Grunnbetydningen av det hebraiske ordet kissẹ er «stol» (1Sa 4: 13; 2Kg 4: 10), men ordet betegner oftest et spesielt fornemt sete, en «trone». (1Kg 22: 10) Det blir imidlertid ikke bare brukt om regjerende monarkers troner (1Kg 2: 19; Ne 3: 7; Est 3: 1; Ese 26: 16), og det refererer ikke alltid til en stol med armlener og høy rygg. Eli falt for eksempel baklengs ned av sin kissẹ ved Sjilos port, noe som tyder på at den ikke hadde rygg. (1Sa 4: 13, 18) Det greske ordet thrọnos refererer vanligvis til en høy stol med rygg, armlener og fotskammel.

Jesaja 14: 9 antyder at konger overalt i verden har brukt troner, og Bibelen nevner spesifikt troner i Egypt (1Mo 41: 40; 2Mo 11: 5; 12: 29), Assyria (Jon 3: 6), Babylon (Jes 14: 4, 13; Da 5: 20), Persia (Est 1: 2; 5: 1) og Moab (Dom 3: 17, 20). Arkeologer mener å ha funnet troner som har vært brukt av herskere eller noen av deres medarbeidere i alle disse rikene, bortsett fra Moab. I Megiddo har man funnet et elfenbenspanel med en avbildning av noe som antas å være en kanaaneisk trone med fotskammel. Disse ikke-israelittiske tronene har vanligvis rygg og armlener og er gjerne rikt utskåret og utsmykket. Det finnes en godt bevart egyptisk trone som er laget av tre og kledd med gull, mens en assyrisk trone som man har funnet, er av smijern, med innlagte elfenbensfigurer. Det var øyensynlig vanlig å plassere tronen på et podium, og i de fleste tilfeller fantes det en tilhørende fotskammel.

Den eneste israelittiske kongetrone som er beskrevet i detalj i Bibelen, er den som Salomo laget. (1Kg 10: 18–20; 2Kr 9: 17–19) Den stod øyensynlig i «Tronforhallen», en av bygningene på Moria-fjellet i Jerusalem. (1Kg 7: 7) Dette var ’en stor elfenbenstrone kledd med lutret gull, med en rund baldakin baktil og med armlener’. Selv om det er mulig at grunnkonstruksjonen var av elfenben, er det, på bakgrunn av den byggeteknikken som man ellers benyttet i templet, mest sannsynlig at den var av tre, og at den var kledd med lutret gull og rikt utsmykket med innlagte  elfenbensfigurer. Tronen ville dermed se ut som om den var laget av bare elfenben og gull. Etter at de seks trinnene som førte opp til tronen, er nevnt, fortsetter beretningen: «To løver stod ved siden av armlenene. Og det var tolv løver som stod der på de seks trinnene, på den ene siden og på den andre siden.» (2Kr 9: 17–19) Bruken av løven som et symbol på herskermakt er meget passende. (1Mo 49: 9, 10; Åp 5: 5) De tolv løvene synes å svare til Israels tolv stammer; de skulle kanskje symbolisere det at de tolv stammene underordnet seg under og støttet herskeren på denne tronen. En fotskammel av gull var på en eller annen måte forbundet med tronen. Etter beskrivelsen å dømme overgår denne opphøyde tronen av elfenben og gull, med sin baldakin og sine majestetiske løver foran, alle andre troner fra samme tidsperiode, enten de er funnet av arkeologer, avbildet på monumenter eller beskrevet i innskrifter. Som krønikeskriveren uttrykte det: «Ikke noe annet rike hadde noen som var laget akkurat som den.» – 2Kr 9: 19.

Brukt billedlig. En trone står for et regjeringssete (1Kg 2: 12; 16: 11) eller selve den kongelige myndighet og suverenitet (1Mo 41: 40; 1Kr 17: 14; Sl 89: 44); en herskende konge og hans administrasjon (2Sa 14: 9); suverenitet over et område (2Sa 3: 10); en ærefull posisjon (1Sa 2: 7, 8; 2Kg 25: 28).

Hva er «Jehovas trone»?

Jehova, som selv ikke «himlenes himmel» kan romme, behøver ikke å sitte på en bokstavelig stol eller trone. (1Kg 8: 27) Han bruker imidlertid en trone som bilde på sin kongelige myndighet og suverenitet. Noen av Guds tjenere fikk et syn av hans trone. (1Kg 22: 19; Jes 6: 1; Ese 1: 26–28; Da 7: 9; Åp 4: 1–3) I Salmene beskrives Jehovas trone, hans storhet eller makt og hans stilling som den øverste Dommer, som grunnfestet på rettferdighet og rett «fra fordums tid». – Sl 89: 14; 93: 2; 97: 2.

