Det å overbringe kunnskap og ferdigheter. Når noen blir undervist og opplært, skjer dette ved (1) forklaring og repetisjon, (2) tukt, opplæring gitt i kjærlighet (Ord 1: 7; He 12: 5, 6), (3) iakttagelse (Sl 19: 1–3; For 1: 12–14) og (4) irettesettelse og refselse (Sl 141: 5; Ord 9: 8; 17: 10). En dyktig lærer gir vanligvis forklaringer og underbygger gjerne det han sier, med eksempler og overbevisende vitnesbyrd eller bruker andre metoder for å hjelpe dem han underviser, til å godta og huske det han lærer dem. Det hebraiske verbet jarạh betyr «lære; undervise; lede». Verbet lamạdh betyr «lære; undervise». Det hebraiske ordet lẹqach («undervisning») har grunnbetydningen «det å ta imot». (5Mo 32: 2; jf. Jer 9: 20, hvor det beslektede verbet forekommer i den setningen som er oversatt med «måtte deres øre ta imot hans munns ord».) Det samme ordet er i Ordspråkene 16: 21 gjengitt med «overtalelsesevne». Det greske ordet paideuo betyr «lære; veilede; tukte», katekhẹo betyr «undervise muntlig», og didạsko betyr «undervise; lære».

Jehova Gud er den store Læremester, den «Store Veileder». (1Kg 8: 36; Job 36: 22; Sl 71: 17; 119: 102; Jes 30: 20; 54: 13) Guds jordiske sønn Adam ble skapt med evnen til å tale et språk. (1Mo 2: 19, 20, 23) Han fikk undervisning om skaperverket (1Mo, kap. 1, 2) og om hva Gud forventet av ham. (1Mo 1: 28–30; 2: 15–17) Skaperverket – et veldig område for studium og forskning som ennå i dag bare er delvis utforsket – forteller at det finnes en allvis Gud. Menneskene kan lære mye av dyrene og av skaperverket for øvrig. (Job 12: 7–10; Ord 6: 6) Et vist menneske vil i skaperverket se vitnesbyrd om Guds skapergjerninger og om at alt liv avhenger av Gud. Mennesker som unnlater å handle i samsvar med dette overveldende vitnesbyrdet, er «uten unnskyldning,» skriver apostelen Paulus. (Ro 1: 20) Ved spesielle åpenbaringer har Jehova Gud dessuten gjort menneskene kjent med sitt navn, sine hensikter og sine lover. (Jf. 2Mo 4: 12, 15; 24: 12; 34: 5–7.) Disse åpenbaringene, som er nedskrevet i Guds Ord, Bibelen, danner grunnlaget for  nøyaktig undervisning om hva Skaperens vilje går ut på. (2Ti 3: 14–17) Guds ånd fungerer også som en lærer. – Joh 14: 26.

De som blir undervist og opplært av Gud, er forpliktet til å handle i overensstemmelse med det de lærer – de «vil vandre på hans stier», og de «skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver». (Jes 2: 3, 4; Mi 4: 2, 3) Som et uttrykk for verdsettelse av veiledningen fra Jehova og et ønske om å rette seg etter den ber de som salmisten: «Lær meg, Jehova, din vei. Jeg skal vandre i din sannhet. Foren mitt hjerte til å frykte ditt navn.» (Sl 86: 11; 27: 11; 119: 33.) Til de kristne i det første århundre skrev apostelen Paulus: «Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.» (Ro 15: 4) De kristne gjør altså klokt i å undersøke budene og utlede de prinsippene som disse bygger på, og dessuten merke seg hva de kan lære av de beretningene som er nedskrevet i Guds Ord. De bør så handle i samsvar med det de lærer.

Selv om undervisning ikke blir gitt bare for underholdningens skyld, er det mulig å undervise på en måte som virker forfriskende. Jehova befalte Moses å lære Israel en sang hvor han sa: «Min undervisning skal dryppe som regnet, mitt ord skal sildre som duggen, som lett regn på gress.» (5Mo 32: 2) Til den kristne tilsynsmannen Timoteus skrev Paulus om ’med mildhet å veilede dem som ikke er velvillig innstilt, ettersom Gud kanskje vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten’. (2Ti 2: 25) Undervisning og opplæring kan imidlertid omfatte tukt som blir gitt i form av en refselse. Det er ikke alltid lett å ta imot slik tukt, men hvis man gjør det og lar seg forme av den, vil den gi «fredelig frukt, nemlig rettferdighet». – He 12: 7–11.

Det er ikke alle som gir undervisning, som har gode motiver, og det er ikke all undervisning som er til gagn for den som blir undervist. «Moses [ble] opplært i all egypternes visdom», men som 40-åring gjorde han åpenlyst felles sak med hebreerne og forlot alt som han kunne ha arvet ved det egyptiske hoffet. (Apg 7: 22) Jesaja talte om profeter i Israel som gav falsk undervisning, og Mika skrev om prester som lærte «kun mot betaling». (Mi 3: 11; Jes 9: 15) Noen vendte seg tåpelig nok til støpte billedstøtter for å få undervisning. – Hab 2: 18.

