingenes ordninger [flertall av aiọn] ble brakt i stand ved Guds ord, slik at det som ses, er blitt til av ting som ikke er synlige.» Mange betrakter dette som en parallell til Hebreerne 1: 2, hvor aiọn også forekommer i flertall. Her sies det at Jehova talte gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, «som han innsatte som arving til alle ting, og ved hvem han dannet tingenes ordninger». Det er forskjellige meninger om hvordan det greske ordet aiọn skal forstås i disse to versene.

Én måte å forstå versene på er å betrakte det greske ordet som et uttrykk for de spesielle forhold som kjennetegner en bestemt tidsperiode. I Hebreerne, kapittel 11, taler skribenten under inspirasjon om at ’menn i gammel tid fikk godt vitnesbyrd’ (v. 2) ved sin tro, og han fortsetter så med å nevne eksempler på trofaste menn i tiden før vannflommen, i patriarktiden og i den perioden da Israels folk stod i et paktsforhold til Gud. Ved hjelp av den utvikling Gud iverksatte, ledet og fullførte i disse klart avgrensede tidsperiodene, arbeidet han henimot gjennomføringen av sin hensikt, som gikk ut på å gjøre ende på opprør og gjøre det mulig for mennesker som var verdige til det, å bli forlikt med ham. Dette gjorde han ved hjelp av flere på hverandre følgende «tingenes ordninger». De ovennevnte fortidens menn måtte ha tro på at den usynlige Gud ledet utviklingen på en ordnet måte, og de hadde en slik tro. De trodde at han var det usynlige Opphavet til de forskjellige tingenes ordninger, og at det de så fram til, nemlig «oppfyllelsen av løftet», med sikkerhet ville bli til virkelighet når Guds tid var inne. I tro så de fram til den videre gjennomføringen av Guds hensikt, innbefattet innføringen av en ny tingenes ordning på grunnlag av den nye pakt, som var basert på Jesu offer. – He 11: 39, 40; 12: 1, 18–28.

En annen måte å forstå bruken av aiọn på i Hebreerne 1: 2 og 11: 3 er å oppfatte ordet som synonymt med kọsmos i betydningen verden eller universet, det vil si alt det skapte – solen, månen, stjernene og jorden innbefattet. Denne synsmåten blir tilsynelatende støttet av bemerkningen i Hebreerne 11: 3 om at «det som ses, er blitt til av ting som ikke er synlige». Dette verset kunne dessuten oppfattes som en hentydning til skapelsesberetningen i 1. Mosebok, noe som ville være naturlig like før Paulus’ omtale av Abel (v. 4), Enok (v. 5, 6) og Noah (v. 7). Det er således mulig at Paulus her spant videre på sin definisjon av tro ved å henvise til eksistensen av universet med sol, måne og stjerner som et tydelig vitnesbyrd om at det finnes en Skaper. – Jf. Ro 1: 20.

I De hebraiske skrifter. Det hebraiske ordet chẹledh svarer i betydning til aiọn. Det blir noen steder brukt om «levetid» (Job 11: 17; Sl 39: 5; 89: 47), mens det ser ut til at det andre  steder i høyere grad betegner de trekk som kjennetegner en bestemt tidsperiode, og det blir da gjengitt med «tingenes ordning». (Sl 17: 13, 14; 49: 1) Noen oversettelser bruker ordet «verden» i de sistnevnte skriftstedene, men med en slik gjengivelse ser man mer eller mindre bort fra ordets egentlige betydning, som er tid av en viss varighet.