(Tịrsa) [fra en rot som betyr «å finne behag i; å godkjenne»].

1. En av manassitten Selofhads fem døtre; hun levde samtidig med Moses og Josva. – 4Mo 26: 29, 33; 27: 1–7; 36: 11, 12; Jos 17: 3, 4.

2. En by i Samaria. Arkeologiske vitnesbyrd taler for at den kan settes i forbindelse med Tell al-Farah, 10 km nordnordøst for Sikem.

Under Josvas ledelse beseiret israelittene kongen i Tirsa. (Jos 12: 7, 24) Flere hundre år senere flyttet Jeroboam, den første kongen i det nordlige riket, sin residens til Tirsa. (Jf. 1Kg 12: 25; 14: 17.) Tirsa var tydeligvis hovedstad i det nordlige riket mens Jeroboams sønn Nadab (1Kg 15: 25–28) og hans etterfølgere Basja, Elah og Simri regjerte. (1Kg 15: 33; 16: 5, 6, 8, 15) Den siste av disse tre kongene, Simri, begikk selvmord i  Tirsa da Omri inntok byen. (1Kg 16: 17–20) Etter at Omri hadde regjert i Tirsa i seks år, bygde han byen Samaria og gjorde den til sin hovedstad. (1Kg 16: 23, 24, 29) Over 150 år senere drepte Menahem – en av innbyggerne i Tirsa – den daværende kongen i Samaria, som het Sjallum, og overtok selv tronen. – 2Kg 15: 14, 17.