Å være upartisk vil si at en er fordomsfri og ikke favoriserer noen, at en er rettferdig og rimelig. Det innebærer at en ikke lar noens stilling, rikdom, formuleringsevne eller forsøk på bestikkelse få innvirke på ens bedømmelse av vedkommende eller ens handlinger overfor ham, og at en på den annen side ikke lar seg påvirke av sentimentale følelser når det dreier seg om en person som er fattig eller på annen måte er uheldig stilt. En som er upartisk, sørger for at alle blir behandlet rettferdig, alt etter hva de fortjener og trenger. – Ord 3: 27.

Det hebraiske uttrykket nasạʼ panịm, som er gjengitt med ’behandle med partiskhet’, betyr ordrett «løfte opp ansiktet». (3Mo 19: 15) En orientalsk hilsen bestod i at en bøyde seg ydmykt og vendte ansiktet mot bakken. Når en person hilste en annen på denne måten, kunne den andre vise at han anerkjente og tok imot ham, ved å løfte opp hans ansikt. (Jf. 1Mo 32: 20, hvor ’ta vennlig imot meg’ er en gjengivelse av det hebraiske uttrykket som ordrett betyr «løfte opp ansiktet».) Uttrykket kom etter hvert til å bli brukt i nedsettende betydning, om korrupt forskjellsbehandling. Det hebraiske uttrykket nakhạr panịm (som er blitt gjengitt med «være partisk», men som bokstavelig betyr «anerkjenne ansiktet») ble brukt på lignende måte. (5Mo 1: 17; 16: 19) Det greske uttrykket lambạno prọsopon (’vise partiskhet’, bokst.: «ta imot eller anerkjenne ansiktet») er dannet etter mønster av det hebraiske. (Lu 20: 21; jf. Int.) Sammensatte former av disse to ordene blir gjengitt med «partiskhet; favorisering» (Ro 2: 11; Jak 2: 1), ’å gi seg av med favorisering’ (Jak 2: 9) og «partisk» (Apg 10: 34). – Jf. Int.

Jehova er upartisk. Jehova Gud sier at han «ikke behandler noen med partiskhet eller tar imot bestikkelse». (5Mo 10: 17; 2Kr 19: 7) Da han sendte apostelen Peter til den uomskårne ikke-jøden Kornelius for at han skulle forkynne det gode budskap for ham, sa Peter: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» – Apg 10: 34, 35; Ro 2: 10, 11.

Ettersom Jehova er Skaperen og Den Høyeste, kan hans avgjørelser og handlinger ikke dras i tvil. Han kan gjøre som han vil med det han har skapt, og skal ikke stå til regnskap overfor noen. (Ro 9: 20–24; 11: 33–36; Job 40: 2) Han handler med enkeltpersoner, grupper og nasjoner i samsvar med sin hensikt og til sin egen fastsatte tid. (Apg 17: 26, 31) Ikke desto mindre er han upartisk. Han lønner enhver, ikke etter hans ytre eller etter hans eiendeler, men etter det han er og gjør. (1Sa 16: 7; Sl 62: 12; Ord 24: 12) Hans Sønn, Jesus Kristus, viser også upartiskhet. – Mt 16: 27.

 Ikke partisk i forbindelse med Israel. Noen har hevdet at Jehova Gud handlet partisk ved å bruke og begunstige Israel som sitt folk i gammel tid. Men hvis vi foretar en ærlig undersøkelse av hvordan han handlet med Israel, vil vi se at en slik påstand er feilaktig. Jehova utvalgte Israels folk og handlet med det, ikke fordi det var større enn andre folk, men fordi han elsket sin venn Abraham, deres forfader, og verdsatte hans tro og lojalitet. (Jak 2: 23) Han var dessuten langmodig mot dem fordi han hadde nevnt sitt navn over dem. (5Mo 7: 7–11; Ese 36: 22; 5Mo 29: 13; Sl 105: 8–10) Så lenge israelittene var lydige, ble de velsignet framfor de folkeslag som ikke hadde Loven. Når de var ulydige, var Gud tålmodig og barmhjertig; ikke desto mindre straffet han dem. Og selv om de befant seg i en begunstiget stilling, hadde de et større ansvar overfor Gud fordi de bar hans navn og var underlagt hans lov. Loven viste jo at den som brøt den, ville bli rammet av forbannelser. Loven sa: «Forbannet er den som ikke setter ordene i denne lov i kraft ved å følge dem.» (5Mo 27: 26) Fordi jødene brøt Loven, kom de under denne forbannelsen, som kom i tillegg til den fordømmelse de allerede var underlagt som etterkommere av den syndige Adam. (Ro 5: 12) For å befri jødene fra denne spesielt ugunstige stillingen måtte Kristus derfor ikke bare dø, men dø på en torturpæl, slik Paulus viser i Galaterne 3: 10–13.

