Ordet «tro» er oversatt fra det greske ordet pịstis, som i første rekke overbringer tanken om tillit, tiltro og fast overbevisning. Det greske ordet kan også bety «trofasthet» eller «troskap», avhengig av sammenhengen. – 1Te 3: 7; Tit 2: 10.

Bibelen sier: «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses.» (He 11: 1) «Den sikre forventning»  er en oversettelse av det greske ordet hypọstasis. Dette ordet forekommer ofte i gamle forretningsdokumenter som er skrevet på papyrus. Det overbringer tanken om noe som ligger til grunn for synlige forhold og står som en garanti for at man i framtiden vil komme i besittelse av noe. På bakgrunn av dette foreslår Moulton og Milligan gjengivelsen: «Tro er skjøtet på ting man håper på.» (Vocabulary of the Greek Testament, 1963, s. 660) Det greske ordet ẹlegkhos, som er oversatt med «det tydelige bevis», overbringer tanken om at det blir framskaffet vitnesbyrd som bevis for noe, særlig for noe annet enn det som i utgangspunktet synes å være tilfellet. Slike vitnesbyrd bringer klarhet i noe som man tidligere ikke har kunnet skjelne klart, og motbeviser derved det som bare tilsynelatende har vært tilfellet. «Det tydelige bevis», det overbevisende vitnesbyrd, er så vektig eller sterkt at det kan sies om troen at den er «det tydelige bevis».

Troen er derfor både grunnlaget for ens håp og de vitnesbyrd som gjør at man er overbevist om usynlige realiteter. Alle de sannheter som Jesus Kristus framholdt, og de sannheter som hans disipler framholdt under inspirasjon, inngår i den kristne «tro». (Joh 18: 37; Ga 1: 7–9; Apg 6: 7; 1Ti 5: 8) Den kristne tro er basert på hele Guds Ord, også De hebraiske skrifter, som Jesus og de kristne bibelskribenter ofte henviste til for å underbygge sine uttalelser.

Tro bygger på konkrete vitnesbyrd. De synlige skapergjerninger vitner om at det finnes en usynlig Skaper. (Ro 1: 20) Begivenheter som fant sted i løpet av Jesu Kristi jordiske liv, identifiserer Jesus som Guds Sønn. (Mt 27: 54; se JESUS KRISTUS.) Det faktum at Gud har sørget for og sørger for sine jordiske skapninger, utgjør et solid grunnlag for å tro at han vil sørge for sine tjenere, og det at han har vist seg å være en som gir liv og oppreiser mennesker fra de døde, utgjør et sterkt vitnesbyrd om at oppstandelseshåpet er pålitelig. (Mt 6: 26, 30, 33; Apg 17: 31; 1Kt 15: 3–8, 20, 21) Det at Guds Ord er troverdig, og den nøyaktige oppfyllelsen av profetiene inngir dessuten tillit til at alle de løfter Gud har gitt, kommer til å bli oppfylt. (Jos 23: 14) Alt dette er eksempler på at ’troen kommer av det en hører’. – Ro 10: 17; jf. Joh 4: 7–30, 39–42; Apg 14: 8–10.

Sann tro er altså ikke godtroenhet. Personer som latterliggjør troen, har vanligvis selv full tiltro til venner som har vist seg å være pålitelige. En vitenskapsmann har tro på prinsippene innen sin vitenskap. Han bygger nye eksperimenter på tidligere oppdagelser, og i sine bestrebelser for å gjøre nye oppdagelser bygger han på det som allerede er etablert som sant. På lignende måte vil en bonde bearbeide og tilså jorden i forventning om at såkornet vil spire som i tidligere år, og at plantene, som alltid, vil vokse når de får tilstrekkelig med væte og sol. Troen på at de naturlover som styrer universet, er stabile, utgjør således grunnlaget for menneskenes planer og aktiviteter. Den vise mannen som skrev boken Forkynneren, hentydet til denne stabiliteten da han skrev: «Solen har strålt fram, og solen har gått ned, og den kommer pesende til sitt sted, hvor den atter skal stråle fram. Vinden går mot sør, og den kretser rundt mot nord. Rundt og rundt kretser den stadig, ja, rett til sine kretsløp vender vinden tilbake. Alle vinterbekkene renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det sted hvor vinterbekkene renner ut, dit vender de tilbake for atter å renne ut.» – For 1: 5–7.

I De hebraiske skrifter overbringer ordet ʼamạn og andre, beslektede ord tanken om pålitelighet, trofasthet, støhet, det å stå fast og langvarighet. (2Mo 17: 12; 5Mo 28: 59; 1Sa 2: 35; 2Sa 7: 16; Sl 37: 3) Ett beslektet substantiv (ʼemẹth) betyr vanligvis «sannhet», men kan også referere til trofasthet eller pålitelighet. (2Kr 15: 3, NW, fotn.; 2Sa 15: 20; jf. Ne 7: 2, NW, fotn.) Også det kjente uttrykket «amen» (hebr. ʼamẹn) kommer fra ʼamạn. – Se AMEN.

