Betegnelsene «torn» og «tornebusk» blir brukt om en rekke forskjellige planter som har torner eller pigger. Det er blitt funnet over 70 forskjellige tornete planter i Israel, deriblant kapersbusken, akantus, bukketorn og flere planter i rosefamilien, blant annet hagtorn. Selv om de tornete plantene kunne være plagsomme, hadde de sine anvendelsesområder. De ble brukt til hekker eller hegn (Ho 2: 6) og som brensel (For 7: 6), og de ble brukt som fôr  til esler, kameler og geiter. Noen tornete busker er også i nyere tid blitt brukt til hekker og hegn, mens andre er blitt kuttet opp og brukt som brensel i kalkovner. – Jes 33: 12.

Adams etterkommere fikk merke hva det betydde at jorden var blitt forbannet, med den følge at det vokste fram torner og tistler. (1Mo 3: 17, 18) Noahs far, Lamek, talte derfor om «våre henders smertefulle møye, som skyldes jorden som Jehova har forbannet». (1Mo 5: 29) Etter vannflommen ble Noah og hans sønner velsignet av Jehova, og de fikk vite at det var hans hensikt at de skulle fylle jorden. (1Mo 9: 1) Guds forbannelse av jorden ble tydeligvis hevet. (1Mo 13: 10) Jehova sa imidlertid ikke til Noah og hans familie at de skulle ’legge jorden under seg’, slik som han hadde sagt til den fullkomne Adam. (Sml. 1Mo 1: 28 med 1Mo 8: 21 til 9: 2.) Ufullkomne mennesker kunne tydeligvis aldri, uten Guds ledelse, legge jorden under seg på den måten Gud opprinnelig hadde i tankene. Det ville fortsatt by på problemer å dyrke jorden; menneskene ville blant annet fortsatt måtte kjempe med slike plagsomme planter som torner og tistler. Den dårlige måten menneskene har forvaltet jordens ressurser på, har uten tvil økt deres problemer hva dette angår.

I det lovte land, ’et land som fløt med melk og honning’ (2Mo 3: 8), måtte israelittene arbeide for å holde jorden fri for tornete planter og annet ugress, som hurtig ville bre seg hvis den ble forlatt eller forsømt. (Jes 5: 6; 7: 23–25; 34: 13) Israelittenes ulydighet mot Gud førte til slutt til åndelig ruin for nasjonen, Guds «arv», noe som gav seg utslag i at de i både billedlig og bokstavelig forstand slet forgjeves – de sådde hvete, men høstet torner. – Jer 12: 7, 13.

Som det blir understreket i Jesu illustrasjon om såmannen, er torner en trussel mot de dyrkede plantene. (Mt 13: 7; Lu 8: 7) Før man begynte å dyrke en mark hvor det vokste torner og tistler, ble derfor disse plagsomme plantene fjernet, vanligvis ved at marken ble brent. (He 6: 8) Torner kunne også utgjøre en brannfare. Særlig i høsttiden, da tornene langs kornåkrene er tørre, kan de lett bli antent, og en hel åker kan bli fortært av ilden når den brer seg fra tornene til det stående kornet. – 2Mo 22: 6.

Den brennende busken som Jehovas engel brukte for å påkalle Moses’ oppmerksomhet, og som han talte med Moses fra, var etter alt å dømme en slags tornebusk (hebr. senẹh). (2Mo 3: 2–5; 5Mo 33: 16) Da de som skrev De kristne greske skrifter, henviste til denne begivenheten, brukte de det greske ordet bạtos, som blir brukt om en hvilken som helst tornete busk, blant annet bjørnebærbusken. (Mr 12: 26; Lu 20: 37; Apg 7: 30, 35) På gresk heter bjørnebær bạton (fra bạtos), og noen ordbokforfattere setter derfor «tornebusken» (senẹh) i forbindelse med en bjørnebærart, Rubus sanctus, som er vanlig i Syria og i store deler av Palestina. Den finnes imidlertid ikke viltvoksende på Sinaihalvøya i dag. Andre foretrekker derfor å forbinde «tornebusken» med en slags akasie, ettersom disse tornete, ofte busklignende trærne er svært alminnelige i hele Sinai-området. Det er imidlertid ikke mulig å fastslå med sikkerhet hva slags busk det dreier seg om.

