Et brev som apostelen Paulus skrev til Titus, en medarbeider som Paulus hadde latt bli igjen på Kreta for at han skulle «rette på de ting som var mangelfulle»,  og «utnevne eldste» i de forskjellige menighetene der. (Tit 1: 1, 4, 5) At brevet er autentisk, blir bekreftet av alle viktige gamle fortegnelser over De kristne greske skrifter helt fra Muratoris fragment fra 100-tallet e.v.t.

Når og hvor brevet ble skrevet. Det finnes ikke noe vitnesbyrd om at Paulus utførte kristen tjeneste på Kreta før han var fange i Roma første gang. Han må derfor ha vært der sammen med Titus en gang mellom sin løslatelse og sin siste periode som fange. Det betyr at brevet må være skrevet mellom ca. år 61 og år 64 e.v.t. Det er mulig at brevet ble sendt fra Makedonia. Det var etter alt å dømme der Paulus skrev sitt første brev til Timoteus omtrent på den samme tiden. – 1Ti 1: 3.

Formålet med brevet. Brevet skulle tydeligvis være til veiledning for Titus og gi ham visshet om at han hadde apostelens støtte når han utførte sine oppgaver i menighetene på Kreta. Det var ikke noe lett oppdrag han hadde, for han stod overfor opprørske mennesker. Som Paulus skrev: «For det er mange uregjerlige mennesker, som farer med unyttig snakk og bedrar sinnet, særlig de som holder seg til omskjærelsen. Dem er det nødvendig å stoppe munnen på, ettersom nettopp disse fortsetter å undergrave hele husstander ved å lære ting de ikke burde, for uærlig vinnings skyld.» (Tit 1: 10, 11) Løgn, fråtseri og latskap var også alminnelig utbredt blant kreterne, og disse dårlige trekkene gjorde seg åpenbart også gjeldende blant noen av de kristne. Titus måtte derfor irettesette dem med strenghet og gjøre det klart hvilke krav kristne må oppfylle, enten de er unge eller gamle, menn eller kvinner, slaver eller frie. Selv måtte han være et eksempel i gode gjerninger og vise ufordervethet i sin undervisning. – 1: 12 til 3: 2.

[Ramme på side 1103]

HOVEDPUNKTER I TITUS

Veiledning til en eldste om hvordan han bør ta seg av forskjellige situasjoner i forbindelse med et spesielt vanskelig oppdrag

Skrevet av apostelen Paulus, sannsynligvis etter hans første fangenskap i Roma

Utnevnelse av tilsynsmenn og håndtering av alvorlige problemer

Titus får i oppdrag å rette på mangelfulle forhold og utnevne tilsynsmenn i forskjellige byer på Kreta (1: 5)

En mann som blir utnevnt til å være tilsynsmann, må være fri for anklage og være eksemplarisk selv og ha et eksemplarisk familieliv, han må være gjestfri, likevektig og vise selvkontroll, og han må leve i samsvar med den sannhet han forkynner, slik at han vil være i stand til å formane og irettesette dem som sier imot (1: 6–9)

Det er nødvendig å stoppe munnen på uregjerlige mennesker i menigheten, særlig på dem som holder seg til omskjærelsen, og som har undergravd hele husstander, og det er nødvendig å irettesette dem med strenghet slik at alle kan være sunne i troen (1: 10–16)

Tåpelige stridsspørsmål, slektsregistre og stridigheter om Loven må unngås; et menneske som fremmer en sekt, skal avvises etter at han er blitt formant to ganger (3: 9–11)

Sunn veiledning til alle kristne

Eldre menn blir ansporet til å være et godt eksempel ved å være måteholdne og alvorlige og dessuten sunne i sinnet, i troen, i kjærligheten og i utholdenheten (2: 1, 2)

Eldre kvinner blir også oppfordret til å være gode eksempler ved å være lærere i det som er godt, for at de kan hjelpe yngre kvinner til å ha det rette syn på sine forpliktelser som hustruer og mødre, slik at Guds ord ikke skal bli spottet (2: 3–5)

Yngre menn blir formant til å være sunne i sinnet (2: 6–8)

Slaver skal underordne seg under sine eiere på en slik måte at de vil være en pryd for Guds lære (2: 9, 10)

Guds ufortjente godhet bør motivere de kristne til å avvise ugudelighet og til å leve i samsvar med et sunt sinn i den nåværende tingenes ordning, mens de venter tålmodig på den herlige tilkjennegivelsen av Gud og Jesus Kristus (2: 11–15)

De kristne bør på en tilbørlig måte underordne seg herskere og ikke være stridslystne, men bestrebe seg på å være rimelige og milde (3: 1, 2)

Også Paulus og hans medkristne levde en gang i ondskap, men ved Guds ufortjente godhet ble de frelst slik at de fikk et sikkert håp om evig liv. Titus skal stadig komme med sterke forsikringer om dette for å anspore de troende til å fortsette å holde sitt sinn rettet mot å gjøre gode gjerninger (3: 3–8)