Det greske ordet thlịpsis, som vanligvis blir gjengitt med «trengsel», har grunnbetydningen «trykk» eller «press» og blir i Bibelen brukt i overført betydning om den trengsel, nød eller lidelse som skyldes det press som omstendighetene øver. Det blir for eksempel brukt om smertene i forbindelse med en fødsel (Joh 16: 21), om forfølgelse (Mt 24: 9; Apg 11: 19; 20: 23; 2Kt 1: 8; He 10: 33; Åp 1: 9), om fengsling (Åp 2: 10), om fattigdom og andre vanskeligheter som foreldreløse og enker ofte rammes av (Jak 1: 27), om hungersnød (Apg 7: 11) og om straff på grunn av urette handlinger (Ro 2: 9; Åp 2: 22). Den «trengsel» det er tale om i 2. Korinter 2: 4, er tydeligvis de kvaler apostelen Paulus led fordi de kristne i Korint fulgte en urett handlemåte og han derfor måtte irettesette dem strengt.

Ekteskapet medfører trengsel i kjødet. Da apostelen Paulus anbefalte den enslige stand, sa han blant annet: «Men selv om du skulle gifte deg, ville du ikke begå noen synd. . . . Men de som gjør det, vil få trengsel i sitt kjød.» (1Kt 7: 28) Ekteskapet medfører visse bekymringer på grunn av omsorgen for ektemann, hustru og barn. (1Kt 7: 32–35) Sykdom kan være en stor belastning for familien. Kristne familier kan bli utsatt for forfølgelse, og noen av dem kan bli drevet bort fra sitt hjem. Fedre kan få problemer med å skaffe familien det nødvendige til livets opphold. Foreldre og barn kan bli skilt fra hverandre på grunn av fengsling, bli torturert av forfølgere og kanskje til og med miste livet.

Trofasthet under trengsler. Trengsler på grunn av forfølgelse kan svekke en persons tro. I sin illustrasjon om såmannen viste Jesus at noen ville bli brakt til å snuble på grunn av trengsel eller forfølgelse. (Mt 13: 21; Mr 4: 17) Ettersom apostelen Paulus var oppmerksom på denne faren, var han svært bekymret for den nyopprettede menigheten i Tessalonika. De som var knyttet til denne menigheten, hadde tatt imot kristendommen under stor trengsel (1Te 1: 6; jf. Apg 17: 1, 5–10), og de møtte fortsatt vanskeligheter. Apostelen sendte derfor Timoteus til dem for at han skulle styrke og trøste dem, slik at «ingen skulle bli brakt til å vakle på grunn av disse trengslene». (1Te 3: 1–3, 5) Da Timoteus kom tilbake og kunne fortelle at tessalonikerne var forblitt faste i troen, var det til stor trøst for Paulus. (1Te 3: 6, 7) De anstrengelser apostelen hadde gjort seg for å forberede tessalonikerne på at det ville komme trengsler, hadde uten tvil også hjulpet dem til å fortsette å tjene Gud trofast. – 1Te 3: 4; jf. Joh 16: 33; Apg 14: 22.

Å bli utsatt for trengsler er riktignok ubehagelig, men en kristen kan likevel juble mens han utholder trengslene, fordi han vet at han, hvis han er trofast, vil bli godkjent av Gud og til slutt vil få oppleve at hans storslagne håp blir oppfylt. (Ro 5: 3–5; 12: 12) Sammenlignet med den evige herlighet som er belønningen for trofasthet, kan trengselen sies å være «kortvarig og lett». (2Kt 4: 17, 18) En kristen som er trofast, kan også være forvisset om at Guds lojale kjærlighet aldri vil svikte, uansett hvilke trengsler han blir utsatt for. – Ro 8: 35–39.

I sitt andre brev til korinterne nevnte apostelen Paulus enda flere ting som kan hjelpe de kristne til å utholde trengsler. Han skrev: «Velsignet være . . . all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud. . . . Men om vi er i trengsel, da er det til trøst og frelse for dere; eller om vi blir trøstet, da er det til trøst for dere, en trøst som bevirker at dere holder ut de samme lidelser som vi også lider.» (2Kt 1: 3–6) De dyrebare løfter Gud har gitt, hjelp fra hans hellige ånd og det at han besvarer bønnene til dem som blir utsatt for trengsler, er en kilde til trøst for de kristne. På grunnlag av sine egne erfaringer kan de oppmuntre og trøste andre; deres tillitsfulle uttalelser og trofaste eksempel ansporer deres trosfeller til også å bevare sin trofasthet.

Paulus satte selv pris på den trøst hans trosfeller gav ham når han var utsatt for trengsler. Det framgår av disse rosende ordene, som han  skrev til de kristne i Filippi: «Dere [handlet] vel da dere ble delaktige med meg i min trengsel.» (Flp 4: 14) De var oppriktig interessert i Paulus, som satt som fange i Roma, og hjalp ham til å utholde sine trengsler ved å gi ham materiell hjelp. – Flp 4: 15–20.

Det hender imidlertid at noen blir fryktsomme på grunn av de trengsler andre blir utsatt for. Med dette i tankene oppmuntret Paulus de kristne i Efesos på denne måten: «Derfor ber jeg dere om ikke å gi opp på grunn av disse mine trengsler for deres skyld, for de betyr ære for dere.» (Ef 3: 13) Den forfølgelse eller de trengsler Paulus ble utsatt for, var en følge av hans forkynnelse for efeserne og andre. Derfor kunne han omtale dette som «trengsler for deres skyld». Hans trofaste utholdenhet under slike trengsler betydde «ære» for de kristne i Efesos fordi den viste at det de hadde oppnådd som kristne (deriblant Guds sikre løfter og deres dyrebare forhold til Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus), var noe det var verdt å holde fast ved i utholdenhet. (Jf. Kol 1: 24.) Hvis Paulus som apostel hadde gitt opp, ville det ha vært til vanære for menigheten. Det kunne ha vært en «årsak til snubling» for andre. – Jf. 2Kt 6: 3, 4.

