Den egenskap noe kan sies å ha når det ikke er underlagt nedbrytning, oppløsning, forråtnelse eller tilintetgjørelse.

Det er bare i De kristne greske skrifter uforgjengelighet er direkte omtalt i Bibelen. Ordet «uforgjengelighet» forekommer der som en oversettelse av det greske ordet aftharsịa, som er dannet av prefikset a, som har negativ eller nektende betydning (tilsvarende u på norsk), og en avledning av verbet ftheiro, som betyr «forderve» (2Kt 7: 2) eller «ødelegge» (1Kt 15: 33), det vil si å gjøre noe dårligere. Det kan også bety «tilintetgjøre». (2Pe 2: 12) Den adjektiviske formen ạfthartos (uforgjengelig) forekommer også.

Forgjengelighet, fordervelse, forråtnelse. For å få en bedre forståelse av hva uforgjengelighet innebærer, kan det være nyttig at man først ser på hvordan de greske uttrykkene som er oversatt med forgjengelighet, fordervelse og forråtnelse, blir brukt.

De greske uttrykkene blir brukt om både materielle og immaterielle ting. Den kronen, eller kransen, som de greske idrettsmennene traktet etter, var forgjengelig – den kunne visne, forfalle, gå i oppløsning. (1Kt 9: 25) Også gull (som kan oppløses i kongevann) og sølv er forgjengelig. (1Pe 1: 18; jf. Jak 5: 3.) Båter kan bli «slått til vrak», eller bokstavelig: «bli ødelagt (fordervet) tvers igjennom» (oversatt fra den intensive formen diaftheiro), gå fullstendig i oppløsning. (Åp 8: 9) Det samme greske ordet blir brukt når det er tale om å «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åp 11: 18) Menneskene, som er kjødelige skapninger, er forgjengelige. (Ro 1: 23) I sin ufullkomne tilstand har de legemer som er utsatt for nedbrytende sykdommer. Til slutt dør de, og deres legemer går i forråtnelse og i oppløsning. (Apg 13: 36) Når det gjelder det immaterielle, kan gode vaner bli ødelagt, eller fordervet, av dårlig omgang (1Kt 15: 33), menneskers sinn kan bli fordervet og vendt bort fra oppriktighet, renhet og sannhet (2Kt 11: 3; 1Ti 6: 5; 2Ti 3: 8), og dette kan føre til moralsk forderv, til at personligheten blir fordervet. – Ef 4: 22; Jud 10.

Også fullkomne menneskelegemer er forgjengelige; de kan altså brytes ned og gå til grunne.  Derfor kunne apostelen Paulus si at Jesus etter sin oppstandelse «ikke mer skulle vende tilbake til forgjengelighet» (Apg 13: 34), det vil si ikke mer vende tilbake til et liv i et forgjengelig menneskelegeme. Det var bare på grunn av Guds inngripen at hans Sønns jordiske legeme ble spart for å «se forråtnelse» i graven. (Apg 2: 31; 13: 35–37) Hans jordiske legeme ble imidlertid ikke bevart for at han skulle bruke det etter sin oppstandelse, for apostelen Peter sier at Jesus «led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden». (1Pe 3: 18) Det ser derfor ut til at Gud fjernet dette legemet på en mirakuløs måte, slik at det ikke skulle bli ødelagt gjennom en forråtnelsesprosess. – Se LEGEME, KROPP (Kristi kjødelige legeme).

Selv om englene er åndeskapninger, er deres legemer forgjengelige, for Bibelen viser at de kan tilintetgjøres. – Mt 25: 41; 2Pe 2: 4; jf. Lu 4: 33, 34.

Menneskenes trelldom under forgjengelighet eller fordervelse. Selv da Adam var fullkommen, hadde han et forgjengelig legeme (et legeme som kunne gå til grunne), men det var først da han gjorde opprør mot Gud, at han kom i ’trelldom under forgjengelighet’ og overførte denne tilstanden til alle sine etterkommere, hele menneskeslekten. (Ro 8: 20–22) Denne trelldommen under forgjengelighet (det greske ordet er også oversatt med «fordervelse» og «tilintetgjørelse») er en følge av synden (Ro 5: 12) og fører til en legemlig ufullkommenhet som virker nedbrytende og resulterer i sykdom, aldring og død. Derfor er det slik at den som «sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse av sitt kjød» og ikke kommer til å oppnå evig liv, som er lovt dem som sår med henblikk på ånden. – Ga 6: 8; jf. 2Pe 2: 12, 18, 19.

