Ordstrid, krangel. Det hebraiske substantivet som ofte blir oversatt med «trette», blir også gjengitt med blant annet «strid» (5Mo 17: 8; Jer 25: 31) og med «rettssak» (Jer 11: 20).

Bibelen advarer mot at man uten grunn lar seg innvikle i en trette eller strid. (Ord 3: 30) Et ordspråk sier: «Som en som griper fatt i ørene på en hund, er en forbipasserende som blir rasende på grunn av en trette som ikke vedkommer ham.» (Ord 26: 17) Tåpers tale fører lett til at de kommer i trette, og dårer viser ikke den nødvendige  selvkontroll, slik at de kan unngå strid. (Ord 18: 6; 20: 3) Mens «trykk på vrede» frambringer trette (Ord 30: 33), har det å være sen til vrede den motsatte virkning. – Ord 15: 18.

Tretting ødelegger en fredelig atmosfære (Ord 17: 1) og kan få selv det mest saktmodige menneske til å miste selvkontrollen. Den gang israelittene begynte å trette med Moses fordi det ikke fantes vann i Kadesj, fikk det Moses og Aron til å handle overilt, med det resultat at de ikke fikk lov til å komme inn i det lovte land. Moses og Aron var Jehovas representanter, og det å trette med dem var i virkeligheten det samme som å trette med Jehova. (4Mo 20: 2, 3, 10–13; 27: 14; Sl 106: 32) De som på lignende måte innlater seg i trette eller heftig strid med Guds tjenere, befinner seg i en svært farlig situasjon, en situasjon som kan føre til døden for dem. – Jf. Jes 41: 8, 11, 12; 54: 17.

På grunn av den nedbrytende virkning tretting har, gir ordspråket dette rådet: «Trekk deg . . . tilbake før tretten bryter ut.» (Ord 17: 14) Abram (Abraham) var et godt eksempel i denne forbindelse. Ettersom han ikke ønsket at det skulle være trette mellom hans egne og hans nevø Lots gjetere, foreslo han at de skilte lag. Uselvisk lot han Lot få velge hvilket område han ville la sine dyr beite i. (1Mo 13: 7–11) De troløse israelittene på Jesajas tid fulgte imidlertid ikke sin forfader Abrahams eksempel. Det ble sagt til dem: «For å trette og stride pleide dere å faste.» Selv når de fastet, trettet de. – Jes 58: 4.

Moseloven hadde forskrifter med hensyn til hvordan man skulle forholde seg når en trette hadde ført til legemsbeskadigelse. Den som var kommet til skade, skulle ha erstatning for den tiden han ikke kunne arbeide. – 2Mo 21: 18, 19.

Murring. Murring virker nedslående og nedbrytende. Kort tid etter at israelittene var gått ut av Egypt, begynte de å murre mot Jehova og kritisere den ledelse han hadde gitt dem i form av sine tjenere Moses og Aron. (2Mo 16: 2, 7) Senere gjorde de Moses så nedslått på grunn av sin klaging at han bad om å få dø. (4Mo 11: 13–15) Det kan være livsfarlig å murre og klage. Jehova betraktet den murring som var rettet mot Moses, som en opprørsk klage rettet mot hans egen guddommelige ledelse. (4Mo 14: 26–30) Mange mistet livet på grunn av sin kritiske holdning.

I De kristne greske skrifter blir slike personer i fortiden brukt som advarende eksempler for å vise hvor ødeleggende murring og klaging er. (1Kt 10: 10, 11) Judas taler om noen som «ringeakter herredømme og spotter slike som er herlige», og tilføyer at «disse menneskene murrer, de klager over sin lodd i livet, idet de vandrer i samsvar med sine egne begjær, og deres munn taler svulstige ord, mens de beundrer personligheter for sin egen fordels skyld». – Jud 8, 16.

Jesus fordømte en slik kritisk innstilling da han sa: «Slutt med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt . . . Hvorfor ser du da på strået i din brors øye, men tenker ikke på bjelken i ditt eget øye? . . . Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye, og så vil du se tydelig hvordan du kan dra strået ut av din brors øye.» – Mt 7: 1, 3–5; jf. Ro 2: 1.