[hebr. ʽets; gr. dẹndron].

Det meget varierende klimaet i Palestina og i de omkringliggende landene gav vekstbetingelser for et stort antall forskjellige arter av trær, fra Libanons sedrer til Jerikos daddelpalmer og ørkenens gyvelbusker. Bibelen nevner omkring 30 forskjellige treslag; disse blir i dette verket behandlet i egne artikler.

Det er ofte vanskelig å avgjøre hvilket tre et hebraisk eller et gresk ord refererer til, og i mange tilfeller er identifikasjonen svært usikker. Den avhenger av hvor detaljert Bibelen beskriver treets særtrekk (som i visse tilfeller kan utledes av den roten som navnet er avledet av), og av hvor godt slike særtrekk svarer til trekkene hos trær som vokser i de bibelske land i vår tid, særlig i de områdene som eventuelt er nevnt i de aktuelle beretningene. Ytterligere hjelp er skaffet til veie gjennom studium av beslektede ord (det vil si ord med en form som vitner om slektskap og felles opphav) på andre språk, for eksempel arabisk og arameisk. I noen tilfeller virker det klokest ganske enkelt å transkribere ordet, som i tilfellet med tresorten «algum».

Harold og Alma Moldenke påpeker i sin bok Plants of the Bible (1952, s. 5, 6) at mange av de tresortene som i dag finnes i Palestina, kanskje ikke vokste der i bibelsk tid, fordi, som de sier: «Floraen forandrer seg, særlig i områder som Palestina og Egypt, hvor mennesket, som er beryktet for sin evne til å forstyrre den fine balansen i naturen, [i tusener av år] har vært svært aktivt.» De sier videre: «Mange planter som fantes i store mengder i det hellige land eller i nabolandene i bibelsk tid, er nå enten helt borte eller mye sjeldnere.» Noen sorter er utryddet eller har gått sterkt tilbake som følge av for sterk kultivering eller omfattende skoghogst foretatt av assyrernes, babylonernes og til slutt romernes invasjonsstyrker. (Jer 6: 6; Lu 19: 43) Ødeleggelsen av trær og skoger har medført at matjorden er blitt vasket bort, noe som igjen har ført til at mange områder er blitt øde og ufruktbare.

Allerede på Abrahams tid ble trær nevnt i en eiendomskontrakt. – 1Mo 23: 15–18.

I Moseloven. Senere førte Jehova Gud israelittene inn i Kanaan, et land hvor det var «trær til føde i mengde». Han lovte å sørge for det nødvendige regn hvis israelittene var lydige mot ham, og han krevde at en tiendedel av frukten av trærne skulle settes til side til helligdommen og presteskapet. (Ne 9: 25; 3Mo 26: 3, 4; 27: 30) Da israelittene skulle gå inn i det lovte land, fikk de vite at de ikke skulle ødelegge frukttrærne når de angrep byene. Noen hundre år senere fikk imidlertid Judas og Israels konger myndighet til å ødelegge «hvert godt tre» i Moabs rike. Forklaringen på dette kan være at Moab lå utenfor det lovte land. Krigføringen i forbindelse med Moab var en straffereaksjon, og hensikten med handlingen var å beskytte seg mot opprør eller gjengjeldelse fra moabittenes side. (5Mo 20: 19, 20; 2Kg 3: 19, 25; jf. Jer 6: 6.) Når man plantet et tre, hadde man ikke lov til å spise av frukten av det de første tre årene, og det fjerde året skulle frukten vies til bruk i helligdommen. (3Mo 19: 23–25; jf. 5Mo 26: 2.) Fra det femte året av ble den første modne frukten hvert år viet til helligdommen. – Ne 10: 35–37.

Brukt billedlig. I Edens hage benyttet Gud to trær som symboler: «livets tre» og «treet til kunnskap om godt og ondt». Det var mangel på respekt for det sistnevnte treet som førte til menneskets fall. – 1Mo 2: 9, 16, 17; 3: 1–24.

