Tungen er et organ i munnhulen som spiller en viktig rolle for smakssansen og for taleevnen. Det som normalt blir omtalt som «smak», er et resultat av både smaksløkenes reaksjon og den aromaen som fanges opp av luktesansen. Tungens store bevegelighet og presise smidighet gjør at den har meget stor betydning i forbindelse med uttale av ord; den er en forutsetning for tydelig tale. (Se MUNN [Ganen].) Det norske ordet «tungemål» avspeiler dette.

I Bibelen blir det hebraiske og det greske ordet for «tunge» ofte brukt i betydningen «tungemål;  språk». (1Mo 10: 5; 5Mo 28: 49; Jes 28: 11; Apg 2: 4; 19: 6; 1Kt 12: 10; se SPRÅK.) I enkelte tilfeller refererer det til et folk som snakker et bestemt språk. – Jes 66: 18; Åp 5: 9; 7: 9; 13: 7.

Jesu halvbror Jakob gir en levende beskrivelse av den makt som ligger i tungen, og understreker hvor viktig det er at en kristen passer nøye på å bruke tungen på rette måte. Han påpeker at det å unnlate å holde tungen i tømme kan være en faktor som bidrar til å gjøre ens tilbedelse verdiløs. (Jak 1: 26) Han sammenligner tungen med en ild som kan ødelegge en skog. En tunge som ikke blir holdt i tømme, kan bli påvirket av destruktive krefter og kan framkalle så mye eller så stor urettferdighet at den kan tilflekke hele ens liv. Den kan være giftig åndelig sett for en selv og andre. Den kan ikke temmes ved rent menneskelige bestrebelser, og ingen ufullkomne mennesker kan helt og holdent unngå å ’snuble i ord’. (Jak 3: 2–8) Det er imidlertid ikke umulig for en kristen å temme dette uregjerlige organet, for i kraft av Jehovas ufortjente godhet ved Kristus er det mulig for et menneske å holde sin tunge i tømme og forandre sin personlighet. – Jak 3: 10–18; 1Pe 3: 10; Kol 3: 9, 10; jf. Sl 34: 13; 39: 1.

I overensstemmelse med Jakobs beskrivelse av tungen sier Ordspråksboken at tungens ro kan være «et livets tre». Fordreid tale med tungen kan på den annen side innebære «at ånden brytes ned». Død og liv er altså i tungens makt. (Ord 15: 4; 18: 21) «En mild tunge kan knuse ben» i den forstand at en person som er hard som ben, kan mykes opp av et mildt svar, slik at hans harde motstand blir brutt ned. (Ord 25: 15) Tungen kan faktisk bringe åndelig legedom hvis den taler Guds ord. (Ord 12: 18) «Fra Jehova er tungens svar», for det er bare fra Jehova de riktige ord som kan gi åndelig legedom, kan komme. (Ord 16: 1) De hebraiske skrifter hadde forutsagt den åndelige helbredelse som Jesu tjeneste ville bringe ved at Jesus talte Guds ord og derved ’forbandt dem som hadde et sønderknust hjerte’. – Jes 61: 1.

Jehova understreker hvordan han betrakter en falsk tunge, ved å nevne en slik tunge blant de sju ting som han hater, og side om side med «hender som utgyter uskyldig blod». (Ord 6: 16–19) David skriver at de onde prøver å tilintetgjøre Guds tjenere med en ’tunge som er kvesset som et sverd’, men han påpeker at Gud kommer til å sørge for at de pådrar seg skade selv: «Deres tunge er imot dem selv.» (Sl 64: 3, 7, 8) Jehova gir sitt folk følgende løfte: «Enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle.» (Jes 54: 17) Dette er til stor trøst for Guds tjenere, som holder fast ved hans lover, selv om de som blir betraktet som vise i verden, kanskje taler store ting og sier: «Med vår tunge skal vi få overtaket.» (Sl 12: 3–5) Det kan være at de ’stadig rekker ut tungen’ og ’slår med tungen’ (Jes 57: 4; Jer 18: 18), men deres planer vil til sist slå feil. – Ord 10: 31.

Jehova har lovt å sørge for at de stammendes tunge «skal være snar til å tale tydelige ord», og at de stummes tunge «skal rope av glede». (Jes 32: 4; 35: 6) Da Jesus befant seg på jorden, helbredet han personer som i bokstavelig forstand var stumme eller hadde en eller annen talefeil. (Mr 7: 33–37) Det skal komme en tid da alle tunger vil si det som er rett, for Jehova erklærer at hver tunge skal avlegge ed for ham. Apostelen Paulus viser at dette vil skje ved Jesus Kristus, idet han sier at hver tunge «åpent [skal] erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen». – Flp 2: 11; Jes 45: 23; Ro 14: 11.

Jehova sier i symbolske vendinger om seg selv at han har en tunge som han i sin vrede skal bruke «som en fortærende ild». (Jes 30: 27) På pinsedagen i år 33, da Jesus Kristus utøste den hellige ånd over omkring 120 disipler som var samlet i et stort rom i Jerusalem, manifesterte ånden seg hørbart ved at disiplene talte «med andre tunger», det vil si på andre tungemål, og synlig ved at det satte seg en tunge liksom av ild på hver enkelt av dem. – Apg 2: 3, 4.