Det hebraiske ordet for «uke», (sjavụaʽ), refererer bokstavelig til en sjufoldig enhet eller periode. Det greske ordet for «uke», sạbbaton, er avledet av det hebraiske ordet for sabbat (sjabbạth).

Allerede tidlig i menneskenes historie var det vanlig å inndele tiden i perioder på sju dager. Jehova Gud selv var den første som foretok en slik inndeling av tiden ved at han delte skapelsesperioden inn i enheter på seks dager, eller tidsenheter, som ble etterfulgt av en sjuende dag, en hviledag. (1Mo 2: 2, 3) Neste gang perioder på sju dager er nevnt, er i forbindelse med Noah på vannflommens tid, men uten at det står noe om at den sjuende dagen var en hviledag. (1Mo 7: 4, 10; 8: 10, 12) Sjudagersperioder ble også nevnt i forbindelse med bryllupsfeiringer i Paddan-Aram og Filistea. (1Mo 29: 27, 28; Dom 14: 12, 17) I forbindelse med Jakobs begravelse ble det holdt sørgehøytidelighet i sju dager. (1Mo 50: 10) Det framgår imidlertid ikke av Bibelens beretning at sjudagersperiodene på denne tiden utgjorde uker som begynte på en bestemt dag og ble etterfulgt av tilsvarende perioder på sju dager. Hos noen folkeslag i fortiden var sjudagersperiodene innrettet etter de fire månefasene, og de begynte på nytt ved hver nymåne. Siden det er enten 29 eller 30 dager i en månemåned, kunne ikke sjudagersperiodene gå nøyaktig opp i det antall dager som fantes i en måned.

I 1. Mosebok 24: 55 blir det henvist til en periode på ti dager. I det gamle Egypt ble tiden inndelt i perioder på ti dager (slik at det var tre slike perioder hver måned), og det er innlysende at israelittene ble fortrolig med denne måten å inndele tiden på i løpet av sitt langvarige opphold i Egypt.

Under Moseloven. Først i forbindelse med veiledningen angående påsken kom Gud med et påbud om at en bestemt sjudagersperiode skulle høytideligholdes. Denne perioden ble til de usyrede brøds høytid, som israelittene deretter feiret hvert år etter påsken. Både den første og den sjuende dagen i denne perioden skulle være hviledager. – 2Mo 12: 14–20; 13: 6–10.

Sabbaten blir innført. Etter at denne spesielle uken var blitt innført, var israelittene i en måneds tid på reise etter utgangen av Egypt uten at det i løpet av denne tiden ble sagt noe om at de inndelte tiden i uker på sju dager som ble avsluttet med en hviledag. Etter den 15. dagen i den andre måneden etter at de var kommet ut fra Egypt, begynte Jehova å gi dem manna, og det var på dette tidspunktet de først fikk befaling om at de regelmessig skulle holde sabbat hver sjuende dag. (2Mo 16: 1, 4, 5, 22–30) En slik overholdelse av sabbaten førte nødvendigvis til at de inndelte dagene i fortløpende sjudagers uker uavhengig av månemånedenes forløp. Gud bestemte deretter at sabbatsbudet skulle inngå i den loven Israels nasjon fikk gjennom Moses. – 2Mo 20: 8–11; 5Mo 5: 12–15.

Høytider. Ifølge Loven skulle det også holdes bestemte høytider som skulle vare i sju dager, men som ikke nødvendigvis begynte eller endte samtidig med vanlige uker, som strakte seg fra sabbat til sabbat. Disse høytidene begynte på en bestemt dag i månemåneden, og den første dagen i slike høytider falt derfor på forskjellige ukedager fra år til år. Dette gjaldt for eksempel de usyrede brøds høytid, som fulgte etter påsken og ble feiret i dagene 15. til 21. nisan,  og likeledes løvhyttehøytiden, som ble feiret i dagene 15. til 21. etanim. Ukehøytiden, eller pinsen, skulle feires sju uker og én dag etter den 16. nisan, men siden de sju ukene ble regnet fra denne datoen, falt de ikke alltid sammen med de vanlige ukene som sluttet med vanlige sabbatsdager. – 2Mo 12: 2, 6, 14–20; 3Mo 23: 5–7, 15, 16; 5Mo 16: 9, 10, 13.

Med unntak av den sjuende dagen, som ble kalt sabbatsdagen, hadde ukedagene ikke navn, men ble angitt ved nummer. (2Mo 20: 8) Slik var det fremdeles på Jesu og apostlenes tid, bortsett fra at dagen før sabbaten ble kalt «Forberedelse». – Mt 28: 1; Apg 20: 7; Mr 15: 42; Joh 19: 31.

Perioder på sju dager og sju år. På grunn av den store betydning sabbaten, eller den sjuende dagen, ble tillagt i lovpakten, ble ordet «sabbat» gjerne brukt som et uttrykk for uke. (3Mo 23: 15, 16; jf. NW, fotn.) Ordet ble også brukt om det sjuende året, som var et sabbatsår med hvile for landet. Det ble dessuten brukt som en betegnelse på hele sjuårsperioden, en årssabbat eller årsuke, som endte med et sabbatsår. (3Mo 25: 2–8) I det jødiske verket Misjna blir uttrykket «årsuker» benyttet flere ganger. – Sjeviʽit 4: 7–9; Sanhedrin 5: 1; se SYTTI UKER (En messiansk profeti).