En beretning, skikk eller religiøs lære som er blitt overlevert fra én generasjon til den neste, eller som har vunnet hevd. Det greske ordet parạdosis betyr bokstavelig «noe som er gitt ved siden av» og betegner dermed «noe som er blitt overlevert muntlig eller skriftlig». (1Kt 11: 2; Int) I De kristne greske skrifter blir ordet brukt både om tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse, og om tradisjoner som var feilaktige, eller som ble betraktet eller fulgt på en slik måte at de øvde en skadelig virkning, og som derfor var uakseptable.

I århundrenes løp oppstod det mange tradisjoner blant jødene. Det kunne for eksempel dreie seg om skikk og bruk i forbindelse med klesdrakt og i forbindelse med anledninger som brylluper og begravelser. (Joh 2: 1, 2; 19: 40) Noen av de skikkene som hørte med til jødenes gudsdyrkelse i det første århundre e.v.t., var også skikker som var blitt tradisjon. Det gjaldt for eksempel bruken av vin ved påskemåltidet og feiringen av gjeninnvielsen av templet. (Lu 22: 14–18; Joh 10: 22) Jesus og hans apostler hadde ikke noe å innvende mot disse tradisjonene, selv om de visste at dette ikke var noe som var påbudt i Moseloven. Etter hvert som det ble vanlig med synagoger som sentre for jødenes gudsdyrkelse, ble det også vanlig å samles om tilbedelsen i dem hver sabbat – det ble en tradisjon. Lukas sier at Jesus også gikk inn i synagogen, «som han pleide». – Lu 4: 16.

Utilbørlige tradisjoner. De jødiske religiøse lederne hadde imidlertid føyd mange muntlige tradisjoner til det skrevne ord, tradisjoner som de betraktet som absolutt nødvendige i forbindelse med den sanne tilbedelse. Før Paulus (Saulus) ble en kristen, var han som fariseer uvanlig nidkjær når det gjaldt å følge jødedommens tradisjoner. Dette innbefattet naturligvis både tilbørlige og utilbørlige tradisjoner, men ved å følge læresetninger som var «menneskebud», ble han en forfølger av de kristne. (Mt 15: 9) Et eksempel på en skikk fariseerne fulgte, er at de ’holdt fast ved tradisjonen fra menn i tidligere tider og ikke spiste uten å ha vasket hendene opp til albuen’. (Mr 7: 3) Dette var ikke en skikk de fulgte av hygieniske grunner, men det dreide seg om et ritual som man mente hadde religiøs betydning. (Se VASKING AV HENDER.) Jesus viste at de ikke med rette kunne kritisere hans disipler for ikke å følge dette og andre unødvendige «menneskebud». (Mt 15: 1, 2, 7–11; Mr 7: 4–8; Jes 29: 13) Ved sin tradisjon i forbindelse med «korban» (en gave som var viet til Gud) gjorde de religiøse lederne til og med Guds Ord ugyldig og overtrådte Guds bud. – 2Mo 20: 12; 21: 17; Mt 15: 3–6; Mr 7: 9–15; se KORBAN.

Verken Jesus eller hans disipler henviste på noe tidspunkt til muntlige jødiske tradisjoner til støtte for sin lære, men henviste i stedet til Guds skrevne Ord. (Mt 4: 4–10; Ro 15: 4; 2Ti 3: 15–17) Etter at den kristne menighet var blitt opprettet, ble det å overholde ubibelske jødiske tradisjoner beskrevet som en ’fruktesløs form for livsførsel’ som jødene ’ved tradisjon hadde fått fra sine forfedre [gr. patroparadọtou, «gitt videre fra fedre»]’. (1Pe 1: 18) De jødene som ble kristne, sluttet å følge slike tradisjoner. Da noen falske lærere i Kolossai forsøkte å få andre til å utøve en slik form for tilbedelse, advarte Paulus mot «den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon». Det var tydeligvis særlig jødedommens tradisjoner han hadde i tankene. – Kol 2: 8, 13–17.

Kristne tradisjoner. Hvis man med «tradisjon» tenker på retningslinjer som blir overlevert  muntlig eller ved det eksempel noen foregår med, kan betegnelsen også brukes om de opplysninger som apostelen Paulus fikk direkte fra Jesus, og som han med rette gav videre til de kristne menigheter. En slik kristen tradisjon hadde å gjøre med feiringen av Herrens aftensmåltid. (1Kt 11: 2, 23) Apostlenes lære og eksempel dannet også en tradisjon som de kristne menigheter kunne rette seg etter. Paulus, som hadde arbeidet med sine hender for ikke å bli en økonomisk byrde for sine brødre (Apg 18: 3; 20: 34; 1Kt 9: 15; 1Te 2: 9), kunne for eksempel komme med denne oppfordringen til de kristne i Tessalonika: «[Trekk] dere tilbake fra enhver bror som vandrer uordentlig og ikke i samsvar med den tradisjon [parạdosin] dere fikk fra oss.» Det var tydelig at den som ikke ville arbeide, ikke fulgte apostlenes gode eksempel, eller den tradisjon apostlene hadde overgitt. – 2Te 3: 6–11.

De tradisjoner som er nødvendige for en ren og ubesmittet tilbedelse av Gud, ble med tiden tatt med i de inspirerte skrifter. De tradisjoner eller forskrifter som ble gitt av Jesus og apostlene, og som var av avgjørende betydning, skulle altså ikke overleveres muntlig, med fare for at de etter hvert kunne bli forvansket, men de ble med stor nøyaktighet skrevet ned og bevart i Bibelen til gagn for kristne i senere tidsperioder. – Joh 20: 30, 31; Åp 22: 18.