I det patriarkalske samfunn. I bibelsk tid ble undervisning og opplæring først og fremst gitt innen familien. I de eldste samfunnene var det faren som var overhode for familien og husstanden, som kunne være meget stor, noe Abrahams husstand er et eksempel på. Familieoverhodet hadde ansvaret for å sørge for at det ble gitt undervisning og opplæring i hans husstand. (1Mo 18: 19) Det er tydelig at Josef hadde fått god opplæring, noe som vitner om at Isak og Jakob fulgte sin far og farfar Abrahams eksempel og underviste barna sine. (1Mo 39: 4, 6, 22; 41: 40, 41) Job, en fjern slektning av Abraham som bodde i landet Us, var kjent med datidens vitenskap og teknologi, og Jehova gav ham en leksjon i naturvitenskap. – Job 9: 1, 9; kap. 28, 38–41.

På den tiden hadde egypterne anselige kunnskaper innen astronomi, matematikk, geometri, byggekunst og andre former for kunst og vitenskap. I tillegg til at Moses fikk en grundig innføring av sin mor i tilbedelsen av Jehova (2Mo 2: 7–10), ble han «opplært i all egypternes visdom. Ja, han var mektig i sine ord og gjerninger». (Apg 7: 22) Selv om israelittene hadde vært slaver i Egypt, kunne de lese og skrive og undervise barna sine. Like før de gikk inn i det lovte land, fikk de befaling om (i billedlig forstand) å skrive Guds bud på dørstolpene i sine hus og på sine porter og lære sine barn Guds lov. Dette foregikk naturligvis på hebraisk. – 5Mo 6: 6–9; jf. 5Mo 27: 3; Jos 8: 32.

Blant israelittene fram til landflyktigheten. I Israels nasjon var det først og fremst foreldrene som underviste barna sine, noe som var et gudgitt ansvar. (2Mo 12: 26, 27; 5Mo 4: 9; 6: 7, 20, 21; 11: 19–21; Sl 78: 1–4) Nasjonen som et hele ble undervist av profeter, levitter (særlig prestene) og andre menn som hadde stor visdom. – Jf. 2Kr 35: 3; Jer 18: 18.

Helt fra begynnelsen av Israels historie ble det å gi barna åndelig, moralsk og mental opplæring betraktet som en av de viktigste plikter som påhvilte foreldrene. Samsons far, Manoah, bad til Gud om at han måtte få veiledning angående oppdragelsen av Samson. (Dom 13: 8) Det var faren som hadde hovedansvaret for opplæringen, men også moren underviste barna; hun oppmuntret dem særlig til å rette seg etter farens veiledning og tukt. (Ord 1: 8; 4: 1; 31: 26, 27) Foreldrene var oppmerksom på prinsippet om at rett opplæring av barna i deres unge år fører til rett atferd senere i livet. – Ord 22: 6.

Barna skulle vise dyp respekt for foreldrene sine. Den «kjepp» som foreldremyndigheten utgjorde, ble brukt med fasthet. (Ord 22: 15) Den skulle brukes med kjærlighet, men et ulydig barn ble strengt tuktet, noen ganger med en bokstavelig kjepp. (Ord 13: 24; 23: 13, 14) Et barn  som nedkalte ondt over foreldrene sine eller slo dem, skulle lide døden. (3Mo 20: 9; 2Mo 21: 15) En uforbederlig opprørsk voksen sønn skulle steines. (5Mo 21: 18–21) Det første av De ti bud som det var knyttet et løfte til, var det femte bud: «Ær din far og din mor, . . . så dine dager kan bli mange og det kan gå deg godt på den jord som Jehova din Gud gir deg.» – 5Mo 5: 16; Ef 6: 2, 3.

Foreldrene skulle bruke enhver anledning til å undervise og oppdra barna sine – hjemme, når de arbeidet, og når familien var på reise. Undervisningen skulle ikke begrense seg til det talte ord og til tukt; foreldrene skulle også foregå med et godt eksempel, for de var forpliktet til å la seg lede av Guds lov i alt de foretok seg. Når en familie reiste til de tre årlige høytidene i Jerusalem, ble barna kjent med landets geografi. I tillegg økte de sin kunnskap ved å treffe landsmenn fra hele Israel. – 5Mo 16: 16.

I tillegg til at barna lærte hvordan de skulle tilbe Gud, og ble innprentet gode normer, fikk de praktisk opplæring. Gutter fikk opplæring i farens yrke eller et annet praktisk fag. Besalel og Oholiab, som var dyktige håndverkere, ble dyktiggjort av Guds ånd til å gi andre undervisning og opplæring i forbindelse med byggingen av tabernaklet i ødemarken. (2Mo 35: 34) Jentene i en husstand ble gjort kjent med en husmors plikter og ble lært opp til å vise dyp respekt for sin mann når de giftet seg, i samsvar med Saras eksempel. (1Mo 18: 12; 1Pe 3: 5, 6) Slik det framgår av Ordspråkene, kapittel 31, hadde en dyktig hustru mange evner og ferdigheter, og hun bar et stort ansvar og utrettet mye.

