Én av flere gjengivelser av det greske ordet khạris. Dette greske ordet forekommer over 150 ganger i De greske skrifter og blir gjengitt på forskjellige måter avhengig av sammenhengen. I alle tilfellene blir grunnbetydningen av ordet khạris formidlet, nemlig noe som vekker glede, velvære og velbehag, noe som er «vinnende». (1Pe 2: 19, 20; Lu 4: 22) I en utvidet betydning blir det enkelte ganger brukt om en vennlig gave (1Kt 16: 3; 2Kt 8: 19) eller om det å gi en vennlig gave. (2Kt 8: 4, 6) I noen tilfeller refererer ordet til den ros eller takknemlighet som en spesielt vennlig handling framkaller. – Lu 6: 32–34; Ro 6: 17; 1Kt 10: 30; 15: 57; 2Kt 2: 14; 8: 16; 9: 15; 1Ti 1: 12; 2Ti 1: 3.

På de fleste stedene hvor ordet khạris forekommer, blir det gjengitt med «ufortjent godhet» i Ny verden-oversettelsen, mens det blir gjengitt med «nåde» i en rekke andre norske bibeloversettelser. Ifølge Norsk Riksmålsordbok brukes ordet «nåde» blant annet om «Guds godhet og barmhjertighet ved tilgivelse av synd», om «det å la straffskyldig slippe for straff» og om «gunst». Hva sier noen greskkyndige om betydningen av khạris i disse tilfellene?

Ordbokforfatteren R.C. Trench opplyser i sitt verk Synonyms of the New Testament at khạris betegner «en gunstbevisning som blir gitt vederlagsfritt, uten krav eller forventning om gjengjeld». Han sier videre: «Ordet er derfor velegnet til å få sitt nye, vektige betydningsinnhold [som det blir gitt i De kristne skrifter] . . . , ved å framheve det helt og fullt sjenerøse ved Guds kjærlige godhet overfor menneskene. Aristoteles legger således i sin definisjon [av khạris] hele vekten på nettopp dette punktet, at det er noe som blir gitt uten vederlag, uten forventning om gjengjeld, og at motivet bak gaven utelukkende er giverens gavmildhet og varmhjertethet.» (London 1961, s. 158) Joseph H. Thayer sier i sin ordbok: «Ordet [khạris] innebærer tanken om godhet som blir vist noen uten at vedkommende har fortjent det . . . NT-skribentene bruker [khạris] hovedsakelig om den godhet som gjør at Gud skjenker sin gunst også til slike som langt fra fortjener den, og gir syndere tilgivelse for deres overtredelser og mulighet til å ta imot evig frelse gjennom Kristus.» (A Greek-English Lexicon of the New Testament, 1889, s. 666) Khạris er nær beslektet med et annet gresk ord, khạrisma, som William Barclay sier følgende om i A New Testament Wordbook (1956, s. 29): «Grunntanken i ordet [khạrisma] har å gjøre med en fri og ufortjent gave, noe som blir gitt et menneske uten at vedkommende har gjort seg fortjent til det.» – Jf. 2Kt 1: 11, Int.

Når ordet khạris blir brukt i den ovennevnte betydningen, nemlig om godhet som blir vist noen som ikke fortjener det – slik det altså forholder seg med den godhet Jehova viser – er «ufortjent godhet» en meget dekkende oversettelse av det greske ordet. – Apg 15: 40; 18: 27; 1Pe 4: 10; 5: 10, 12.

En arbeider har krav på å få betaling for det arbeidet han utfører. Han venter å få sin lønn som noe han har rett til, noe arbeidsgiveren skylder ham, og en slik betaling er ingen gave eller noe han får som et uttrykk for en spesiell ufortjent godhet. (Ro 4: 4) Men når syndere som er dømt til døden (og vi er alle født syndere), blir løst fra denne fordømmelsen og erklært rettferdige, blir det vist dem en godhet som er fullstendig ufortjent. (Ro 3: 23, 24; 5: 17) Hvis noen mener at de som ble født under lovpakten, i høyere grad enn andre var underlagt dødens fordømmelse fordi Loven avslørte dem som syndere, bør man også huske at det ble vist jødene en større ufortjent godhet ved at det var de som først ble tilbudt frelse. – Ro 5: 20, 21; 1: 16.

Den spesielle tilkjennegivelsen av ufortjent godhet fra Jehova Guds side overfor menneskeheten i sin alminnelighet bestod i at han utfridde menneskene fra fordømmelsen ved en løsepenge, nemlig hans elskede Sønns, Jesu Kristi, blod. (Ef 1: 7; 2: 4–7) Ved denne ufortjente godhet bringer Gud frelse til alle slags mennesker (Tit 2: 11), noe profetene hadde talt om. (1Pe 1: 10) Paulus følger derfor et logisk resonnement når han sier: «Når det nå er ved ufortjent godhet, er det ikke lenger på grunn av gjerninger; ellers viser den ufortjente godhet seg ikke lenger å være ufortjent godhet.» – Ro 11: 6.

Paulus omtaler Guds ufortjente godhet over 90 ganger i sine 14 brev – flere ganger enn noen av de andre skribentene. Han nevner Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle sine brev unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i alle sine brev, uten unntak. Også andre bibelskribenter nevner Guds ufortjente godhet i innledningen til og avslutningen av sine skrifter. – 1Pe 1: 2; 2Pe 1: 2; 3: 18; 2Jo 3; Åp 1: 4; 22: 21.

Paulus hadde all grunn til å framheve Jehovas ufortjente godhet, for han hadde tidligere vært «en spotter og en forfølger og et frekt menneske».  Og som han selv sier: «Likevel ble jeg vist barmhjertighet, fordi jeg var uvitende og handlet i mangel på tro. Men vår Herres ufortjente godhet ble overmåte stor sammen med tro og den kjærlighet som er i forbindelse med Kristus Jesus.» (1Ti 1: 13, 14; 1Kt 15: 10) Paulus avviste ikke Guds ufortjente godhet, slik noen i sin dårskap har gjort (Jud 4), men han tok imot den med glede og takknemlighet og oppfordret også andre som tok imot den, til å passe på at de ikke ’overså hensikten med den’. – Apg 20: 24; Ga 2: 21; 2Kt 6: 1.