Gud handlet altså ikke partisk i forbindelse med Israel. Gud brukte Israel i den hensikt å velsigne alle nasjoner. (Ga 3: 14) Ja, det han gjorde, ville i virkeligheten bli til gagn for mennesker av alle nasjoner når hans tid var inne til det. I overensstemmelse med dette sier apostelen Paulus: «Er han Gud bare for jødene? Er han det ikke også for folk av nasjonene? Jo, også for folk av nasjonene, så sant Gud er én, han som vil erklære omskårne rettferdige som følge av tro og uomskårne rettferdige ved deres tro.» (Ro 3: 29, 30) I det jødiske samfunn i gammel tid kunne dessuten mennesker fra andre nasjoner få hans gunst og velsignelse ved å tilbe ham, Israels Gud, Jehova, og holde hans lov, slik gibeonittene, netinim-tjenerne («netinim» betyr «slike som er gitt») og mange andre fastboende utlendinger gjorde. – Jos 9: 3, 27; 1Kg 8: 41–43; Esr 8: 20; 4Mo 9: 14.

Selv om Jehova var tålmodig og barmhjertig og gang på gang tok israelittene tilbake når de angret, forkastet han dem til slutt som folket for hans navn. (Lu 13: 35; Ro 11: 20–22) Apostelen sier i denne forbindelse: «Han skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger: . . . vrede og harme, trengsel og nød, over ethvert menneskes sjel som gjør det som er skadelig, over jøden først og også over grekeren; men herlighet og ære og fred for enhver som gjør det som er godt, for jøden først og også for grekeren. For det er ingen partiskhet hos Gud.» – Ro 2: 6–11.

Hvis en betrakter Guds måte å handle på rent overfladisk, vil en kanskje synes at han har vært partisk, men hvis en undersøker dette spørsmålet nærmere, vil en finne at han har lagt for dagen en upartiskhet og rettferdighet som overgår all menneskelig forstand. Han tilrettela på en enestående måte tingene slik at hele menneskeheten skulle få anledning til å oppnå hans gunst og vinne liv! – Jes 55: 8–11; Ro 11: 33.

Ikke partisk i forbindelse med David. Som Jehova sa til Moses, er han en Gud som slett ikke kommer til å frita for straff for urette handlinger. (2Mo 34: 6, 7; Kol 3: 25) Han fritok ikke engang sin elskede tjener David, som han hadde inngått en pakt om et rike med, for straff. Han straffet David hardt for hans synder. Etter at David hadde syndet mot Jehova i forbindelse med Batseba og hennes mann, Uria, sa Jehova til ham: «Se, jeg lar ulykke reise seg mot deg fra ditt eget hus; og jeg vil ta dine hustruer for øynene på deg og gi dem til din neste, og han kommer i sannhet til å ligge med dine hustruer for denne solens øyne. Du handlet i det skjulte, men jeg for min del skal gjøre dette framfor hele Israel og framfor solen.» – 2Sa 12: 11, 12.

Bibelens beretning viser at David virkelig fikk mange problemer i sin egen familie. (2Sa 13–18; 1Kg 1) Av hensyn til den pakt om et rike som Gud hadde inngått med David (2Sa 7: 11–16), lot ikke Gud David lide døden, men David erfarte store sorger. Som Elihu, en av Guds tjenere som levde før David, hadde sagt: «Det finnes En som ikke har vist partiskhet overfor fyrster.» (Job 34: 19) På grunnlag av det offer som Jesus Kristus senere skulle bringe, kunne Gud imidlertid tilgi den angrende David og likevel opprettholde sin norm for hva som er rett og rettferdig. (Ro 3: 25, 26) Ved sin Sønns offer har Gud et rettferdig og upartisk grunnlag for å gjøre Urias og andres død til intet, slik at ingen lider uopprettelig skade. – Apg 17: 31.

Veiledning til dommere. Jehova gav Israels dommere utførlig veiledning angående upartiskhet. De skulle følge denne befalingen: «Dere skal ikke være partiske når dere dømmer.» (5Mo 1: 17; 16: 19; Ord 18: 5; 24: 23) De skulle ikke vise partiskhet ved å begunstige en fattig bare fordi han var fattig, verken på grunn av sentimentale følelser eller på grunn av fordommer mot  den velstående. De skulle heller ikke begunstige en som var rik, på grunn av hans rikdom, enten det nå var for å oppnå personlige fordeler, for eksempel i form av en gave (bestikkelse) eller av frykt for hans makt eller innflytelse. (3Mo 19: 15) Gud forkastet til slutt det troløse levittiske presteskap i Israel fordi prestene hadde overtrådt hans lov, og fordi de, som han uttrykkelig påpekte, hadde vist partiskhet i forbindelse med sin oppgave som dommere i landet. – Mal 2: 8, 9.

