Utfrielsen av Israels nasjon fra trelldommen i Egypt. Etter at Jehova (før 1933 f.v.t.) hadde gitt Abraham et løfte om at hans ætt skulle arve Kanaans land, tilføyde han: «Du skal vite for visst at din ætt kommer til å bli fastboende utlendinger i et land som ikke er deres, og de blir nødt til å tjene dem, og disse kommer i sannhet til å plage dem i fire hundre år. Men jeg dømmer den nasjonen de kommer til å tjene, og deretter skal de dra ut med mye gods. . . . Men i fjerde generasjon skal de vende tilbake hit, for amorittenes misgjerning er ennå ikke fullendt.» – 1Mo 15: 13–16..

Det er opplagt at den perioden på 400 år da Abrahams «ætt» skulle bli plaget, først kunne begynne etter at den lovte ’ætten’ var kommet til syne. Abraham hadde tidligere vært i Egypt en tid under en hungersnød som rammet Kanaan, og den daværende faraoen hadde da utsatt ham for visse vanskeligheter, men på det tidspunktet var Abraham barnløs. (1Mo 12: 10–20) Da Abraham var 86 år gammel (i 1932 f.v.t.), ikke lenge etter Guds uttalelse om de 400 årene med plaging, fødte hans egyptiske slavekvinne og medhustru ham en sønn, Ismael. Men 14 år senere (i 1918 f.v.t.) fødte Abrahams frie hustru, Sara, ham en sønn, Isak, og Gud gjorde det klart at det var gjennom ham den lovte Ætt skulle komme. Guds tid var likevel ennå ikke inne til at Abraham eller hans ætt skulle få Kanaans land. Derfor måtte hans etterkommere, som forutsagt, bo som ’fastboende utlendinger i et land som ikke var deres’. – 1Mo 16: 15, 16; 21: 2–5; He 11: 13.

Tidspunktet for utgangen av Egypt. Når begynte så perioden på 400 år med plaging, og når endte den? Ifølge jødisk tradisjon skal de 400 årene regnes fra Isaks fødsel av. Men det var ikke tale om noen egentlig plaging før den dagen da Isak ble avvent. De tilgjengelige vitnesbyrd peker i retning av at plagingen begynte i 1913 f.v.t., da Isak var omkring 5 år gammel og Ismael var omkring 19. Det var på det tidspunktet Ismael, «den som ble født på kjødets måte, . . . begynte å forfølge den som ble født på åndens måte». (Ga 4: 29) Drevet av misunnelse og hat begynte Ismael, som var halvt egyptisk, å ’drive gjøn med’ Isak. (1Mo 21: 9) Det dreide seg om noe mye mer enn alminnelig krangling barn imellom. Noen oversettelser sier at Ismael «spottet». (EN; NB; Yg; Ro, fotn.) Plagingen av Abrahams ætt fortsatte senere i Isaks liv. Da Isak var blitt voksen, ble han velsignet av Jehova. Ikke desto mindre ble han forfulgt av kanaaneerne og tvunget til å flytte fra sted til sted på grunn av de vanskelighetene de voldte ham. (1Mo 26: 19–24, 27) I slutten av Isaks sønn Jakobs levetid reiste de som tilhørte den forutsagte ’ætten’, til Egypt og bosatte seg der. Med tiden ble de gjort til slaver.

Ved hjelp av hvilke indre bibelske vitnesbyrd kan man fastslå tidspunktet for israelittenes utgang av Egypt?

De 400 årene med plaging løp altså fra 1913 f.v.t. til 1513 f.v.t. Dette var samtidig en periode da Gud viste nåde mot (eller tolererte) kanaaneerne, deriblant amorittene, en fremtredende stamme i Kanaan. Når perioden utløp, skulle deres misgjerning være fullendt; det ville være helt tydelig at de fortjente å bli drevet ut av landet. Som et forberedende skritt med tanke på dette skulle Gud rette sin oppmerksomhet mot sitt folk i Egypt, utfri det av trelldommen og lede det mot det lovte land. – 1Mo 15: 13–16.

Perioden på 430 år. En annen tidsangivelse som hjelper en til å fastslå tidspunktet for utgangen av Egypt, finnes i 2. Mosebok 12: 40, 41: «Og botiden til Israels sønner, som hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. Og det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, ja, det skjedde nettopp på den dagen, at alle Jehovas  hærer drog ut av Egypts land.» I New World Translation of the Holy Scriptures–With References gis følgende kommentar i fotnoten til 2. Mosebok 12: 40 angående uttrykket «som hadde bodd»: «På hebr. står verbet her i flt. Det relative pronomenet ʼasjẹr, ’som’, viser snarere tilbake til ’Israels sønner’ enn til ’botiden’.» Den greske oversettelsen Septuaginta gjengir vers 40 slik: «Men botiden til Israels sønner, den tid de bodde i Egypts land og i Kanaans land, [var] fire hundre og tretti år.» Den samaritanske pentateuken har lesemåten: «. . . i Kanaans land og i Egypts land». Alle disse gjengivelsene peker i retning av at de 430 årene omfattet mer enn den tiden da israelittene bodde i Egypt.