Det ser ut til at både gutter og jenter lærte å synge og å spille på ett eller flere instrumenter, og det fantes kvinnelige musikere og sangere. (1Sa 18: 6, 7) Blant de levittiske mennene var det komponister, diktere, musikere og sangere. – Sl 87: 0; 88: 0; 1Kr 25.

Profeter. Profetene underviste folket om Jehovas egenskaper og hensikter, avslørte israelittenes overtredelser og staket ut den kurs de burde følge. De underviste ofte muntlig, og så skrev de gjerne ned budskapene på et senere tidspunkt. (Jf. 1Sa 12: 23–25; Jes 7: 3, 4; 22: 15, 16; Jer 2: 2.) Undervisningsmetodene innbefattet bruk av spørsmål (Jer 18: 13, 14; Am 3: 3–8; Hag 2: 11–14), illustrasjoner (2Sa 12: 1–7; Jes 10: 15; Jer 18: 3–10), gåter (Ese 17: 2) og symbolske handlinger (1Kg 11: 30–32; Jer 13: 4–11; 19: 1–12; 27: 2; 28: 10–14; Ese 4: 1 til 5: 4).

Prester og levitter. Gud skilte dessuten ut hele Levi stamme med tanke på at den skulle forestå undervisningen på det religiøse området. Presteskapet ble innsatt i 1512 f.v.t. En av dets hovedoppgaver var å sørge for at folket ble undervist i Guds lov. Som mellommann for lovpakten gjorde naturligvis Moses, som selv var levitt, folket kjent med Guds lov (2Mo 18: 16, 20; 24: 12), og prestene og de øvrige levittene fikk ansvaret for å undervise Israels nasjon i den loven som Jehova hadde gitt ved Moses. Moses understreket hvor viktig det var å rette seg etter den veiledningen som ble gitt gjennom denne kanalen, da han sa: «Deretter skal du handle i samsvar med det ord som de meddeler deg fra det stedet som Jehova utvelger; og du skal være nøye med å handle etter alt det de gir deg beskjed om. I samsvar med den lov som de holder fram for deg, og etter den rettslige avgjørelse som de kunngjør for deg, skal du handle. Du skal ikke vike av fra det ord som de meddeler deg, verken til høyre eller til venstre.» (5Mo 17: 10, 11; 3Mo 10: 11; 14: 57; 5Mo 24: 8; 2Kr 15: 3; 35: 3) Dette ble gjort på forskjellige måter. Under løvhyttehøytiden i sabbatsåret leste levittene opp hele loven for hele folket, for menn, kvinner og barn, og også for alle fastboende utlendinger i landet, det vil si for alle som kunne forstå det som ble sagt. (5Mo 31: 9–13) Noen ganger innprentet levittene tilhørerne de gudgitte lovene ved å la dem gi uttrykk for at de var enig i det som ble sagt. (Jf. 5Mo 27: 14–26.) I tillegg til at prestene og levittene leste opp Loven, forklarte de utvilsomt hva det som ble opplest, betydde. (Jf. Ne 8: 8.) Og de rettslige avgjørelsene som de traff, formidlet kunnskap til folket om Guds prinsipper for rettferdighet. (5Mo 17: 8–13; 1Kr 26: 29; 2Kr 19: 8–11) I sitt tredje regjeringsår satte kong Jehosjafat i gang en undervisningskampanje i Juda. Han sendte fyrstene, prestene og levittene rundt i hele Juda for å undervise folket i Guds lov. – 2Kr 17: 9; se OFFENTLIG LÆRER.

Hebraisk poesi. Store deler av De hebraiske skrifter består av poesi, noe som er interessant i forbindelse med undervisning, ettersom poetiske virkemidler er til god hjelp for hukommelsen. Hebraisk poesi bestod ikke av rim, men av parallellismer, eller tankerytme. Man brukte også uttrykksfulle metaforer, vanligvis med utgangspunkt i skaperverket, slikt som alle, også barn, kjente til. Man benyttet også alfabetiske akrostika, noe som går ut på at versene er ordnet alfabetisk etter den første bokstaven i hvert vers. (Sl 25, 34, 37, 111, 112, 119; Ord 31: 10–31; Kla, kap. 1–4) I noen tilfeller begynner flere vers med samme bokstav. I Salme 119 begynner for  eksempel de åtte første versene med den hebraiske bokstaven ʼạlef, de åtte neste med bokstaven beth, og så videre. Totalt er det 176 vers i denne salmen, 8 for hver av de 22 bokstavene i det hebraiske alfabet.

