(Trakonịtis) [fra en gr. rot som betyr «ujevn», trolig et ulendt område].

Dette området og også landskapet Iturea ble styrt av den romerske landsdelsherskeren Filip på den tiden da døperen Johannes og Jesus utførte sin tjeneste. (Lu 3: 1) Trakonitis’ nordgrense lå i den nordøstlige delen av Basjan, omkring 40 km sørøst for Damaskus. Landet omfattet et pæreformet område på ca. 900 km².

Mesteparten av den sentrale delen av området er dekket av avleiringer av lava med dype revner og hull, og den jorden som kan nyttiggjøres, egner seg stort sett bare til vindyrking. Det er et barskt og ugjestmildt land, og ettersom det byr på mange skjulesteder for lovovertredere på flukt, er det i dag kjent under det arabiske navnet al Leja (som betyr «tilfluktsstedet»).

Ruinene av Trakonitis’ oldtidsbyer tyder på at området en gang har hatt en langt større befolkningstetthet enn det har i dag. De viser også at man her ikke brukte tre som byggemateriale, noe som tyder på at landet i oldtiden sannsynligvis var like fattig på trevirke som det er i dag. Det finnes imidlertid tilstrekkelig med vann i form av regn og vannkilder til at det er mulig å holde sauer og geiter.

Trakonitis er nevnt bare én gang i Bibelen, men Strabon og Josefus nevner området flere ganger. Av disse verdslige kildene framgår det at den romerske keiseren Augustus lot Trakonitis inngå i det riket som var gitt til Herodes den store. Etter Herodes’ død fikk hans sønn Filip landskapet Trakonitis som en del av det tetrarki han hersket over til sin død.