Det er en utbredt, men feilaktig oppfatning at «treet til kunnskap om godt og ondt» og forbudet mot å spise av frukten av dette treet var knyttet til kjønnslig omgang mellom de to første menneskene. Denne oppfatningen er i strid med det faktum at Gud gav mannen og kvinnen en tydelig befaling om å ’være fruktbare og bli mange og fylle jorden’. (1Mo 1: 28) Ettersom treet stod for «kunnskap om godt og ondt», og Gud hadde forbudt menneskene å spise av det, ble treet et symbol på Guds rett til å avgjøre eller fastsette normen for hva som var «godt» (godkjent av Gud), og hva som var «ondt» (fordømt av Gud). Det utgjorde altså en prøve på menneskenes respekt for Skaperens stilling og på deres villighet til å holde seg innenfor de grenser som Gud hadde fastsatt for deres frihet. Disse grensene var på ingen måte snevre; de gav rom for virkelig å kunne glede seg over livet. Å krysse disse grensene ved å spise av «treet til kunnskap om godt og ondt» ville derfor være ensbetydende med å trenge inn på Guds område eller gjøre opprør mot hans myndighet. – Se OVERHERREDØMME.

Trær ble også brukt som symbol på herskere og andre enkeltpersoner og på kongeriker, som i den profetien hos Esekiel hvor faraos og hans folkemengdes fall blir sammenlignet med at en høy seder blir hogd ned (Ese 31), og i Daniels  profeti om et veldig tre som symboliserte herredømmet «i menneskenes rike» (Da 4: 10–26). Et rettferdig menneske blir sammenlignet med et tre som er plantet ved strømmer av vann (Sl 1: 3), som har frodig løv, og som bærer frukt selv når det er tørke. – Jer 17: 8.

Løftet om at Guds gjenreiste folks dager skal være som treets dager (Jes 65: 22), gir større mening når man tenker på at visse trær i Palestina lever i flere hundre og i noen tilfeller i over tusen år. I sitt syn av et tempel så Esekiel vann som rant ut fra templet og etter hvert ble til en elv. På begge breddene stod det produktive frukttrær med løv som var til legedom. Et lignende syn blir beskrevet i Åpenbaringen. (Ese 47: 7, 12; Åp 22: 2, 14) Uttrykkene «et livets tre» og «livets tre» blir brukt som bilde på visdom, den rettferdiges frukt, virkeliggjøringen av det etterlengtede og tungens ro. De blir dessuten satt i forbindelse med livets krone. (Ord 3: 18; 11: 30; 13: 12; 15: 4; Åp 2: 7, 10) Trær blir nevnt i forbindelse med den fruktbarhet, fred og glede som Jehovas kongedømme og gjenreisningen av hans folk vil bringe. – 1Kr 16: 33; Sl 96: 12; 148: 9; Jes 55: 12; Ese 34: 27; 36: 30.

Både Jesus og døperen Johannes brukte trær i billedlig tale for å understreke at det er nødvendig å bære frukt i sann rettferdighet. (Mt 3: 10; 7: 15–20) Ettersom man på den tiden betalte skatt av frukttrær i Palestina, var et uproduktivt tre (som var så godt som dødt) en byrde for eieren og ble derfor hogd ned og tilintetgjort. (Lu 13: 6–9) I Judas 12 blir umoralske personer som sniker seg inn i menigheten, sammenlignet med «trær sent om høsten, men uten frukt, to ganger døde». Uttrykket «to ganger døde» kan være brukt for å understreke at de er fullstendig døde. En annen mulighet er at det skal bety at de er døde sett fra to synspunkter. De er (1) ufruktbare, eller uten frukt, og (2) bokstavelig døde, uten livskraft.

Det hebraiske ordet for tre blir også brukt om en slik pæl som man noen ganger hengte et lik på. (1Mo 40: 19; 5Mo 21: 22, 23; Jos 8: 29; Est 2: 23) I forbindelse med at apostelen Paulus siterte fra og anvendte 5. Mosebok 21: 23, brukte han det greske ordet ksỵlon, som refererer til tre som materiale. – Ga 3: 13; se TORTURPÆL.

Se egne artikler om de enkelte treslag. Se også HARPIKSHOLDIG TRE; STORT TRE; VELLUKTENDE TRE.