Etter landflyktigheten. Etter at israelittene hadde vendt tilbake fra Babylon og templet var blitt gjenoppbygd, var det først og fremst behov for at folket fikk undervisning knyttet til den sanne tilbedelse. Skriveren og avskriveren Esra, som var en høyt utdannet mann (Esr 7: 1, 6), samlet mange opptegnelser, laget avskrifter av bibelske skrifter og var med på å ordne De hebraiske skrifters kanon. Han satte også i gang med å undervise hele Israels nasjon i Guds lov. Derved ivaretok han sine plikter som levittisk prest. (Esr 7: 11, 12, 25) Han organiserte de prestene og levittene som hadde vendt tilbake fra Babylon, med tanke på at de skulle delta i et undervisningsprogram som et ledd i gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse for de hjemvendte israelittene og barna deres. (Ne 8: 4–9) De hebraiske avskriverne, eller skriverne (soferim), hadde fått grundig undervisning i Loven, og selv om ikke alle av dem var levitter, kom de til å spille en fremtredende rolle i undervisningen av folket. Etter hvert innførte de imidlertid mange tradisjoner og fordervet Guds Ords sanne lære. – Se SKRIVER, AVSKRIVER.

I det første århundre e.v.t. I det første århundre e.v.t. var det fremdeles først og fremst foreldrenes ansvar å undervise barna og gi dem opplæring, særlig yngre barn. (2Ti 1: 5; 3: 14, 15) Vi leser om Jesus at han ble oppdratt i Nasaret av sin adoptivfar og sin mor, og at han vokste opp og ble fylt med visdom. Da han var tolv år gammel, forbløffet han lærerne ved templet med sin forstand og sine svar. (Lu 2: 41, 46–52) Det fantes altså fortsatt lovlærere, eller skriftlærde, som hadde hovedansvaret for å undervise på offentlige steder og ved de skolene som var blitt opprettet i forbindelse med synagogene. (Se SYNAGOGE.) Det ble undervist i naturfag foruten i Moseloven og i den rabbinske lære som var blitt føyd til Loven. Foreldrene skulle dessuten lære barna sine et yrke.

Selv om de skriftlærde på Jesu tid var anerkjent som lovlærere, dekket de ikke folks egentlige behov, og de hjalp dem ikke med problemene deres. I likhet med fariseerne la de skriftlærde større vekt på tekniske bestemmelser og på tradisjoner enn på rett, barmhjertighet og trofasthet. De gjorde Loven til en byrde for folket. (Mt 23: 2–4, 23, 24; Lu 11: 45, 46) Deres undervisning var ikke så virkningsfull som den kunne ha vært, for de opptrådte overlegent og så ned på vanlige folk, og de var ikke selv et eksempel som det var verdt å etterligne. – Jf. Mt 23: 3, 6, 7; Joh 7: 48, 49; se SKRIFTLÆRDE.

Hvorfor var Jesu undervisning så virkningsfull?

Jødedommens religiøse ledere var nok ikke oppriktige når de tiltalte Jesus som «lærer [gr. didạskalos]», men Jesus var anerkjent som en stor, innflytelsesrik lærer blant folk flest på hans tid – både troende og ikke-troende. (Mt 8: 19; 9: 11; 12: 38; 19: 16; 22: 16, 24, 36; Joh 3: 2) Hans disipler pleide å kalle ham «rabbi», som betyr «lærer». (Mr 9: 5; se RABBI.) Disiplene tiltalte ham også med enda et ord for «lærer», et ord som overbringer tanken om at man anerkjenner lærerens myndighet og sitt eget ansvar for å rette seg etter det han sier. (Lu 5: 5; 9: 33) En gruppe på ti spedalske som bønnfalt Jesus om å vise dem barmhjertighet, tiltalte ham også på denne måten. (Lu 17: 13) Noen ganger erkjente selv hans motstandere at han talte meget klokt. En gang ble noen betjenter som fariseerne hadde sendt for å arrestere ham, så imponert over hans lære at de vendte tilbake med uforrettet sak, noe de forklarte ved å si: «Aldri har noe annet menneske talt på denne måten.» (Joh 7: 46; Luk 20: 39, 40; Mr 12: 32, 34) Jesus underviste «som en som hadde myndighet, og ikke som [de] skriftlærde». – Mt 7: 29.

Jesus understreket at han ikke talte på eget initiativ, men kom i sin Fars navn og framholdt det som han hadde lært av sin Far. (Joh 5: 19, 30, 43; 6: 38; 7: 16; 8: 28; 10: 25) Ettersom han var fra himmelen og var Guds enbårne Sønn, stod han i et nært, fortrolig forhold til Jehova Gud og kjente ham på en helt annen måte enn noe annet menneske gjorde. Han var derfor den som var best kvalifisert til å undervise om hans Fars egenskaper, gjerninger og hensikter. Som han selv sa: «Ingen kjenner Sønnen fullt ut, uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen fullt ut, uten Sønnen og enhver som Sønnen er villig til å åpenbare ham for.» – Mt 11: 27; Joh 1: 18.

