Å være ufør vil si å være bevegelseshemmet, fysisk funksjonshemmet. Hebraiske og greske ord som er oversatt med «ufør», refererer ofte til et fysisk handikap som hindrer et menneske i å gå normalt, og er noen ganger oversatt med «halt». Uførhet kan skyldes medfødte misdannelser (Apg 3: 2; 14: 8), men er i de fleste tilfeller forårsaket av ulykker eller sykdommer.

Det aronittiske presteskap. Hvis en etterkommer av Aron var halt, kunne han ikke tjene som prest, men han fikk lov til å spise av det som ble gitt til underhold for prestene. Jehova fastsatte en høy norm for sine presters fysiske tilstand siden de representerte ham i hans helligdom. (3Mo 21: 16–23) I samsvar med dette var også Kristus, den store Øversteprest, «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne». – He 7: 26.

Offerdyr. Ifølge Loven var det også forbudt å ofre et dyr som var halt eller hadde et annet lyte, for offerdyrene var forbilder på Kristi fullkomne offer. (5Mo 15: 21; 3Mo 22: 19, 20) De frafalne israelittene brøt denne loven og ble derfor refset av Gud, som sa: «Når dere frambærer et halt eller et sykt dyr [for å ofre det, sier dere]: ’Det er ikke noe ondt.’ Jeg ber deg, før det fram for din stattholder. Kommer han til å synes om deg, eller kommer han til å ta vennlig imot deg? . . . Kan jeg finne behag i dette av deres hånd?» (Mal 1: 8, 13) Apostelen Paulus anvendte tydeligvis dette kravet i åndelig forstand overfor de kristne da han skrev: «Derfor ber jeg dere  inntrengende . . . om å framstille deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud – en hellig tjeneste med deres fornuft.» – Ro 12: 1.

Jakobs halthet. Da Jakob var omkring 97 år gammel, kjempet han en hel natt med en Guds engel som hadde materialisert seg. Han klarte å holde på engelen helt til engelen gav ham en velsignelse. Under kampen rørte engelen ved Jakobs hofteleddsskål slik at den kom ut av stilling. Det førte til at Jakob begynte å halte. (1Mo 32: 24–32; Ho 12: 2–4) På den måten ble han stadig minnet om at selv om han hadde ’kjempet med Gud [Guds engel] og med mennesker, slik at han til slutt fikk overtaket,’ som engelen sa, så hadde han ikke i realiteten tilføyd en av Guds mektige engler et nederlag. Det var bare fordi det var i samsvar med Guds hensikt, og fordi Gud tillot det, at Jakob fikk lov til å kjempe med engelen. Jakob beviste derved at han var fullstendig klar over behovet for Guds velsignelse.

Hensynsfullhet. Bibelen viser at det er riktig å ta hensyn til bevegelseshemmede. Job bemerket at han i sine velmaktsdager var «føtter . . . for den halte». (Job 29: 15) Jesus og hans disipler hadde medfølelse med syke og uføre og helbredet mange slike mennesker. – Mt 11: 4, 5; 15: 30, 31; 21: 14; Apg 3: 1–10; 8: 5–7; 14: 8–10.

Brukt billedlig. Jebusittene gav hovmodig uttrykk for sin overbevisning om at de ville være trygge i sin borg, da de hånte David og sa: «’Du kommer ikke inn hit, for de blinde og de halte kommer i sannhet til å drive deg bort’, idet de tenkte: ’David kommer ikke inn hit.’» De kan faktisk ha plassert blinde og halte mennesker på muren som deltakere i forsvaret, slik Josefus hevder (Jewish Antiquities, VII, 61 [iii, 1]), og dette kan ha vært grunnen til at David sa: «Enhver som slår jebusittene, måtte han gjennom vanntunnelen nå fram til både de halte og de blinde, som Davids sjel hater!» Disse halte og blinde stod som et symbol på jebusittenes hånlige innstilling til David og, noe som var enda alvorligere, til Jehovas hærstyrker. David hatet jebusittene og dermed også deres halte og blinde på grunn av deres hovmod. Det kan også være at det var jebusittenes ledere han hånlig omtalte som «de halte og de blinde». – 2Sa 5: 6–8.

Det er foreslått flere forklaringer på hva det ligger i følgende uttalelse i vers 8: «Det er derfor en sier: ’Den blinde og den halte kommer ikke inn i huset.’» Denne uttalelsen tillegges ikke David i dette skriftstedet. Det kan tenkes at andre formulerte dette ordspråkaktige utsagnet med tanke på slike som i likhet med jebusittene skrøt av eller var skråsikre på at ingen kunne rokke ved deres trygghet. Uttalelsen kan også ha betydd: «Ingen som har samkvem med slike utiltalende mennesker som jebusittene, kommer inn.» Andre mener teksten kan gjengis slik: «. . . fordi den blinde og den halte fortsatte å si: Han skal ikke komme inn i dette huset», eller: «Fordi de hadde sagt, også den blinde og den halte: Han skal ikke komme inn i huset.» – Barretts Synopsis of Criticisms, London 1847, bd. II, del II, s. 518; KJ, marginalnote.

Ved en senere anledning sa Elia til israelittene: «Hvor lenge skal dere halte mellom to ulike meninger? Hvis Jehova er den sanne Gud, så følg ham; men hvis det er Ba’al, så følg ham.» På den tiden hevdet israelittene at de tilbad Jehova, men samtidig tilbad de Ba’al. De fulgte en ustø og vaklende kurs i likhet med en halt mann. Under den styrkeprøven som fulgte, forsøkte Ba’al-profetene fra morgen til middag forgjeves å få sin gud til å svare dem, og de «fortsatte å halte rundt det alteret som de hadde laget». Dette kan være en spottende omtale av Ba’al-dyrkernes rituelle dans eller hinking og hopping, men det er også mulig at de haltet fordi de var utmattet etter det langvarige og nytteløse ritualet. – 1Kg 18: 21–29.