Apostelen Paulus viser at denne perioden på 430 år (som er omtalt i 2Mo 12: 40) begynte da Abrahamspakten trådte i kraft, og endte da israelittene gikk ut av Egypt. Han sier: «Videre sier jeg dette: Når det gjelder den pakt som tidligere var gjort gyldig av Gud [Abrahamspakten], så kan ikke Loven, som ble til fire hundre og tretti år senere [samme år som utgangen av Egypt], gjøre den ugyldig, slik at den opphever løftet. . . . men Gud har i sin godhet gitt den til Abraham ved et løfte.» – Ga 3: 16–18.

Hvor lang tid gikk det så fra Abrahamspakten trådte i kraft og til israelittene flyttet til Egypt? Av 1. Mosebok 12: 4, 5 framgår det at Abraham var 75 år gammel da han forlot Karan og gikk over Eufrat på vei til Kanaan (i 1943 f.v.t.). Det var på dette tidspunkt Abrahamspakten, det løftet som han tidligere hadde fått i Ur i Kaldea, trådte i kraft. Av de opplysningene som blir gitt i 1. Mosebok 12: 4; 21: 5; 25: 26, og av Jakobs uttalelse i 1. Mosebok 47: 9 ser man at det tok 215 år fra Abrahamspakten trådte i kraft, til Jakob flyttet til Egypt med familien sin. Dette indikerer at israelittene bodde i Egypt i 215 år (fra 1728 til 1513 f.v.t.). Dette tallet stemmer med andre kronologiske opplysninger. I det følgende nevnes to slike tidsangivelser som stemmer overens med og underbygger dette synet.

Fra utgangen av Egypt til byggingen av templet. Den første har tilknytning til at Salomo begynte å bygge templet i sitt fjerde regjeringsår (1034 f.v.t.). Dette var ifølge 1. Kongebok 6: 1 «det fire hundre og åttiende året» etter utgangen av Egypt (1513 f.v.t.).

’Omkring 450 år.’ Den andre gis i en tale som Paulus holdt i Antiokia i Pisidia, hvor apostelen nevner en periode på «omkring fire hundre og femti år». (Apg 13: 17–20) Hans drøftelse av israelittenes historie begynner med det tidspunkt da Gud «utvalgte våre [israelittenes] forfedre», det vil si da Isak ble født som den lovte ætt (1918 f.v.t.). (Isaks fødsel avgjorde med all tydelighet spørsmålet om hvem Gud ville anerkjenne som ætten, noe det inntil da hadde hersket tvil om fordi Sara hadde vært ufruktbar.) Paulus nevner videre de gjerninger Gud gjorde til gagn for sitt utvalgte folk fram til den tiden da «han [gav] dem dommere inntil profeten Samuel». Perioden på «omkring fire hundre og femti år» strekker seg altså øyensynlig fra Isaks fødsel i 1918 f.v.t. og fram til 1467 f.v.t., 46 år etter utgangen av Egypt i 1513 f.v.t. (Israelittene hadde tilbrakt 40 år i ødemarken og brukt 6 år på å erobre Kanaans land.) (5Mo 2: 7; 4Mo 9: 1; 13: 1, 2, 6; Jos 14: 6, 7, 10) Dette stemmer godt med det runde tallet apostelen nevnte – «omkring fire hundre og femti år». Begge de ovennevnte tidsangivelsene, både den i 1. Kongebok 6: 1 og den i Apostlenes gjerninger 13: 17–20, underbygger altså det syn at israelittenes utgang av Egypt fant sted i 1513 f.v.t., og det hele harmonerer dessuten godt med Bibelens kronologi for dommertiden og kongetiden i Israel. – Se KRONOLOGI (Fra 1943 f.v.t. til utgangen av Egypt).

Andre oppfatninger. Noen bibelkritikere hevder at utgangen av Egypt må ha funnet sted mye senere enn 1513 f.v.t., og at Jerikos fall må ha funnet sted mye senere enn 1473 f.v.t. (40 år etter utgangen); det er noen som vil plassere disse begivenhetene så sent som på 1300-tallet eller til og med på 1200-tallet f.v.t. Det er riktignok en del arkeologer som tidfester Jerikos fall til 1200-tallet f.v.t., men de baserer seg i den forbindelse ikke på gamle historiske dokumenter eller andre historiske vitnesbyrd, men på funn av potteskår. Det sier seg selv at det er ytterst problematisk å beregne når ting skjedde, på grunnlag av studier av leirtøy og potteskår, noe som nettopp utgravningene i ruinene av Jeriko har gitt eksempler på. Funnene der har ført til at arkeologer har trukket motstridende konklusjoner. – Se ARKEOLOGI (Varierende tidsangivelser); KRONOLOGI (Arkeologisk datering).

