Et blåseinstrument som består av et munnstykke og et langt metallrør som ender i en lydtrakt.

Da israelittene befant seg i ødemarken, før de hadde brutt leir for første gang, befalte Jehova sin tjener Moses å lage «to trompeter av sølv . . . i hamret arbeid». (4Mo 10: 2) Det blir ikke gitt noen ytterligere beskrivelse av disse instrumentene, men avbildninger på mynter som var i omløp i makkabeertiden, og på et relieff på Titusbuen tyder på at de var rette og mellom 45 og 90 cm lange og endte i en lydtrakt. Josefus sier at det Moses laget, var en slags klarino med «et tynt rør, bare litt tykkere enn på en fløyte, med et munnstykke som var vidt nok til at man kunne blåse i det, og en klokkeformet avslutning, som på en trompet». (Jewish Antiquities, III, 291 [xii, 6]) Ved innvielsen av Salomos tempel ble det blåst i 120 trompeter. – 2Kr 5: 12.

Tre trompetsignaler blir beskrevet: (1) Når det ble blåst i begge trompetene, skulle hele Israels forsamling komme til møteteltet. (2) Når det ble blåst i én trompet, skulle bare de høvdingene som var overhoder for tusener, møte opp. (3) Når det ble blåst vekslende støt, skulle man bryte leir. – 4Mo 10: 3–7.

Jehova befalte videre at man i tilfelle av krig skulle bruke trompetene til å blåse «et krigssignal». (4Mo 10: 9) Dette ble gjort av den presten som ledsaget hæren. (4Mo 31: 6) Da Judas konge Abija søkte å unngå krig med Israels konge Jeroboam, henviste han til «signaltrompetene til å blåse krigsalarm» som en garanti for at Gud ville la Juda vinne en eventuell krig. Da Jeroboam hardnakket holdt fast ved sin aggressive linje, ble hans styrker slått av en judeisk hær som i høy grad hadde fått styrket sin kampmoral ved  at prestene «blåste høyt i trompetene». – 2Kr 13: 12–15.

Det var trompeter blant de musikkinstrumentene som ble brukt i templet (2Kr 5: 11–13), og det var Arons sønner, prestene, som blåste i dem. (4Mo 10: 8; 2Kr 29: 26; Esr 3: 10; Ne 12: 40, 41) I alle de beretningene hvor trompeten (hebr. chatsotserạh) er nevnt uten at det blir sagt rett ut at det var prestene som var trompetblåserne, dreier det seg om begivenheter av nasjonal betydning da man kan anta at prestene var til stede. Det er derfor rimelig å anta at det var prester som blåste i trompetene også ved disse anledningene. (2Kr 15: 14; 20: 28; 23: 13; sml. 1Kr 15: 24 med 1Kr 15: 28.) Det er imidlertid mulig at det fantes flere forskjellige typer trompeter, og at noen av dem tilhørte noen som ikke var prester.

Jesus sa til sine tilhørere at de ikke skulle ’blåse i trompet’ (gr. salpịzo, som er beslektet med sạlpigks, «trompet») for å henlede oppmerksomheten på sine barmhjertighetsgjerninger, slik hyklerne gjorde. (Mt 6: 2) De fleste kommentatorer er av den oppfatning at dette skal forstås i billedlig betydning, det vil si at Jesus advarte mot å skryte av at man gav barmhjertighetsgaver.