Det hebraiske ordet ʽolạm leder tanken hen på et tidsrom av uavgrenset eller uviss varighet. Leksikografen Gesenius definerer det som «skjult tid, dvs. et langt, ukjent tidsrom, hvis begynnelse eller ende er uviss eller uavgrenset». (A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, oversatt til engelsk av E. Robinson, 1836, s. 746.) Slike uttrykk som «uavgrenset tid» (Sl 25: 6), «som varer til uavgrenset tid» (Hab 3: 6), «i gammel tid» (1Mo 6: 4), «for lenge siden» (Jos 24: 2), «fra fordums tid» (Ord 22: 28; 23: 10) og ’varig’ (For 12: 5) overbringer derfor på en passende måte den tanken som ligger i det ordet som er brukt på grunnspråket.

Ordet ʽolạm blir noen ganger brukt om noe som er evig. (1Kg 2: 45, NW, fotn.) Profeten Jesaja skrev: «Jehova, Skaperen av jordens ytterste ender, er en Gud til uavgrenset tid.» (Jes 40: 28) Jehova er «fra uavgrenset tid til uavgrenset tid». (Sl 90: 2) Ettersom Jehova er udødelig, kommer han til å fortsette å være Gud i all evighet. (Hab 1: 12; 1Ti 1: 17) Men det hebraiske uttrykket ʽolạm betyr ikke i seg selv «evig». Det refererer ofte til ting som får en ende, men som likevel kan sies å eksistere «til uavgrenset tid» fordi det på det aktuelle tidspunkt ikke er bestemt angitt når de skal ende. Lovpakten, som skulle vare «til uavgrenset tid», fikk for eksempel sin ende i og med Jesu død og opprettelsen av en ny pakt. (2Mo 31: 16, 17; Ro 10: 4; Ga 5: 18; Kol 2: 16, 17; He 9: 15) Og det aronittiske prestedømme, som skulle vare «til uavgrenset tid», fikk også sin ende. – 2Mo 40: 15; He 7: 11–24; 10: 1.

Et annet hebraisk ord, ʽadh, betegner ubegrenset framtid, uendelighet, evighet. (1Kr 28: 9; Sl 19: 9; Jes 9: 6; 45: 17; Hab 3: 6) Noen steder, som i Salme 45: 6, forekommer ordene ʽolạm og ʽadh side om side og kan da gjengis med «til uavgrenset tid, ja for evig». (NV; jf. Yg, Ro.) Når det gjelder jorden, erklærte salmisten: «Den skal ikke bli brakt til å vakle, ikke til uavgrenset tid, eller til evig tid.» – Sl 104: 5.

Det hebraiske ordet nẹtsach kan også bety evigvarende. Det blir blant annet gjengitt med «for evig» (Job 4: 20; 14: 20), «for bestandig» (Jes 57: 16) og «for alltid» (Sl 9: 18). Noen ganger forekommer ordene nẹtsach og ʽolạm parallelt (Sl 49: 8, 9), og uttrykkene nẹtsach og ʽadh kan også stå sammen. (Am 1: 11) Alle de tre ordene forekommer i Salme 9: 5, 6: «Du har refset nasjoner . . . Deres navn har du utslettet til uavgrenset tid [leʽolạm], ja for evig [waʽẹdh]. Du fiende, dine ødeleggelser har for bestandig [lanẹtsach] fått sin ende.»

Ordet aiọn i De kristne greske skrifter kan betegne en tidsperiode av uavgrenset eller uviss varighet, en meget langvarig, men ikke uendelig tid. I Lukas 1: 70 og Apostlenes gjerninger 3: 21 kan for eksempel aiọn bli gjengitt med «for lenge siden», «fra eldgamle dager», «fra gammel tid», «i gammel tid». (NO, NV ) Men det framgår ofte av sammenhengen at aiọn skal forstås som et uttrykk for en tidsperiode som det ikke er noen grense for fordi den er evigvarende. (Lu 1: 55; Joh 6: 50, 51; 12: 34; 1Jo 2: 17) Adjektivet aiọnios (som er avledet av aiọn) kan likeledes, avhengig av sammenhengen, bety både «lange (tider)» (Ro 16: 25; 2Ti 1: 9; Tit 1: 2) og «evig» (Mt 18: 8; 19: 16, 29). Et annet gresk adjektiv, aịdios, betyr helt direkte «evig». – Ro 1: 20; Jud 6; flere opplysninger om begrepet aiọn er å finne i artiklene TIDSALDER og TINGENES ORDNINGER.