Jesus hadde også inngående kjennskap til Guds skrevne Ord. Da han ble spurt om hvilket bud som var det største i Loven, oppsummerte han uten å nøle hele Loven i to bud ved å sitere fra 5. Mosebok (6: 5) og 3. Mosebok (19: 18). (Mt 22: 36–40) Evangelieberetningene forteller at han i løpet av sin tjeneste henviste til  eller gav uttrykk for tanker som svarer til passasjer i omkring halvparten av bøkene i De hebraiske skrifter – 1. Mosebok (2: 24; Mt 19: 5; Mr 10: 7, 8), 2. Mosebok (3: 6; Mt 22: 32; Lu 20: 37), 3. Mosebok (14: 2–32; Mt 8: 4), 4. Mosebok (30: 2; Mt 5: 33), 5. Mosebok (5: 16; Mt 15: 4; Mr 7: 10), 1. Samuelsbok (21: 4–6; Mt 12: 3, 4), 1. Kongebok (17: 9; Lu 4: 26), Job (42: 2; Mt 19: 26), Salmene (8: 2; 110: 1; Mt 21: 16; 22: 44), Ordspråkene (24: 12; Mt 16: 27), Jesaja (6: 9, 10; Mt 13: 14, 15; Joh 12: 40), Jeremia (7: 11; Mt 21: 13; Mr 11: 17; Lu 19: 45, 46), Klagesangene (2: 1; Mt 5: 35), Daniel (9: 27; Mt 24: 15), Hosea (6: 6; Mt 9: 13), Jona (1: 17; Mt 12: 40), Mika (7: 6; Mt 10: 21, 35, 36), Sakarja (13: 7; Mt 26: 31) og Malaki (3: 1; Mt 11: 10).

Jesus brukte ikke de skriftlærdes filosofiske språk når han underviste. I stedet uttrykte han seg enkelt og med uimotsigelig logikk og brukte tankevekkende spørsmål, treffende sammenligninger og metaforer og meningsfylte lignelser hentet fra hverdagslivet. Det at han gjorde utstrakt bruk av illustrasjoner, bidrar i høy grad til at det ennå i dag er lett å forstå hans lære. (Mt 6: 25–30; 7: 3–5, 24–27; se ILLUSTRASJONER.) Han gjorde også bruk av anskuelsesundervisning. En gang vasket han for eksempel disiplenes føtter for å lære dem at de skulle tjene hverandre. – Joh 13: 2–16.

Noe annet som gjorde Jesu lære virkningsfull og gav den autoritet, var hans menneskekunnskap og hans kjærlige omtanke for mennesker. Hans skjelneevne var ekstra stor fordi han hadde mirakuløs kunnskap om folks bakgrunn og måte å tenke på. (Mt 12: 25; Lu 6: 8; Joh 1: 48; 4: 18; 6: 61, 64; 13: 11) «Han visste selv hva som var i mennesket.» (Joh 2: 25) Han hadde ingen selviske baktanker med sin undervisning, for han var syndfri og uten skyld. (He 7: 26) Han hadde dyp kjærlighet til dem han underviste, noe som er en av de viktigste kvalifikasjonene en god lærer må ha. (Mr 10: 21; Joh 13: 1, 34; 15: 9, 12) Han følte så sterkt for sine medmennesker at han ofret hardt tiltrengt søvn og hvile for å undervise dem. En gang drog Jesus og disiplene med båt til et øde sted for å hvile litt. «Men folk så dem dra, og mange fikk vite det, og fra alle byene strømmet de sammen dit til fots og kom før dem. Da han så kom fram, så han en stor folkemengde, men han fikk medlidenhet med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem mange ting.» (Mr 6: 31–34) Få lærere har elsket sine disipler så høyt at de har vært villig til å gi sitt liv for dem, men det gjorde Jesus. – Joh 15: 13.

Jesus behandlet sine disipler forståelsesfullt. Når de ikke forstod hva en illustrasjon betydde, forklarte han den tålmodig for dem. (Mt 13: 10–23) Fordi han var oppmerksom på deres begrensninger, gav han dem ikke for mye informasjon. (Joh 16: 4, 12) Ved behov gjentok Jesus omtrent ordrett noe han hadde sagt tidligere. (Mr 9: 35; 10: 43, 44) Når han svarte på spørsmål, underbygde han ofte sine svar med illustrasjoner eller anskuelsesundervisning, noe som gjorde sterkt inntrykk på tilhørerne og fikk dem til å tenke. – Mt 18: 1–5, 21–35; Lu 10: 29–37.

I tillegg til alt dette gikk Jesus foran med et fullkomment eksempel, noe som gav undervisningen vekt. (Joh 13: 15) Han gjennomførte for eksempel selv en intens forkynnelses- og undervisningskampanje. Han var ikke som de skriftlærde og fariseerne, som han sa følgende om: «Alt det de sier dere, skal dere derfor gjøre og holde, men gjør ikke etter deres gjerninger, for de sier det, men gjør det ikke.» – Mt 23: 3.

