Blant de uttrykkene som er gjengitt med «tjener», er det hebraiske ordet mesjarẹth og det greske ordet diạkonos. (Se også SLAVE.) Det ovennevnte hebraiske uttrykket er en partisippform av verbet sjarạth, som betyr «varte opp» eller «gjøre tjeneste for» en overordnet, og det blir brukt både i verdslig og i religiøs sammenheng. (1Mo 39: 4; 5Mo 10: 8) Om ordet diạkonos skriver D. Edmond Hiebert følgende i verket Bibliotheca Sacra: «Det er blitt hevdet at uttrykket er en sammensetning av preposisjonen [diạ], som betyr ’gjennom’, og substantivet [kọnis], ’støv’, slik at uttrykket betegner en som haster gjennom støvet for å utføre sin tjeneste. Men  at ordet skulle være sammensatt av disse elementene, er ikke alminnelig godtatt i dag. Det er mer sannsynlig at det er avledet av verbalroten [diẹko], som betyr ’å strekke seg fra ett sted til et annet’, og som er beslektet med verbet [diọko], ’å skynde seg etter, å jage etter, forfølge’. Grunntanken er da en som med flid og utholdenhet anstrenger seg for å utføre en tjeneste for andre.» – 1983, bd. 140, s. 153.

På hebraisk og gresk kan disse ordene og avledninger av dem bli brukt om både menn og kvinner. (2Sa 13: 17, 18; 1Kg 1: 4, 15; 2Kt 3: 6; Ro 16: 1) Josva var Moses’ tjener (eller medhjelper) helt fra «han var en ung mann». (4Mo 11: 28; Jos 1: 1, se også NW, fotn.) Elisjas ledsager ble omtalt som hans tjener og som hans oppvarter. (2Kg 4: 43; 6: 15) Konger og fyrster hadde sine medhjelpere, eller tjenere (2Kr 22: 8; Est 2: 2; 6: 3), deriblant oppvartere som tjente ved kongens bord. – 1Kg 10: 4, 5; 2Kr 9: 3, 4.

Engler omtalt som Jehovas tjenere. Jehova Gud har skapt millioner på millioner av engler som han har herredømme over, og han kaller dem uten tvil alle ved navn, slik han gjør med de utallige stjernene. (Sl 147: 4) De virker som hans tjenere og gjør hans vilje i universet. (Sl 103: 20, 21) Salmisten sier om Jehova at han gjør «sine engler til ånder, sine tjenere til en fortærende ild». (Sl 104: 4) Det blir sagt om dem at de er «ånder til offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse». (He 1: 13, 14) Da Jesus Kristus befant seg i ørkenen og hadde motstått Satans forsøk på å få ham til å slutte med å være lydig mot Jehova, kom engler og tjente ham (Mt 4: 11), og da han var i Getsemane og bad, kom en engel fra himmelen og viste seg for ham og styrket ham. (Lu 22: 43) Profeten Daniel fikk i et syn se at «en som var lik en menneskesønn», fikk et varig herredømme over alle folk og språkgrupper, og han fikk også se at millioner av engler tjente Den Gamle av Dager, som satt på sin trone. – Da 7: 9–14.

Levi stamme. Da israelittene ble organisert som en nasjon under lovpakten etter at de var blitt utfridd av Egypt, utvalgte Jehova mennene i Levi stamme til å være hans spesielle tjenere. (4Mo 3: 6; 1Kr 16: 4) Noen av dem, de som var av Arons slekt, var prester. (4Mo 3: 3, 10; 5Mo 17: 12; 21: 5; 1Kg 8: 11; Jer 33: 21) Levittene hadde forskjellige plikter i forbindelse med sin tjeneste. De skulle ta hånd om helligdommen og alle dens redskaper, de skulle være tjenere i forbindelse med sangen, og så videre. – 4Mo 3: 7, 8; 1Kr 6: 32.

