(Tobịa) [Jah er god].

1. Forfader til noen av de hjemvendte landflyktige som ikke kunne gjøre rede for sin herkomst som israelitter. – Esr 2: 1, 59, 60; Ne 7: 61, 62.

2. En motstander av Nehemja. Tobia omtales som «tjeneren» og var sannsynligvis en embetsmann i perserkongens tjeneste. (Ne 2: 19) Både han og hans sønn Jehohanan giftet seg med jødiske kvinner, og Tobia var også en slektning av øverstepresten Eljasjib. Dette satte ham i en stilling han kunne utnytte for å undergrave Nehemjas myndighet, for det var mange jøder som så opp til Tobia og sa mye godt om ham. – Ne 6: 17–19; 13: 4.

Da Nehemja kom til Jerusalem, mislikte Tobia og hans likesinnete dette, ettersom det betydde lysere utsikter for Israel. (Ne 2: 9, 10) Til å begynne med nøyde de seg med å håne og spotte jødene (Ne 2: 19; 4: 3), men da det gikk framover med gjenoppbyggingen av muren, ble de «meget vrede». De sammensverget seg om å drepe jødene (Ne 4: 7–9, 11, 14, 15) og stilte seg bak et forsøk på å få Nehemja til å krenke templets hellighet (Ne 6: 1, 10–13), men uten å lykkes. Til og med etter at arbeidet med murene var fullført, forsøkte Tobia å skremme Nehemja gjennom sin brevveksling med sine sympatisører i Jerusalem. (Ne 6: 16–19) Det var derfor med rette Nehemja bad Jehova om å huske de mange onde gjerninger Tobia og hans forbundsfeller hadde gjort. (Ne 6: 14) Da Nehemja kom fra Babylon for annen gang og ble klar over at en spisesal i templet var stilt til disposisjon for Tobia, kastet han resolutt alle Tobias saker ut derfra. – Ne 13: 4–9.