Jesu lære innbefattet irettesettelse og tukt. (Mr 8: 33) Han talte med en autoritet som ingen av de skriftlærde kunne oppvise maken til. I tillegg vitnet Guds hellige ånd med ham, noe som markerte at hans lære hadde støtte i himmelen. Derfor kunne han med myndighet og makt befale demoner å fare ut av mennesker som var demonbesatt. (Mr 1: 27; Lu 4: 36) Modig og fryktløst fordømte Jesus falske lærere som prøvde å hindre andre i å høre på hans undervisning. – Mt 23.

Guds ånd underviser. I løpet av de tre og et halvt årene Jesus var på jorden, underviste han apostlene og lærte dem opp til å fortsette det arbeidet som han hadde begynt. Som ufullkomne mennesker kunne de ikke huske alt det han hadde lært dem. Men Jesus gav dem et løfte: «Hjelperen, den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, denne skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» (Joh 14: 26) Dette betydde at Guds ånd ville lære dem alt det de trengte å vite for å kunne utføre sin tjeneste. Den ville særlig hjelpe dem til å forstå det de tidligere hadde hørt, men ikke hadde forstått. Den skulle minne dem om ting de hadde hørt Jesus si mens han var hos dem, og den skulle lære dem hvordan det han hadde sagt, skulle forstås. – Jf. Joh 2: 19–22; se SANNHET («Sannhetens ånd»).

Når Jesu disipler ble ført fram for offentlige forsamlinger, konger og andre høytstående personer, kunne de trygt sette sin lit til at Guds ånd ville minne dem om det de hadde lært, lære dem hvordan de skulle anvende det, og hjelpe dem til å legge dette fram på rette måte. Derved ville det  bli avlagt et godt vitnesbyrd, og motstanderne ville bli brakt til taushet. (Mt 10: 18–20; Mr 13: 11; Lu 12: 11, 12; 21: 13–15) Det var derfor Peter og Johannes var i stand til å tale frimodig da de ble forhørt av Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, i forbindelse med at de hadde helbredet en mann som hadde vært ufør fra fødselen av. Ettersom de var «ulærde og alminnelige mennesker», kom deres frimodige tale helt uventet på Sanhedrinets medlemmer, som undret seg. Det Peter sa, og det at de så den helbredede mannen stå der, gjorde at disse lærde mennene ’ikke hadde noe å si imot’. – Apg 4: 5–14.

Ettersom hele Bibelen er skrevet under inspirasjon (2Ti 3: 16), er det i den man finner åndens lære. En kristen bør derfor ikke rette sin oppmerksomhet mot en lære som er i strid med Guds Ord. Som apostelen Johannes skrev: «Dere trenger ikke at noen lærer dere; men ettersom salvingen fra ham lærer dere om alle ting og er sann og ikke er løgn, og liksom den har lært dere, så bli i forening med ham.» (1Jo 2: 27) De som Johannes skrev disse ordene til, var åndsavlede kristne. De hadde lært både Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus, å kjenne. De var helt og fullt fortrolig med sannheten fra Gud. De trengte derfor ikke å la seg undervise av lærere som fornektet Faderen og Sønnen. Slike lærere ville bare kunne lede dem bort fra det som de visste var sannheten, slik Guds ånd hadde lært dem den, og slik den klart og tydelig ble framholdt i De hellige skrifter. (1Jo 2: 18–26) De kristne skulle derfor ikke ta imot frafalne lærere i sine hjem, og de skulle ikke engang hilse på dem. – 2Jo 9–11.

Undervisning og den kristne menighet. Etter sin oppstandelse gav Jesus Kristus sine etterfølgere i oppdrag å gjøre mennesker til disipler ved å døpe dem og lære dem å gjøre alt det han hadde befalt dem. (Mt 28: 19, 20) De skulle altså ikke bare forkynne det gode budskap om Guds rike, men også undervise dem som ville høre. Dette omfattende undervisningsarbeidet begynte på pinsedagen i år 33, da omkring 3000 jøder og proselytter anerkjente Jesus som den lovte Messias og ble døpt. Undervisningen av disse nye disiplene opphørte ikke da apostelen Peter var ferdig med sin tale, som førte til at de ble disipler av Kristus Jesus. De nye disiplene hadde mye igjen å lære. De som var kommet langveisfra til Jerusalem for å overvære pinsehøytiden, ble derfor værende i byen en tid for å kunne vie seg til apostlenes lære. Dag etter dag kom de sammen på tempelområdet, tydeligvis for å lytte til apostlene. Også andre jøder og proselytter fikk høre det gode budskap der, og tallet på de troende mennene økte etter hvert til 5000. (Apg 2: 14 til 4: 4) I tillegg til å undervise offentlig ved templet forkynte apostlene det gode budskap om Jesus Kristus fra hus til hus. (Apg 5: 42; se FORKYNNELSE [«Fra hus til hus»].) I likhet med Jesus var de frimodige og talte med myndighet. (Apg 4: 13, 19, 20; 5: 29) Guds ånd styrket dem og tilveiebrakte vitnesbyrd om at deres lære var godkjent av Gud. (Apg 5: 16, 21) De kristne kom sammen for å bli undervist og for å oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. – Apg 20: 7, 8; He 10: 24, 25.