Muligheten til å oppnå uforgjengelighet. Som nevnt inneholder De hebraiske skrifter ingen direkte utsagn om uforgjengelighet, og de inneholder mange uttalelser som viser at menneskesjelen er dødelig. Apostelen Paulus kunne derfor si om Kristus Jesus at han har «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». (2Ti 1: 10) Gjennom Jesus åpenbarte Gud den hellige hemmelighet at han har til hensikt å gi salvede kristne det privilegium å herske med hans Sønn i himlene. (Lu 12: 32; Joh 14: 2, 3; jf. Ef 1: 9–11.) Gud har oppreist disse kristne menneskenes Frelser, Jesus Kristus, fra de døde, og derved har han gitt dem et levende håp om «en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv» som er «gjemt i himlene» for dem. (1Pe 1: 3, 4, 18, 19; jf. 1Kt 9: 25.) De salvede kristne blir født på ny mens de fremdeles befinner seg i kjødet. De får status som sønner eller barn av Gud ved at de blir født «ved uforgjengelig sæd, gjennom den levende og blivende Guds ord». – 1Pe 1: 23; jf. 1Jo 3: 1, 9.

Selv om Gud behandler disse kristne – de som er kalt til det himmelske rike – som sine sønner, og selv om de har fått løfte om en uforgjengelig arv, er de ikke udødelige eller uforgjengelige mens de fremdeles befinner seg på jorden i kjødet. Dette framgår av at det sies at de «søker herlighet og ære og uforgjengelighet ved utholdenhet i god gjerning». (Ro 2: 6, 7) Ved å følge Kristi eksempel og vise tro på hans gjenløsningsoffer har de allerede «unnsluppet den fordervelse som er i verden på grunn av begjær» (2Pe 1: 3, 4), og de «elsker vår Herre Jesus Kristus i ufordervethet» og ’viser ufordervethet i sin undervisning’. (Ef 6: 24; Tit 2: 7, 8) Den uforgjengelighet de søker (sammen med herlighet og ære) ved trofast utholdenhet, har tilknytning til den herliggjørelse de oppnår ved sin oppstandelse som Guds åndesønner. Dette framgår tydelig av Paulus’ første brev til korinterne.

Oppreist til udødelighet og uforgjengelighet. Kristus Jesus oppnådde udødelighet da han ble oppreist fra de døde, og han har siden hatt ’et uforgjengelig liv’. (1Ti 6: 15, 16; He 7: 15–17) Jesu Far blir omtalt som en uforgjengelig Gud, og siden den oppstandne Jesus er «det nøyaktige bilde av selve hans vesen» (He 1: 3; 1Ti 1: 17), er også han uforgjengelig.

Ettersom Jesu medarvinger blir forent med Jesus i en oppstandelse som er lik hans, blir de ikke bare oppreist til evig liv som åndeskapninger, men til udødelighet og uforgjengelighet. Etter at de har levd og tjent Gud trofast og dødd i forgjengelige menneskelige legemer, får de nå uforgjengelige åndelige legemer, slik Paulus tydelig viser i 1. Korinter 15: 42–54. «Udødelighet» refererer tydeligvis til beskaffenheten av det liv de oppnår, at det er uten ende og ikke kan bringes til opphør, mens «uforgjengelighet» tydeligvis er en egenskap ved den organisme eller det legeme som Gud gir dem, et legeme som etter sin natur ikke kan brytes ned, gå i oppløsning eller tilintetgjøres. Det ser derfor ut til at Gud gir dem evnen til å opprettholde livet uavhengig av utenforstående energikilder, en evne som ikke finnes hos hans øvrige skapninger – ikke hos de kjødelige, og heller ikke hos de åndelige. Denne gaven fra Gud er et gripende uttrykk for Guds tillit til dem. Men det at de har en slik uavhengig og uforgjengelig eksistens, betyr ikke at de står utenfor Guds kontroll. I likhet med sitt Hode,  Kristus Jesus, fortsetter de å være underlagt sin Fars vilje og ledelse. – 1Kt 15: 23–28; se SJEL; UDØDELIGHET.