I den kristne menighet. I den kristne menighet er upartiskhet et krav ifølge den lov de kristne er underlagt, og det å favorisere noen er en synd. (Jak 2: 9) De som gjør seg skyldige i favorisering, blir «dommere som treffer onde avgjørelser». (Jak 2: 1–4) Slike mennesker har ikke «visdommen ovenfra», for den er ikke partisk. (Jak 3: 17) De som har ansvarsfulle stillinger i menigheten, er underlagt den samme alvorlige forpliktelse som den Paulus gav Timoteus, en tilsynsmann: «Jeg pålegger deg høytidelig framfor Gud og Kristus Jesus og de utvalgte engler å overholde disse ting uten å være forutinntatt, idet du ikke gjør noe i samsvar med en partisk tilbøyelighet.» Dette gjelder spesielt når det skal treffes avgjørelser i menighetssaker. – 1Ti 5: 19–21.

Noen «beundrer personligheter for sin egen fordels skyld». Å overtre prinsippet om upartiskhet kan medføre den strengeste fordømmelse. Jesu halvbror Judas skriver om noen som «murrer», og som «klager over sin lodd i livet, idet de vandrer i samsvar med sine egne begjær, og deres munn taler svulstige ord, mens de beundrer personligheter for sin egen fordels skyld». (Jud 16) De som gjør dette, blir videre omtalt som «de som lager skiller, dyriske mennesker, som ikke har åndelighet». (Jud 19) Slike mennesker gjør kanskje inntrykk på andre med sine svulstige ord og sin beundring av personligheter, akkurat som de menn som Paulus skriver om som «på en slu måte skaffer seg innpass i husstandene og tar til fange svake kvinner som er nedlesset av synder, og som ledes av forskjellige slags begjær». (2Ti 3: 6) De har tilintetgjørelse i vente. – Jud 12, 13.

«Verdige til dobbelt ære» – hvordan? Hvordan skal medlemmene av menigheten i betraktning av det ovenstående regne «de eldste som presiderer på en god måte, . . . verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning»? (1Ti 5: 17) Det er ikke på grunn av sin personlighet eller sine evner disse mennene skal vises ære, men fordi de er flittige og arbeider hardt med sine tildelte ansvarsoppgaver. Guds ordning og de menn som er utnevnt til å ta hånd om oppgaver i menigheten, må vises respekt. En bør gå inn for å samarbeide med slike menn og støtte dem i utførelsen av deres arbeid i Guds menighet. (He 13: 7, 17) Jesu halvbror Jakob peker på at lærere i menigheten har et stort ansvar overfor Gud og «skal få en strengere dom». (Jak 3: 1) De fortjener derfor å bli hørt, adlydt og vist ære, eller respekt. I tråd med dette bør hustruen ha respekt for sin mann, som Gud har gitt ansvaret for husstanden, og som han også vil kreve til regnskap i den forbindelse. (Ef 5: 21–24, 33) En slik respekt for menn som i samsvar med Guds ordning har fått ansvarsfulle stillinger, er ikke et uttrykk for partiskhet.

Respekt for øvrighetspersoner. De kristne har fått beskjed om å vise respekt for jordiske herskere. Det er ikke på grunn av sine personlige egenskaper disse menneskene skal vises respekt, for noen av dem er kanskje korrupte. Det er heller ikke fordi de i kraft av sin stilling kanskje kan vise enkelte personer spesiell gunst, at en bør vise dem respekt. De kristne viser respekt for de styrende fordi Gud har befalt det, og på grunn av den myndighet vedkommende representerer. Apostelen Paulus sier: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. Derfor, den som står myndigheten imot, har tatt standpunkt mot Guds ordning.» (Ro 13: 1, 2) Hvis de styrende misbruker sin myndighet, vil de bli krevd til regnskap for dette av Gud. De kristne viser øvrighetspersoner den ære, eller respekt, som disse på grunn av sin stilling har krav på, i samsvar med regelen: «Gi alle det som tilkommer dem – skatt til den som gjør krav på skatt, avgift til den som gjør krav på avgift, frykt til den som gjør krav på frykt, ære til den som gjør krav på ære.» (Ro 13: 7) At de kristne viser noen øvrighetspersoner større ære, eller respekt, enn vanlige borgere, er ikke et uttrykk for partiskhet.