Da de troende etter en tid ble spredt på grunn av forfølgelse og man dessuten begynte å forkynne for ikke-jøder, bredte arbeidet med å gjøre disipler seg til fjerne områder. (Apg 8: 4–12; 11: 1–26) Som i Jerusalem forkynte og underviste man ofte først offentlig for å finne de interesserte (Apg 13: 14–16), og så fortsatte man å undervise dem som ble disipler. I Efesos underviste for eksempel apostelen Paulus offentlig i synagogen. Da han møtte motstand, skilte han disiplene fra de jødene som ikke trodde, og begynte å holde foredrag for dem i auditoriet i Tyrannus’ skole. (Apg 19: 8–10) Han underviste også disipler hjemme hos dem selv, og han lette etter flere interesserte ved å undervise fra hus til hus. Som han senere sa til de eldste fra menigheten i Efesos: «Jeg [unnlot] ikke å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller å undervise dere offentlig og fra hus til hus.» – Apg 20: 20, 21; jf. Apg 18: 6, 7 angående Paulus’ tjeneste i Korint; se DISIPPEL.

Prioritering av det kristne undervisningsarbeidet. Bibelen sier lite om fysisk trening eller opplæring, bortsett fra at apostelen Paulus gir de kristne dette rådet: «For kroppslig øving er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme.» (1Ti 4: 8) Iherdig forkynnelse og undervisning, som Bibelen i høy grad oppmuntrer til, krever imidlertid fysisk aktivitet. Jesus gikk mye omkring. Det gjorde også hans disipler. Paulus reiste for eksempel mye i forbindelse med sin tjeneste, noe som på den tiden innebar at han måtte gå lange strekninger.

Bibelen sier også lite om verdslig utdannelse. Den advarer de kristne mot å la seg vikle inn i menneskers filosofier og mot å bruke tid på å fordype seg i tåpelige og unyttige spørsmål. Den fraråder sterkt å ha intellektuelt samkvem med mennesker som ikke tror på Gud og hans Ord. (1Ti 6: 20, 21; 1Kt 2: 13; 3: 18–20; Kol 2: 8; Tit 3: 9; 1: 14; 2Ti 2: 16; Ro 16: 17) De kristne var  klar over at de var forpliktet overfor Gud til å sørge godt for sin familie. De trengte ofte en form for utdannelse og opplæring for å få slikt verdslig arbeid. (1Ti 5: 8) Men historien viser at de første kristne først og fremst var opptatt av tilbørlige måter å forkynne «det gode budskap» på, av å ta imot bibelsk undervisning og av å undervise alle som ville høre på dem. (1Kt 9: 16) Som professor E.J. Goodspeed sa i boken Christianity Goes to Press (1940, s. 111):

«Fra det øyeblikk de kristne ble oppmerksom på de muligheter som utgivelse av skrifter bød på med tanke på det å utbre deres evangelium over hele verden, benyttet de seg fullt ut av dette, ikke bare ved å utgi nye bøker, men også ved at de fant fram gamle bøker som de publiserte, og dette talentet for utgivelse av skrifter har de aldri mistet. Det ville være feil å tro at dette startet først da boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Dette var et karakteristisk trekk ved de kristnes holdninger allerede fra år 70 e.Kr. av, og dette trekket ble sterkere og sterkere etter hvert som det viste seg hvor virkningsfull denne metoden var. Selv ikke barbarenes invasjoner og den mørke middelalder kunne stoppe dette. Og det hele er et vitnesbyrd om den mektige dynamikk som preget hele tilværelsen til de første kristne, idet de ikke bare i ord og gjerning, men også ved hjelp av de mest avanserte teknikker for framstilling av skrifter søkte å utbre evangeliet, i hele dets fylde og uten forbehold, til hele menneskeheten.»

Lærere i den kristne menighet. Som følge av det arbeidet som Paulus og andre utførte, ble det opprettet kristne menigheter mange steder, og disse fortsatte å vokse. Det var behov for kvalifiserte lærere som kunne undervise alle som var tilknyttet menighetene, og hjelpe dem til å ’nå fram til enheten i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn, til en fullvoksen mann, til det mål av vekst som hører Kristi fylde til’. (Ef 4: 11–16) Menighetene hadde et program for undervisning i Guds Ord, slik det framgår av 1. Korinter 14. Lærerne hadde et stort ansvar, for den undervisningen de gav, hadde direkte innvirkning på deres brødres og søstres liv. Læreroppgaven var så viktig at lærerne blir nevnt rett etter apostlene og profetene i Paulus’ oppramsing av de forskjellige lemmene på det legemet som menigheten utgjør. (1Kt 12: 28) Alle de som tilhørte den kristne menighet, også kvinnene, skulle være lærere i den forstand at de skulle undervise mennesker som var i verden, og gjøre disipler. (Apg 18: 26; He 5: 12; Ro 12: 7) Men den oppgave å være lærer i menigheten påhvilte ikke de kristne i sin alminnelighet (1Kt 12: 29), og den ble ikke gitt til kvinner. Apostelen Paulus skrev: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann.» (1Ti 2: 12) Oppgaven som lærer i menigheten ble ivaretatt av tilsynsmenn, eller eldste, som var blitt utnevnt ved hellig ånd til dette. – Apg 20: 17, 25–30; 1Ti 3: 1, 2; 5: 17.