Profeter. I tillegg til at Jehova brukte alle mannlige medlemmer av Levi stamme i sin tjeneste, brukte han også andre som skulle være tjenere for hans folk Israel på en spesiell måte, nemlig profetene. Disse var individuelt utnevnt og innsatt i sin tjeneste av Jehova. Noen av dem tilhørte også prestestammen, men mange av dem var fra de andre israelittiske stammene. (Se PROFET.) De var Jehovas sendebud som ble sendt ut for å advare nasjonen når den vek av fra Loven, og de søkte å lede kongene og folket tilbake til den sanne tilbedelse. (2Kr 36: 15, 16; Jer 7: 25, 26) Deres profetier var til hjelp, oppmuntring og styrke for dem som hadde et rett innstilt hjerte, særlig i tider med åndelig og moralsk forfall og når Israel ble truet av fiender. – 2Kg 7: 1–20; Jes 37: 21–38.

Deres profetier pekte også fram til Jesus Kristus og det messianske rike. (Åp 19: 10) Døperen Johannes utførte en bemerkelsesverdig gjerning ved å «vende fedres hjerte til sønner og sønners hjerte til fedre» og berede veien for Jehovas representant, Herren Jesus Kristus. (Mal 4: 5, 6; Mt 11: 13, 14; Lu 1: 77–79) Profetene tjente ikke bare sine samtidige, for apostelen Peter skriver følgende til de kristne: «Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men dere de tjente med de ting som nå er blitt kunngjort for dere gjennom dem som har forkynt det gode budskap for dere med hellig ånd utsendt fra himmelen. Nettopp disse ting ønsker engler å skue inn i.» – 1Pe 1: 10–12.

Jesus Kristus. Jesus Kristus er Jehovas fremste tjener (diạkonos). Han «ble en tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste de løfter Han gav deres forfedre», og han arbeidet også «for at nasjonene skulle ære Gud for hans barmhjertighet». Derfor sies det også: «Til ham skal nasjoner sette sitt håp.» – Ro 15: 8–12.

Det var Jehova selv som innsatte Jesus i hans stilling. I beretningen om Jesu dåp står det: «Himlene ble åpnet, og han [døperen Johannes] så Guds ånd dale ned som en due og komme over ham [Jesus]. Se, det var også en røst fra himlene som sa: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.’» (Mt 3: 16, 17) Jesus hadde tjent Jehova i tidsaldre av ukjent lengde i sin førmenneskelige tilværelse, men nå tiltrådte han en ny tjeneste. Jesus viste seg virkelig å være en Guds tjener, en som tjente både Gud og sine medmennesker. Derfor kunne han i synagogen i sin hjemby, Nasaret, ta Jesajas bokrull og lese og anvende på seg selv de ordene man nå finner i kapittel 61, versene 1 og 2: «Den Suverene Herre  Jehovas ånd er over meg, fordi Jehova har salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de saktmodige. Han har sendt meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å utrope frihet for dem som er tatt til fange, og at øynene skal åpnes helt, for fangene, for å utrope velviljens år fra Jehova.» Etter at han hadde lest dette, sa han til dem som var til stede: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» – Lu 4: 16–21.

Da Peter forkynte for Kornelius, den første ikke-jøde som gikk over til kristendommen, fortalte han hva Jesus hadde gjort i de tre og et halvt årene han hadde utført sin tjeneste på jorden. Han talte om «Jesus, som var fra Nasaret – hvordan Gud salvet ham med hellig ånd og kraft», og sa at «han [Jesus] gikk gjennom landet og gjorde godt og helbredet alle dem som var undertrykt av Djevelen; for Gud var med ham». (Apg 10: 38) Jesus gikk til fots gjennom hele sitt tildelte distrikt i forbindelse med at han utførte sin tjeneste for Jehova og menneskene. Han gav også sin egen sjel som en løsepenge for andre. Han sa selv: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» – Mt 20: 28.