Eksempler fra fortiden. Hver enkelt av dem som tilhørte ’den store sky av vitner’ som Paulus omtalte (He 12: 1), hadde et solid grunnlag for sin tro. Abel kjente for eksempel helt sikkert til Guds løfte angående en «ætt» som skulle knuse ’slangens’ hode. Og han så håndgripelige vitnesbyrd om at den dommen Jehova hadde uttalt over hans foreldre i Eden, var blitt oppfylt. Utenfor Eden spiste Adam og hans familie brød ’i sitt ansikts svette’ fordi jorden var forbannet og derfor bar torner og tistler. Abel kunne trolig se at Evas ’attrå stod til hennes mann’, og at Adam hersket over henne. Hans mor snakket utvilsomt om de smertene som fulgte med de svangerskapene og fødslene hun hadde vært igjennom. Inngangen til Edens hage var dessuten bevoktet av kjeruber og det flammende sverdblad. (1Mo 3: 14–19, 24) Alt dette utgjorde et ’tydelig bevis’ som gav Abel full visshet om at utfrielsen ville komme ved den lovte ætt. Ved denne troen ’frambar Abel et offer for Gud’, et som viste seg å være mer verdifullt for Gud enn Kains offer. – He 11: 1, 4.

Abraham hadde et solid grunnlag for å tro på en oppstandelse, ettersom han og Sara hadde  opplevd å få forplantningsevnen tilbake på mirakuløst vis, slik at Abrahams slektslinje kunne bli videreført gjennom Sara, noe som kunne sammenlignes med en oppstandelse. Isak ble født som et resultat av dette miraklet. Da Abraham fikk befaling om å frambære sin sønn Isak som et offer, trodde han på at Gud ville oppreise hans sønn fra de døde. Han bygde denne troen på Guds løfte: «Det er gjennom Isak at det som skal kalles din ætt, skal komme.» – 1Mo 21: 12; He 11: 11, 12, 17–19.

De som kom til eller ble brakt til Jesus for å bli helbredet, manglet heller ikke overbevisende vitnesbyrd. Om de ikke selv hadde vært øyenvitner til Jesu kraftige gjerninger, hadde de i hvert fall hørt om dem. På grunnlag av det de hadde sett eller hørt, hadde de trukket den slutning at Jesus kunne helbrede også dem. De var dessuten kjent med Guds Ord og kjente derfor til de mirakler som fortidens profeter hadde utført. Noen av dem som hørte Jesus, trakk den slutning at han var «Profeten», og andre sa at han var «Kristus». I betraktning av dette var det på sin plass at Jesus noen ganger sa til personer som han helbredet: «Din tro har gjort deg frisk.» Hvis disse personene ikke hadde vist tro på Jesus, ville de ikke ha oppsøkt ham i utgangspunktet og ville dermed ikke ha blitt helbredet. – Joh 7: 40, 41; Mt 9: 22; Lu 17: 19.

Det forholdt seg på lignende måte med den offiseren som på vegne av sin tjener bønnfalt Jesus om hjelp. Hans sterke tro bygde på vitnesbyrd – vitnesbyrd som overbeviste ham om at Jesus bare behøvde ’å si et ord’ for at tjeneren skulle bli helbredet. (Mt 8: 5–10, 13) Det er imidlertid verdt å merke seg at Jesus helbredet alle som kom til ham. Kravene til tro varierte ikke alt etter hva slags sykdom folk hadde, og Jesus unnlot ikke å helbrede noen med den begrunnelse at han ikke kunne gjøre det fordi de ikke hadde sterk nok tro. Jesus utførte slike helbredelser som et vitnesbyrd, for å gi folk et grunnlag for å tro. I hans hjemtrakt, hvor mange gav uttrykk for mangel på tro, valgte han riktignok å avstå fra å utføre mange kraftige gjerninger. Dette kom imidlertid ikke av at han ikke var i stand til å helbrede, men av at folk ikke ville høre og derfor ikke var det verd. – Mt 13: 58.

Den kristne tro. For å være antagelig for Gud må man nå, under den kristne ordning, vise tro på Jesus Kristus; ved en slik tro er det mulig å bli erklært rettferdig innfor Gud. (Ga 2: 16) De som ikke har en slik tro, blir forkastet av Jehova. – Joh 3: 36; jf. He 11: 6.

Ikke alle har tro, ettersom tro er en frukt av Guds ånd. (2Te 3: 2; Ga 5: 22) Og en kristens tro er ikke statisk, men er noe som vokser. (2Te 1: 3) Det var derfor på sin plass at disiplene rettet følgende anmodning til Jesus: «Gi oss mer tro.» Jesus etterkom deres anmodning ved å tilveiebringe ytterligere vitnesbyrd og gi dem større forståelse, noe som utgjorde det grunnlaget de trengte for å få større tro. – Lu 17: 5.

De kristnes liv er i virkeligheten helt og fullt styrt av troen, som setter dem i stand til å forsere fjellignende hindringer som kunne stå i veien for deres tjeneste for Gud. (2Kt 5: 7; Mt 21: 21, 22) Som et uttrykk for sin tro må de kristne dessuten gjøre gjerninger som er i harmoni med troen og er uttrykk for tro, men Moselovens krav gjelder ikke for de kristne. (Jak 2: 21–26; Ro 3: 20) Prøvelser kan styrke ens tro. Troen tjener som et beskyttende skjold i de kristnes åndelige krigføring. Den hjelper de kristne til å overvinne Djevelen og seire over verden. – 1Pe 1: 6, 7; Ef 6: 16; 1Pe 5: 9; 1Jo 5: 4.

Man må imidlertid ikke ta troen for gitt, for mangel på tro blir omtalt som «den synd som lett vikler seg om oss». For å bevare en sterk tro må man kjempe en hard kamp for troen, unngå og motstå mennesker som kunne få en til å gjøre seg skyldig i umoral, bekjempe kjødets gjerninger, unngå å bli fanget i materialismens snare, sky menneskelagde filosofier og tradisjoner som virker nedbrytende på troen, og, framfor alt, ’se ufravendt på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus’. – He 12: 1, 2; Jud 3, 4; Ga 5: 19–21; 1Ti 6: 9, 10; Kol 2: 8.