Den ’store trengsel’. Da Jesus besvarte disiplenes spørsmål om tegnet på hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning, sa han at det skulle bli «en stor trengsel, en slik som det ikke har vært siden verdens begynnelse og inntil nå, nei som det heller ikke mer skal bli». (Mt 24: 3, 21) Som en sammenligning mellom Matteus 24: 15–22 og Lukas 21: 20–24 viser, gjaldt disse ordene i første omgang en trengsel som skulle komme over Jerusalem. Oppfyllelsen kom i år 70, da byen ble beleiret av romerske hærstyrker under general Titus. Dette førte til en alvorlig hungersnød og til tap av mange menneskeliv. Den jødiske historieskriveren Josefus forteller at 1 100 000 jøder mistet livet (noen utgaver sier 1 000 000), mens 97 000 overlevde og ble ført i fangenskap. Templet ble fullstendig ødelagt. I strid med den romerske hærføreren Titus’ ønske satte soldatene fyr på selve templet. Ifølge Josefus fant dette sted i samme måned og på samme dag som babylonerne hadde brent det tidligere templet. (Den jødiske krig, København 1997, 6. bok, kap. 4, pkt. 5–8 [s. 371–374]; 6. bok, kap. 9, pkt. 3 [s. 387, 388]; 2Kg 25: 8, 9) Det templet som ble ødelagt av romerne, er aldri blitt gjenoppbygd. En slik «stor trengsel» er aldri siden kommet over Jerusalem. Bibelen viser imidlertid at den trengselen som kom over Jerusalem i år 70, pekte fram til en langt større trengsel, en trengsel som vil berøre alle nasjoner.

Jesus fortsatte sin profeti med å beskrive hva som ville skje i århundrene etter at Jerusalem var blitt ødelagt. (Mt 24: 23–28; Mr 13: 21–23) Deretter, i Matteus 24: 29, tilføyde han at det «straks etter de dagers trengsel» ville inntreffe fryktinngytende himmelfenomener. Markus 13: 24, 25 sier at disse fenomenene ville inntreffe «i de dager, etter den trengselen». (Se også Lu 21: 25, 26.) Hvilken «trengsel» talte Jesus om her?

Noen bibelkommentatorer har trukket den slutning at han talte om den trengselen som kom over Jerusalem i år 70, selv om de samtidig har vært klar over at de begivenheter som så skulle følge, tydeligvis skulle finne sted på et tidspunkt som – sett fra et menneskelig synspunkt – hørte en fjern framtid til. De mener at uttrykket «straks etter» beskriver Guds oppfatning av tiden, eller at uttrykksmåten plasserer begivenhetene like foran leseren for å understreke hvor sikkert det er at det som blir sagt, skal skje.

Det er imidlertid tydelig at profetien i Matteus 24: 4–22 (og også i Markus 13: 5–20 og Lukas 21: 8–24a) får en dobbelt oppfyllelse. Kan det tenkes at den «trengsel» som blir omtalt i Matteus 24: 29 og Markus 13: 24, er den «trengsel» som inntreffer under den andre og endelige oppfyllelsen av Matteus 24: 21 og Markus 13: 19? Sett i lys av Bibelens samlede vitnesbyrd, virker det mest sannsynlig. Gir de uttrykkene som er brukt i den greske teksten, rom for en slik oppfatning? Ja. De uttrykkene som i Matteus 24: 29 er oversatt med «de dagers trengsel» og i Markus 13: 24 med «de dager» og «den trengselen», gir ifølge gresk grammatikk rom for denne forståelsen. Det ser ut til at Jesus i sin profeti sier at det etter utbruddet av den kommende, verdensomfattende trengselen vil inntreffe bemerkelsesverdige fenomener (framstilt ved at solen og månen blir formørket, og ved at stjernene faller ned og himlenes krefter blir rokket), i tillegg til at ordene om «Menneskesønnens tegn» vil bli oppfylt. – Mt 24: 30.

Omkring tre tiår etter at Jerusalem ble ødelagt, ble det sagt følgende til apostelen Johannes om en stor skare mennesker av alle nasjoner, stammer og folkeslag: «Disse er de som kommer ut av den store trengsel.» (Åp 7: 13, 14)   Det at en stor skare «kommer ut av den store trengsel», betyr at de overlever den. Dette blir bekreftet av et lignende uttrykk i Apostlenes gjerninger 7: 9, 10: «Gud var med [Josef], og han utfridde ham av alle hans trengsler.» At Josef ble utfridd av alle sine trengsler, betydde ikke bare at han ble hjulpet til å utholde dem, men også at han overlevde det han ble utsatt for.

Det er verdt å merke seg at apostelen Paulus omtalte fullbyrdelsen av Guds dom over de ugudelige som en trengsel. Han skrev: «Her tas i betraktning at det er rettferdig fra Guds side å gi dem som volder dere trengsel, trengsel til gjengjeld, men å gi dere som lider trengsel, lindring sammen med oss under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus.» (2Te 1: 6–8) Åpenbaringsboken viser at «Babylon den store» og «villdyret» har ført trengsler over Guds hellige. (Åp 13: 3–10; 17: 5, 6) Det er derfor rimelig å trekke den slutning at den trengsel som kommer over «Babylon den store» og «villdyret», blir en del av den ’store trengsel’. – Åp 18: 20; 19: 11–21.