Kristne tjenere. Da Jesus var opptatt med sin tjenestegjerning, knyttet han til seg mange andre, både apostler og disipler, som han lærte opp til å videreføre den samme tjenestegjerningen. Han sendte først ut de 12 og deretter ytterligere 70. Guds virksomme kraft var også over dem og satte dem i stand til å utføre mange mirakler. (Mt 10: 1, 5–15, 27, 40; Lu 10: 1–12, 16) Men deres viktigste oppgave var å forkynne det gode budskap om Guds rike og undervise. Miraklene skulle først og fremst tjene som et offentlig vitnesbyrd om at det var Jehova som hadde utnevnt dem og godkjent dem. – He 2: 3, 4.

Jesus lærte opp sine disipler både ved det han sa, og ved sitt eksempel. Og han underviste ikke bare offentlig, men også i private hjem, ved å gå direkte til folk med det gode budskap. (Mt 9: 10, 28; Lu 7: 36; 8: 1; 19: 1–6) Det framgår av evangelieberetningene at Jesu disipler var til stede ved mange anledninger da han forkynte for forskjellige slags mennesker, for de samtalene han hadde, er referert. Ifølge Apostlenes gjerninger fulgte disiplene hans eksempel, idet de gikk fra hus til hus for å forkynne budskapet om Riket. – Apg 5: 42; 20: 20; se FORKYNNELSE («Fra hus til hus»).

Jesus forklarte sine disipler hva det innebar å være en sann Guds tjener. Han sa: «Nasjonenes konger rår som herrer over dem, og de som har myndighet over dem, kalles Velgjørere. Men dere skal ikke være slik. Derimot skal den som er den største blant dere, bli som den yngste, og den som tar ledelsen, som den som tjener. For hvem er størst – den som ligger til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som ligger til bords?» Så benyttet han sin egen handlemåte som et eksempel og sa: «Men midt iblant dere er jeg som den som tjener.» (Lu 22: 25–27) Ved den samme anledningen anskueliggjorde han disse prinsippene, deriblant nødvendigheten av å vise ydmykhet, ved å vaske disiplenes føtter. – Joh 13: 5.

Jesus gjorde det også klart for sine disipler at sanne tjenere for Gud ikke vil bære smigrende religiøse titler, og at de heller ikke gir andre slike titler. «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske. Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus. Men den største blant dere skal være deres tjener. Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og enhver som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» – Mt 23: 8–12.

Paulus omtalte seg selv som en ’tjener for det gode budskap’, en betegnelse som kan brukes om alle Jesu Kristi salvede etterfølgere. (Kol 1: 23) De er også «tjenere for en ny pakt» som Jesus Kristus er mellommann for, noe som innebærer at de står i et paktsforhold til Jehova Gud. (2Kt 3: 6; He 9: 14, 15) På denne måten er de både Guds tjenere og Kristi tjenere. (2Kt 6: 4; 11: 23) Det at de er kvalifisert til dette, kommer fra Gud gjennom Jesus Kristus, og ikke fra noe menneske eller noen organisasjon. Vitnesbyrdet om at de er satt til denne tjenesten, framgår ikke av et papir eller et dokument, for eksempel et anbefalingsbrev eller en skriftlig bemyndigelse. Deres «anbefalingsbrev» er de menneskene som de har undervist og lært opp til å være Kristi tjenere, slik de selv er. Om dette sier apostelen Paulus: «Trenger vi kanskje, i likhet med enkelte, anbefalingsbrev til dere eller fra dere? Dere er selv vårt brev, som er innskrevet i våre hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker. For det blir vist at dere er et Kristi brev, skrevet av oss som tjenere, innskrevet, ikke med blekk, men med en levende Guds ånd, ikke på steintavler, men på kjøttavler, på hjerter.» (2Kt 3: 1–3) De menneskene som kristne Ordets tjenere forsøker å hjelpe ved sin tjeneste, blir altså «innskrevet» på tjenernes «hjerter». Dette viser hvilken kjærlighet og nærhet, varm hengivenhet og omsorg slike kristne tjenere viser dem som deres oppmerksomhet er rettet mot.

 Etter at Kristus steg opp til himmelen, gav han «gaver i form av mennesker» til den kristne menighet. Han gav noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister og noen som hyrder og lærere «for å bringe de hellige i den rette tilstand, til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme». (Ef 4: 7–12) Det at de er kvalifisert til å være tjenere, kommer fra Gud. – 2Kt 3: 4–6.

