Et triumftog var en høytidelig prosesjon som man arrangerte for å feire en militær seier. Det greske ordet thriambeuo, som betyr «føre i triumftog», forekommer bare to ganger i Bibelen, og det i to noe forskjellige symbolske sammenhenger. – 2Kt 2: 14; Kol 2: 15.

Nasjonenes triumftog. Egypt, Assyria og andre nasjoner feiret sine militære seirer med triumftog. I den romerske republikks tid var en av de største æresbevisninger senatet kunne tildele en seirende hærfører, å la ham feire sin seier med et kostbart triumftog under utfoldelse av all tenkelig pomp og prakt.

Det romerske opptoget gikk langsomt gjennom Roma bortover Via Triumphalis og opp den svingete stigningen til Jupitertemplet på toppen av Kapitol. Forrest gikk musikere som spilte og sang seierssanger. De ble fulgt av unge menn som kom med det kveget som skulle ofres. Deretter fulgte åpne vogner lesset med bytte og store paradevogner med modeller eller avbildninger av kampscener eller av ødeleggelsen av byer og templer, kanskje kronet med en figur av den beseirede hærføreren. De kongene, fyrstene og hærførerne som var blitt tatt til fange i krigen, ble sammen med sine barn og sine ledsagere ført av sted i lenker, ofte kledd nakne, til deres skam og ydmykelse.

Så fulgte den seirende hærførerens stridsvogn, utsmykket med elfenben og gull, behengt med laurbærkranser og trukket av fire hvite hester, eller, i noen tilfeller, av elefanter, løver, tigrer eller hjortedyr. Seierherrens barn satt enten ved hans føtter eller kjørte i en egen vogn bak ham. Romerske konsuler og magistrater fulgte etter til fots, og etter dem igjen kom løytnantene og militærtribunene sammen med den seirende hæren – alle var prydet med laurbærkranser og belesset med gaver, og de sang sanger til ære for sin leder. Langt framme i opptoget gikk prestene og deres medhjelpere, som kom med det viktigste av de dyrene som skulle ofres – en hvit okse.

Mens prosesjonen beveget seg gjennom byen, kastet folk blomster foran seierherrens vogn, og langs hele ruten ble det brent velluktende røkelse på tempelaltere. For de seirende soldatene betydde denne vellukten ære, forfremmelse, velstand og en tryggere tilværelse. Men for de ubenådede fangene, som skulle henrettes når opptoget var over, betydde den død. Dette kaster lys over den illustrasjonen Paulus bruker i 2. Korinter 2: 14–16.

Til ære for noen hærførere bygde man triumfbuer. I Roma finner man den dag i dag Titusbuen, som ble reist til minne om den romerske general Titus’ seier over Jerusalem i år 70. (BILDE: bd. 2, s. 536) Titus feiret sin seier over Jerusalem med et triumftog hvor han var ledsaget av sin far, keiser Vespasian. Noen triumfbuer tjente som byporter, men de fleste ble bare reist som minnesmerker. Buenes form kan ha symbolisert det underkastelsens åk som fangene ble tvunget til å gå under.

De kristnes deltagelse i et triumftog. Det var slike eksempler og kjente forhold på den tiden Paulus hentet sitt bilde fra da han skrev til korinterne: «Gud være takk, som alltid fører oss i et triumftog i samfunn med Kristus.» (2Kt 2: 14–16) Her blir Paulus og hans medkristne framstilt som Guds hengivne undersåtter «i samfunn med Kristus». De blir framstilt som sønner, høytstående offiserer og seierrike soldater i Guds følge i et storslagent triumftog, omgitt av velluktende røkelsesduft.

I Kolosserne 2: 15 blir det tegnet et helt annet bilde. Her blir fiendtlige regjeringer og myndigheter som er underlagt Satan, framstilt som fanger i et triumftog. Seierherren, Jehova, kler dem nakne og stiller dem offentlig til skue som beseirede. De er beseiret «ved hjelp av den», det vil si ved hjelp av «torturpælen», som er nevnt i vers 14. Kristi død på torturpælen utgjorde ikke bare grunnlaget for å fjerne «det håndskrevne dokument», lovpakten, men gjorde det også mulig for kristne å bli frigjort fra trelldommen under Satans mørke makter.

Andre prosesjoner. Bibelen nevner også andre typer prosesjoner i forbindelse med at folk kom sammen for å feire spesielle begivenheter. David beskriver Jehovas seierstog fra Sinai til det hellige tempelområdet i Jerusalem – med Guds stridsvogner og med fanger, sangere og musikere og de forsamlede skarer som velsigner Israels Hellige. (Sl 68: 17, 18, 24–26) Å gå i prosesjon var også en del av høytideligheten da Jerusalems gjenoppbygde murer ble innviet på Nehemjas tid. (Ne 12: 31) Og i Salme 118: 27 blir det omtalt en ’høytidsprosesjon’ som tydeligvis var knyttet til den årlige løvhyttehøytiden.