Jehova lot sin trone bli representert på jorden på en spesiell måte i forbindelse med Israels folk, noe som utgjorde et profetisk forbilde. Ettersom den herskende kongen i Israel skulle være ’en konge som Jehova Gud utvalgte’, og skulle herske i Jehovas navn, over Jehovas folk og i samsvar med Jehovas lov, var hans trone i virkeligheten «Jehovas trone». – 5Mo 17: 14–18; 1Kr 29: 23.

I tillegg til at Jehova hersket gjennom Judas kongelige slektslinje, satt han også i en annen forstand på en trone i Israel. Som Jeremia uttrykte det: «Den herlige trone i det høye fra begynnelsen – det er vår helligdoms sted.» (Jer 17: 12) Det ble sagt om Jehova at han ’satt over kjerubene’, det vil si kjerubene på soningslokket på paktens ark i helligdommen. (2Mo 25: 22; 1Sa 4: 4) Guds nærvær ble symbolisert ved en sky som skal ha utstrålt et mirakuløst lys som av senere jødiske skribenter ble kalt Sjekhinạh. (3Mo 16: 2) Jeremia forutsa riktignok at israelittene ikke ville finne paktens ark i landet sitt når de vendte tilbake fra Babylon, men dette betydde ikke at Jehova ikke hadde til hensikt å sitte på tronen i sitt senter for tilbedelse mer. Som Jehova selv sa: «På den tiden skal de kalle Jerusalem Jehovas trone.» (Jer 3: 16, 17) Esekiels gjenopprettelsesprofetier stemmer overens med dette, for i det synet Esekiel fikk av Jehovas tempel, et syn hvor han ikke så paktens ark, ble det sagt til ham: «Menneskesønn, dette er stedet for min trone.» – Ese 43: 7.

Jehova sluttet en pakt med David om at Davids ætts trone skulle «bli en som består til uavgrenset tid». (1Kr 17: 11–14) Engelen Gabriel kunngjorde oppfyllelsen av dette løftet da han sa til Maria: «Jehova Gud skal gi [Jesus] hans far Davids trone, og han skal herske som konge over Jakobs hus for evig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Lu 1: 32, 33) Jesus skulle ikke bare arve et jordisk herredømme, men skulle få sitte sammen med Jehova på hans trone, med herredømme over hele universet. (Åp 3: 21; Jes 66: 1) Jesus lovte på sin side å la alle dem som i likhet med hans trofaste apostler ble tatt inn i den nye pakt med hans Far, og som seiret over verden slik han selv hadde gjort, få sitte sammen med ham på hans trone, det vil si få del i hans kongemyndighet. – Mt 19: 28; Lu 22: 20, 28–30; Åp 3: 21.

I overensstemmelse med Jehovas profeti ved Sakarja om at en mann ved navn «Spire», han som skulle bygge Jehovas framtidige tempel, ’skulle bli prest på sin trone’, sier Paulus om Jesus: «Vi har en slik øversteprest som dette [Melkisedek, som var konge og prest], og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himlene.» (Sak 6: 11–13; He 8: 1) I tillegg til Kristus Jesus så Johannes hele Guds åndelige hus eller helligdom, den trofaste kristne menighet, på troner som konger og prester som skal herske i tusen år. – Åp 20: 4, 6; 1Pe 2: 5.

Som forutsagt i Salme 45: 6 – og sitert av Paulus i Hebreerne 1: 8 – har Jesu trone, hans embete eller myndighet som overherre, sitt grunnlag hos Jehova: «Gud er din trone for evig.»  Djevelen gir på sin side sine organisasjoner et grunnlag for eller myndighet til å herske, slik det blir understreket i Åpenbaringen 13: 1, 2 i forbindelse med det ’villdyret som steg opp av havet’: «Dragen gav dyret dets makt og dets trone og stor myndighet.» Da Satan tilbød Jesus Kristus lignende makt og myndighet, nevnte han sin pris: «Hvis du foretar en tilbedelseshandling overfor meg, skal den i all sin utstrekning bli din.» (Lu 4: 5–7) «Villdyret» har derfor tydeligvis også fått sin myndighet på den betingelse at det tjener Satan.

I forbindelse med at Paulus drøfter Jesu Kristi stilling som Guds Mesterarbeider, nevner han at det ved Kristus ble skapt «troner». Med «troner» siktes det øyensynlig her til myndighetsposisjoner innenfor Guds administrative ordning – den synlige så vel som den usynlige. – Kol 1: 16.