I Johannes’ åpenbaring fortelles det om «en stor skare, som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». Det sies ikke om disse menneskene at de i likhet med Jesu Kristi salvede brødre er med i den nye pakt og derfor er dens tjenere, men det framgår ikke desto mindre av beretningen at de står i et rent forhold til Gud og «yter ham hellig tjeneste dag og natt i hans tempel». De kan derfor med rette bli kalt Guds tjenere. Både synet i Åpenbaringen og det Jesus selv sier (i en illustrasjon), viser at det på den tiden da Jesus befinner seg på sin herlige trone, skal finnes slike mennesker som i kjærlighet tjener Jesu brødre og yter dem hjelp og tar seg av dem. – Åp 7: 9–15; Mt 25: 31–40.

Menighetstjenere. Etter at Paulus har regnet opp kravene til dem som tjener som «tilsynsmenn» (epịskopoi) i menighetene, regner han også opp kravene til dem som blir kalt «menighetstjenere» (diạkonoi ). (1Ti 3: 1–10, 12, 13) Det greske ordet diạkonos blir ellers som oftest oversatt med bare «tjener». (Mt 20: 26; 22: 13) Men siden alle kristne var «tjenere» for Gud, er det tydelig at uttrykket diạkonoi her blir brukt i en spesiell betydning, som har tilknytning til menighetsordningen. Det var altså to grupper menn som hadde ansvarsoppgaver i menighetene, nemlig «tilsynsmennene», eller de «eldste», og «menighetstjenerne». Det var gjerne både flere tilsynsmenn og flere menighetstjenere i hver menighet. – Flp 1: 1; Apg 20: 17, 28.

Når man sammenligner kravene til menighetstjenerne med kravene til tilsynsmennene og dessuten tar hensyn til betegnelsene på de to stillingene, forstår man at menighetstjenerne ikke ble tildelt ansvaret for å undervise eller være hyrder (en hyrde er jo en som fører tilsyn med sauer). De behøvde ikke å være kvalifisert til å undervise for å få en oppgave som menighetstjener. Betegnelsen diạkonos viser i seg selv at disse mennene tjente som assistenter for gruppen av tilsynsmenn i menigheten, og at deres oppgave først og fremst bestod i å ta seg av gjøremål som ikke hørte med til hyrdegjerningen, slik at tilsynsmennene kunne vie sin tid og oppmerksomhet til undervisningen og hyrdegjerningen.

Et eksempel på det prinsippet denne ordningen virket etter, kan man finne ved å se hvordan apostlene grep saken an da det oppstod problemer i forbindelse med den daglige «utdelingen» (bokst.: tjenesten, diakonịa) av matvarer til hjelpetrengende kristne i Jerusalem. De pekte på at det ikke ville være ’tilfredsstillende at de forlot Guds ord’ for å beskjeftige seg med å dele ut materiell føde, og sa så til disiplene: «Finn fram til sju menn iblant dere som har godt vitnesbyrd og er fulle av ånd og visdom, så vi kan sette dem til denne nødvendige oppgaven; men vi skal vie oss til bønn og til ordets tjeneste [diakonịai].» (Apg 6: 1–6) Slik var prinsippet, men dette betyr ikke nødvendigvis at de sju mennene som ble tatt ut i dette tilfellet, ikke var kvalifisert til å være «eldste» (presbỵteroi), for det som beskrives her, var ikke en normal eller alminnelig situasjon, men et spesielt og ømtålig problem som hadde oppstått fordi noen følte at de ble diskriminert på grunn av sin nasjonalitet. Ettersom dette berørte hele den kristne menighet, var det nødvendig med «ånd og visdom», og de sju mennene som ble tatt ut, kan derfor godt ha vært «eldste» i åndelig forstand. Men de påtok seg nå midlertidig en arbeidsoppgave som «menighetstjenere» normalt kunne ha tatt seg av. Oppgaven var ’nødvendig’, men ikke like viktig som «ordets tjeneste».