Disse eldste skulle være eksempler som var verdt å etterligne. De måtte passe nøye på at de var nøyaktige i sin undervisning, og at de framholdt den sunne lære, idet de alltid holdt seg til Guds inspirerte Ord. De måtte være kvalifisert til å undervise menigheten og til å rette på uheldige forhold. Slike kvalifiserte lærere tjente som et bolverk mot frafallet fra den sanne tro, ettersom de alltid var våkne for og rede til å korrigere dem som var blitt offer for falsk lære, og til å gripe inn overfor dem som fremmet sekter. – 1Ti 4: 6, 7, 16; 6: 2b–6; 2Ti 2: 2, 14–26; 3: 14–17; 4: 2, 3; Tit 1: 10, 11; 2: 1, 6, 7; 3: 9–11; jf. Åp 2: 14, 15, 20–24.

Eldste (gr. presbỵteroi) som arbeidet hardt med å undervise sine medkristne, fortjente at man hørte på dem og viste dem respekt (jf. He 13: 17), og til og med at man gav dem frivillig materiell hjelp. Det var dette apostelen Paulus mente da han skrev: «For øvrig, la enhver som blir muntlig undervist i ordet, dele alt godt med den som gir slik muntlig undervisning.» (Ga 6: 6; jf. NW, fotn.) «De eldste som presiderer på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning. For skriftstedet sier: ’Du skal ikke binde munnen til på en okse når den tresker’, og: ’Arbeideren er sin lønn verd.’» – 1Ti 5: 17, 18.

Angående menn som var kvalifisert til å undervise andre i menigheten og hadde uselviske motiver for å søke å bli tilsynsmenn, ble det sagt at ’det var en god gjerning de ønsket seg’. (1Ti 3: 1) Det var altså ikke for å fraråde slike menn å kvalifisere seg til å undervise at disippelen Jakob skrev: «Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, da dere vet at vi skal få en strengere dom.» (Jak 3: 1) Hensikten var snarere å understreke hvilket stort ansvar som hviler på lærere i menigheten. Noen hadde åpenbart oppkastet seg til lærere uten å være utnevnt eller uten å ha de nødvendige kvalifikasjoner. De personene som Jakob hadde i tankene, var trolig omtrent som dem som Paulus omtalte da han skrev til Timoteus: «Noen [er] blitt vendt bort til tomt snakk; de ønsker å være lovlærere, men skjønner verken de ting de sier, eller de ting de framsetter sterke påstander om.» (1Ti 1: 6, 7) Disse  personene ville tydeligvis gjerne ha den anseelse som var forbundet med det å undervise i menigheten. Men Jakob satte det hele i det rette perspektiv ved å påpeke at det vil bli stilt ekstra store krav til lærere i menigheten. De har et større ansvar å avlegge regnskap for enn kristne i sin alminnelighet. (Jf. Ro 14: 12.) Men i likhet med andre vil også de kunne snuble i ord. – Jak 3: 2.

I hvilken forstand alle kristne bør være lærere. Mens det var forholdsvis få som tjente som lærere i selve menigheten, burde det være et mål for enhver kristen å kunne undervise andre i troen, i hvert fall i personlige samtaler. Dette ble poengtert overfor de kristne hebreerne: «Enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, trenger dere igjen at noen fra begynnelsen av lærer dere de elementære ting i Guds hellige utsagn.» Ettersom disse hadde vært de første som hadde tatt imot det gode budskap om Kristus, burde de ikke være åndelige spedbarn, men burde alle være eksempler når det gjaldt kristen modenhet og det å kunne undervise andre. (He 5: 12 til 6: 2) Det var derfor åpenbart undervisning i sin alminnelighet bibelskribenten omtalte her, ikke undervisning gitt av utnevnte lærere i menigheten. Det var noe av det samme Paulus siktet til da han skrev om en jøde som på grunnlag av sin kunnskap blir «en tilretteviser av de ufornuftige, en lærer for spedbarn». (Ro 2: 17–20) Paulus påpeker imidlertid i samme forbindelse at ens livsførsel må være i harmoni med det man lærer andre, for at ens undervisning skal behage Gud. – Ro 2: 21–24.

Kristne kunne også lære av hverandre. Yngre kvinner kunne for eksempel lære av eldre kvinner å ’elske sine menn, elske sine barn, være sunne i sinnet, ærbare, huslige, gode, idet de underordnet seg under sine egne menn, slik at Guds ord ikke ble spottet’. En slik undervisning på det private plan var virkningsfull når den ble understøttet av et godt eksempel. – Tit 2: 3–5; jf. 2Ti 1: 5; 3: 14, 15.

Se også OPPDRAGER; SKOLE.