Halthet, vakling og snubling blir i overført betydning brukt om det å være usikker eller ustabil i sin tale, i sin atferd eller med hensyn til sine mål. Bildad sa – antagelig som en advarsel til Job om de farer som lå foran ham – følgende om hvordan det går med en som følger en ond handlemåte: «Ulykken står klar til å gjøre ham halt.» (Job 18: 12) David og Jeremia benyttet seg av en lignende billedbruk da de pekte på at deres fiender ventet på at de skulle vakle eller halte. Jeremias fiender sa at de i så fall kunne «få overtaket over ham og ta hevn over ham». (Jer 20: 10; Sl 38: 16, 17) Jesu Kristi fiender ønsket å fange Jesus i ord og på den måten få ham til å snuble eller halte. – Mt 22: 15.

I ordspråk. «Som en som skamferer sine føtter [slik at han blir ufør eller halt], som en som drikker vold, er den som overlater saker i tåpens hånd,» sa den vise kong Salomo. Ja, en som setter en tåpe til å arbeide for seg, skader i høy grad sine egne interesser. Han kan være sikker på at hans forehavende mislykkes, og at han blir skadelidende. – Ord 26: 6.

I det neste verset i Ordspråkene er det brukt et lignende bilde: «Har den uføres ben dratt opp vann? Da finnes det et ordspråk i tåpers munn.» (Ord 26: 7) I gammel tid var det mange steder,  særlig i byer som lå på hauger, nødvendig å klatre ned en stige eller gå ned en lang trapp for å hente opp vann fra en brønn. En tåpe som forsøker å uttrykke eller anvende et ordspråk, er like ubehjelpelig og klossete som en ufør mann som forsøker å bære vann opp en trapp.

Guds folk i fortiden. Med tanke på gjenopprettelsen etter fangenskapet i Babylon lovte Jehova at han skulle styrke sitt folk så det kunne dra ut av Babylon og gjennomføre den farefulle reisen tilbake til Jerusalem, som lå øde. Enhver form for åndelig halthet, usikkerhet eller ubesluttsomhet skulle bli fjernet. Gjennom profeten Jesaja oppmuntret han sitt folk med disse ordene: «Da skal den halte klatre som en hjort.» (Jes 35: 6) Guds folk hadde haltet og falt og kommet i fangenskap, men «på den dagen,» sa Jehova, «vil jeg samle henne som haltet; . . . Og jeg skal visselig gjøre henne som haltet, til en rest, og henne som ble ført langt bort, til en mektig nasjon». – Mi 4: 6, 7; Sef 3: 19.

Jehova trøstet også sitt folk ved at han som dets Konge lovte å beskytte det mot angripere. Han beskrev Sions fienders hjelpeløshet ved å benytte seg av en sammenligning med et skip med slakke reip og en vaklende mast uten seil. Så sa han: «På den tiden skal bytte i overflod [fra fienden] bli fordelt; selv de halte skal virkelig ta mye plyndringsgods.» Det skulle være så mye bytte at selv de som vanligvis ikke var i stand til å ta bytte, da skulle være med på det. – Jes 33: 23.

Omtanke for åndelig halte. Han som skrev Hebreerbrevet, pekte på at det blant hebreerne var mange som var åndelig umodne, og som burde gjøre større framskritt. (He 5: 12–14) Han skrev også om tukt og sa deretter: «Fortsett å gjøre rette stier for deres føtter, for at det som er halt, ikke skal gå av ledd, men heller bli helbredet.» (He 12: 13) Også de sterke skulle passe nøye på hvordan de vandret som kristne, slik at de som var svakere, de åndelig «halte», ikke skulle snuble eller skade seg. Hvis de som var sterke i troen, benyttet sin åndelige frihet til å gjøre visse ting som i og for seg var lovlige, kunne de som var svakere i troen, snuble på grunn av deres handlinger. – Ro 15: 1.

Apostelen Paulus belyser dette prinsippet med et eksempel som har med mat og drikke å gjøre. (Ro 14: 13–18, 21) Han sier blant annet: «La . . . dette være deres beslutning: at dere ikke skal legge en snublestein foran en bror, eller noe som kan få ham til å falle.» Han sier også: «Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.» – Jf. 1Kt 8: 7–13.

På den annen side viser apostelen Paulus også at en kristen bør styrke sine egne åndelige «ben» slik at han ikke begynner å halte eller snubler på grunn av det som skjer, eller på grunn av noe en annen gjør. Han bør bygge seg opp til å bli så sterk at han kan følge en stø kurs som kristen. Paulus sier: «Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke spiser, og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser, for Gud har tatt imot ham.» (Ro 14: 3) Dette prinsippet kom også til uttrykk i Salmene: «Stor fred har de som elsker din lov, og for dem er det ingen snublestein.» (Sl 119: 165) De som elsker Guds lov, vil ikke la noe få dem til å halte i åndelig henseende.

Fullstendig helbredelse. Uførhet har forårsaket mange tårer. Da Jesus Kristus var på jorden, helbredet han mange som var uføre og lemlestede. Han helbredet til og med noen som hadde inntørkede lemmer. (Mr 3: 1, 5; jf. Lu 22: 50, 51.) Ved hjelp av «en ny himmel» skal han på nytt utføre lignende helbredelser. Som en Øversteprest og Konge som er utnevnt av Gud, skal han utføre fullstendige helbredelser og tørke bort hver tåre fra menneskenes øyne. – Mt 8: 16, 17; Åp 21: 1, 4.