Apostlene viste god vurderingsevne i denne saken, og det er grunn til å tro at gruppene av tilsynsmenn i de menighetene som oppstod utenfor Jerusalem, fulgte deres eksempel når de tildelte «menighetstjenerne» oppgaver. Det var utvilsomt mange saker av mer materiell, rutinemessig eller praktisk art som krevde oppmerksomhet, kanskje blant annet å kjøpe inn skrivematerialer når det skulle lages avskrifter av Bibelens bøker, og kanskje også det å foreta selve avskrivningen.

De kravene menighetstjenerne måtte oppfylle, innebar at det ble fastlagt normer som ville tjene til å beskytte menigheten mot enhver berettiget anklage når det gjaldt utvelgelsen av menn som skulle utføre spesielle oppgaver, slik at menigheten kunne bevare et godt forhold til Gud og fortsette å ha et godt omdømme blant utenforstående. (Jf. 1Ti 3: 10.) Kravene gjaldt slike menns moral, atferd og åndelighet, og når kravene ble oppfylt, ville tjenerstillingene bli fylt av menn som var forstandige, ærlige, samvittighetsfulle og pålitelige. De som tjente på en god måte, ville vinne seg «en anerkjent stilling og stor frimodighet  i tale i den tro som er forbundet med Kristus Jesus». – 1Ti 3: 13.

Jordiske herskere. Gud tillater at denne verdens regjeringer får være i virksomhet inntil hans tid er inne til å gjøre ende på dem. Deretter skal Kristi rike ha ubestridt herredømme over jorden. (Da 2: 44; Åp 19: 11–21) Så lenge de verdslige myndighetene får anledning til å herske, utfører de mange tjenester for befolkningen i de enkelte land, for eksempel ved å bygge veier, drive skoler, sørge for politi og brannvesen, og så videre. De har også vedtatt lover for å straffe tyver, drapsmenn og andre lovbrytere. Når de utfører disse tjenestene og håndhever disse lovene på en rettferdig måte, er de Guds ’tjenere’ (diạkonoi ). Hvis noen – det gjelder også kristne – bryter slike lover, er den straffen de får av myndighetene, på en indirekte måte en straff fra Gud, for Gud er imot all ondskap. Myndighetene handler også som Guds tjener hvis de beskytter de kristne mot lovbrytere. Hvis en hersker på den annen side misbruker sin myndighet og handler imot Guds vilje, må han stå til ansvar overfor Gud for det han gjør. Hvis en slik ond hersker forsøker å få kristne til å handle i strid med Guds lov, handler han ikke som Guds tjener, men vil bli straffet av Gud. – Ro 13: 1–4.

Falske tjenere. Det finnes noen som utgir seg for å være Guds tjenere, men som er hyklere og faktisk er Satans tjenere og kjemper mot Gud. Apostelen Paulus måtte ta kampen opp mot noen slike som skapte forstyrrelser i menigheten i Korint. Han sa følgende om dem: «Slike mennesker er falske apostler, svikefulle arbeidere, som gjør seg om til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv gjør seg stadig om til en lysets engel. Det er derfor ikke noe stort om også hans tjenere stadig gjør seg om til rettferdighets tjenere. Men deres ende skal være i samsvar med deres gjerninger.» – 2Kt 11: 13–15.

Det er forutsagt mange ganger i Bibelen at det skulle stå fram slike falske tjenere. Paulus sa til tilsynsmennene i menigheten i Efesos at det skulle komme undertrykkende ulver inn blant dem etter at han var gått bort, og at disse ikke skulle behandle hjorden med skånsomhet, men tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv. (Apg 20: 29, 30) Også i brevene sine advarte Paulus mot slike frafalne mennesker (2Te 2: 3–12; 1Ti 4: 1–5; 2Ti 3: 1–7; 4: 3, 4), Peter skrev om dem (2Pe 2: 1–3), og Jesus Kristus selv forutsa at de skulle framstå og bli tilintetgjort (Mt 13: 24–30, 36–43). – Se LOVLØSHETENS MENNESKE.