Det greske ordet for udødelighet, athanasịa, er dannet av a, et prefiks med negativ, eller nektende, betydning (tilsvarende u på norsk), og en avledning av ordet for «død» (thạnatos). Begrepet betegner derfor den egenskapen ved et liv at det er uten ende og ikke kan bringes til opphør. (1Kt 15: 53, 54, NW, fotn.; 1Ti 6: 16, NW, fotn.) Det greske ordet aftharsịa, som ofte blir oversatt med «uforgjengelighet», henspiller på det at noe ikke kan gå i forråtnelse eller bli fordervet, at det ikke kan gå i oppløsning, gå til grunne. – Ro 2: 7; 1Kt 15: 42, 50, 53; Ef 6: 24; 2Ti 1: 10.

Uttrykkene «udødelig» og «udødelighet» forekommer ikke i De hebraiske skrifter, men disse skriftene viser likevel at Jehova Gud, Kilden til  alt liv, ikke er underlagt døden, og at han derfor er udødelig. (Sl 36: 7, 9; 90: 1, 2; Hab 1: 12) Dette blir også slått uttrykkelig fast av den kristne apostelen Paulus, som omtaler Gud som «evighetens Konge – uforgjengelig». – 1Ti 1: 17.

Som vist i artikkelen SJEL framgår det også klart av De hebraiske skrifter at mennesket ikke har iboende udødelighet. Menneskets sjel (hebr. nẹfesj) omtales mange steder som noe som dør, går mot graven og blir tilintetgjort. (1Mo 17: 14; Jos 10: 32; Job 33: 22; Sl 22: 29; 78: 50; Ese 18: 4, 20) Det samme framgår av De kristne greske skrifter, som likeledes refererer til at sjelen (gr. psykhẹ) dør. (Mt 26: 38; Mr 3: 4; Apg 3: 23; Jak 5: 20; Åp 8: 9; 16: 3) De hebraiske skrifters inspirerte lære om at mennesket, menneskesjelen, er dødelig, underlagt døden, blir altså ikke motsagt eller endret i De kristne greske skrifter. Men De kristne greske skrifter åpenbarer at Gud har til hensikt å skjenke noen av sine tjenere udødelighet.

Hvordan kan Jesus være «han som alene har udødelighet»?

Den første som ifølge Bibelen er blitt belønnet med udødelighetens gave, er Jesus Kristus. At han ikke hadde udødelighet før han ble oppreist fra de døde av Gud, framgår av det som apostelen Paulus sier under inspirasjon i Romerne 6: 9: «Vi vet at Kristus, nå som han er blitt oppreist fra de døde, ikke mer dør; døden er ikke mer herre over ham.» (Jf. Åp 1: 17, 18.) I 1. Timoteus 6: 15, 16 blir han omtalt som «Kongen over dem som hersker som konger, og Herren over dem som hersker som herrer», og det sies videre at han skiller seg ut fra alle disse andre kongene og herskerne ved at han er den «som alene har udødelighet». De andre kongene og herskerne er underlagt døden, slik også Israels øversteprester var. Den herliggjorte Jesus, som er Guds utnevnte Øversteprest på Melkisedeks vis, har derimot ’et uforgjengelig liv’. – He 7: 15–17, 23–25.

Ordet «uforgjengelig» er her en oversettelse av det greske uttrykket akatạlytos, som bokstavelig betyr «uoppløselig». (He 7: 16; se NW, fotn.) Det greske uttrykket er satt sammen av nektelsesprefikset a og en kombinasjon av to andre ord som bokstavelig refererer til det at noe kan «nedløses [norsk: oppløses]». Jesus benyttet en form av dette uttrykket da han uttalte seg om steinene i templet i Jerusalem som skulle bli revet ned (Mt 24: 1, 2), og Paulus gjorde det samme da han talte om at salvede kristnes jordiske «telt», det vil si deres jordiske liv i menneskelige legemer, skulle bli oppløst. (2Kt 5: 1) Det udødelige liv Jesus fikk ved sin oppstandelse, er derfor ikke bare uten ende, men det er av en slik art at det ikke kan nedbrytes eller oppløses og ikke kan forgå, eller gå til grunne.

Rikets arvinger oppnår udødelighet. De salvede kristne som er kalt til å herske sammen med Kristus i himmelen (1Pe 1: 3, 4), har fått løfte om at de skal bli forent med ham i en oppstandelse som er lik hans. (Ro 6: 5) Den kristne menighets salvede medlemmer som dør i trofasthet, vil altså i likhet med sin Herre, sitt Overhode, få en oppstandelse til et liv i udødelighet som åndeskapninger, slik at «dette dødelige ikler seg udødelighet». (1Kt 15: 50–54) Som i Jesu tilfelle innebærer det at de får udødelighet, ikke bare at de kommer til å leve evig, at de slipper å dø. Som medarvinger med Kristus er også de lovt «et uforgjengelig livs kraft». Dette framgår av at apostelen Paulus forbinder den udødelighet de oppnår, med uforgjengelighet. (1Kt 15: 42–49) «Over dem har den annen død ingen myndighet.» – Åp 20: 6; se UFORGJENGELIGHET.

Det at Rikets arvinger får udødelighet, er spesielt bemerkelsesverdig i betraktning av at det blir vist at til og med Guds engler er dødelige, til tross for at de har åndelige, ikke kjødelige, legemer. At englene er dødelige, framgår av at det ble felt dødsdom over den åndesønnen som ble Guds Motstander, det vil si Satan, og over de englene som fulgte ham og «ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig». (Jud 6; Mt 25: 41; Åp 20: 10, 14) Det at de kristne som får det privilegium å herske med Guds Sønn i det himmelske rike, blir skjenket et «uforgjengelig» eller «uoppløselig» liv (He 7: 16), er derfor et storslagent uttrykk for den tillit Gud har til dem. – Se HIMMEL (Veien til himmelsk liv); LIV.