Et annet hebraisk ord som blir oversatt med «tornebusk», er ʼatạdh. A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs (1980, s. 31) oppgir trollhegg som en mulig identifikasjon. Palestinatrollhegg (Rhamnus palaestina) er en busk som brer seg i alle retninger. Den kan bli 1 til 2 m høy, og grenene har skarpe, kraftige torner. Den er svært utbredt i de lavereliggende, varmere delene av landet, men den finnes også i fjellområdene, for eksempel omkring Jerusalem. Walter Baumgartner identifiserer ʼatạdh med bukketornarten Lycium europaeum, en opptil 2 m høy tornete busk med små, fiolette blomster og runde, røde, spiselige bær. – Hebräisches und Aramäisches Lexikon zum Alten Testament, Leiden 1967, s. 36.

Planten blir omtalt i Dommerne 9: 8–15, hvor oliventreet, fikentreet og vinranken blir stilt opp som en motsetning til den uanselige tornebusken. Som det framgår av resten av kapitlet, står de verdifulle plantene for verdige personer, deriblant 70 av Gideons sønner, som ikke prøvde å gjøre seg til konger over sine israelittiske landsmenn, mens tornebusken, som ikke kunne brukes til noe annet enn brensel, representerer Gideons sønn Abimelek, som myrdet alle sine brødre unntatt én og lot seg utrope til konge. (Dom 9: 1–6, 16–20) Jotams ord om at de andre trærne i lignelsen skulle søke tilflukt i tornebuskens skygge, skal uten tvil oppfattes ironisk, ettersom den lavtvoksende tornebusken umulig kunne gi skygge til trær, og slett ikke til de statelige sedrene som er nevnt.

Jotams advarsel om at ild kunne fare ut av tornebusken «og fortære Libanons sedrer», kan være en hentydning til hvor lett den tørre og bladløse planten kunne antennes i de varme sommermånedene. I Salme 58: 9 blir det også hentydet til det at tornebusken kunne brukes som brensel.

 I 1. Mosebok 50: 10 forekommer det hebraiske ordet ʼatạdh dessuten som et stedsnavn.

De romerske soldatene spottet Jesus ved å flette en tornekrone og sette den på hodet hans. (Mr 15: 17; Joh 19: 2) Mange har ment at det de brukte, var Paliurus spina-christi, en busk som kan bli opptil 6 m høy og har bøyelige grener med stive torner. Det kan imidlertid ikke sies noe sikkert om dette.

Brukt billedlig. «Torner» blir ofte nevnt i billedlig, eller symbolsk, sammenheng. Det sies om assyrerne at selv om de var sammenflettet som torner, skulle de bli fortært som tørre halmstrå. (Na 1: 10) Tornete planter blir brukt som symbol på mennesker, også herskere, som gjør onde gjerninger og derfor vil få en ugunstig dom. (2Kg 14: 9, 10; Jes 9: 18, 19; 10: 17–19) Onde motstandere av Jehovas tjener blir fjernet, «slokket som en ild i tornebusker». (Sl 118: 10, 12) Og Jesus Kristus nevnte torner da han illustrerte at mennesker kjennes på sine frukter. – Mt 7: 16.

Torner står for mennesker eller ting som volder skade eller er plagsomme. (4Mo 33: 55; Ord 22: 5; Ese 28: 24) Paulus’ «torn i kjødet» (2Kt 12: 7) kan ha vært en øyelidelse eller en annen fysisk lidelse (se Apg 23: 1–5; Ga 4: 15; 6: 11) eller kanskje de falske apostlene og andre som drog hans apostelverdighet i tvil og kritiserte hans gjerning. (Se 2Kt 11: 5, 6, 12–15; Ga 1: 6–9; 5: 12; 6: 17.) Gjennom sin profet Jeremia sammenlignet Jehova hjertene til Judas menn og Jerusalems innbyggere med jord som var dekket av torner, det vil si usannhet og urettferdighet. (Jer 4: 1–4; jf. Ho 10: 12, 13.) Det at tornekratt blir erstattet med trær, betegner på en passende måte at Gud igjen viser mennesker sin gunst. – Jes 55: 13; se BUSK; KLUNGER; LOTUSTRE; UGRESS.