Det forholder seg på lignende måte med egyptologenes dateringer av egyptiske dynastier, som har variert med flere hundre år, noe som gjør det vanskelig å knytte bestemte perioder og begivenheter til bestemte årstall. Det er derfor ikke mulig å si med sikkerhet hvilken farao som hadde makten på den tiden da israelittene forlot Egypt. Noen mener at det var Thutmosis III, andre at det var Amenhotep II, og andre igjen at det var  Ramses II, og så videre, men i hvert enkelt tilfelle hviler antagelsene på et meget spinkelt grunnlag.

Beretningens autentisitet. En innvending som er blitt reist angående beretningen om utgangen av Egypt, er at denne begivenheten ikke er omtalt i de egyptiske faraoenes opptegnelser. Det er imidlertid ikke noe usedvanlig ved dette, for også i senere tidsperioder har man sett eksempler på at konger bare har registrert sine seirer og ikke sine nederlag. I en rekke tilfeller har konger prøvd å få fjernet alle historiske data som har stilt dem selv, deres nasjonalistiske oppfatninger eller den ideologien som de har prøvd å innprente folket sitt, i et uheldig lys. Selv i nyere tid har noen herskere prøvd å ødelegge det deres forgjengere har utrettet, og slette alle fordelaktige opptegnelser om dem. I egyptiske innskrifter ble alt som ble betraktet som pinlig eller ubehagelig, enten fullstendig utelatt eller så snart som mulig slettet. Et eksempel på dette er at Thutmosis III fikk meislet bort sin forgjengers, dronning Hatshepsuts, navn og bilde fra noen opptegnelser på et steinmonument som er blitt funnet under utgravninger ved Deir al-Bahri i Egypt. – Se Archaeology and Bible History av J.P. Free, 1964, s. 98 og bildet overfor s. 94.

Manetho, en egyptisk prest som øyensynlig hatet jødene, forfattet en del skrifter på gresk omkring 280 f.v.t. Den jødiske historieskriveren Josefus siterer en uttalelse av Manetho hvor denne sier at jødenes forfedre «trengte inn i Egypt i stort antall og underla seg innbyggerne». Josefus sier så at Manetho «videre erkjenner at de siden ble drevet ut av landet, bosatte seg i det som i dag er Judea, grunnla Jerusalem og bygde templet». – Against Apion, I, 228 (26).

Selv om Manethos beretning i det store og hele er meget uhistorisk, er det verdt å merke seg at denne skribenten nevner at jødene var en tid i Egypt og siden forlot landet. Ifølge Josefus identifiserer han i andre skrifter Moses med Osarsif, en egyptisk prest, noe som også peker i retning av at jødene faktisk var i Egypt, og at Moses var deres leder, selv om det ikke sies noe om dette i innskrifter på egyptiske monumenter. Josefus omtaler en annen egyptisk historieskriver, Chaeremon, som sier at Josef og Moses ble drevet samtidig ut av Egypt, og dessuten en Lysimakhos som forteller noe lignende. – Against Apion, I, 228, 238 (26); 288, 290 (32); 299 (33); 304–311 (34).

Hvor mange som drog ut. I 2. Mosebok 12: 37 blir det sagt at det dreide seg om ca. 600 000 «sunne og sterke menn», foruten «små barn». I den egentlige folketellingen som ble holdt et års tid etter utgangen av Egypt, og som det blir fortalt om i 4. Mosebok 1: 2, 3, 45, 46, ble det registrert 603 550 menn fra 20-årsalderen og oppover, foruten levittene (4Mo 2: 32, 33), som utgjorde 22 000 av mannkjønn som var fra en måned gamle og oppover. (4Mo 3: 39) Det hebraiske uttrykket gevarịm (sunne og sterke menn) refererer ikke til kvinner. (Jf. Jer 30: 6.) Uttrykket «små barn» er en oversettelse av det hebraiske ordet taf, som refererer til en som går med trippende skritt. (Jf. Jes 3: 16.) De fleste av disse ’små barna’ måtte trolig bæres. De kunne nok i hvert fall ikke gå hele veien.

«I fjerde generasjon.» Som nevnt ovenfor sa Jehova til Abraham at hans etterkommere skulle vende tilbake til Kanaan i fjerde generasjon. (1Mo 15: 16) Hele den perioden på 430 år som begynte da Abrahamspakten trådte i kraft, og varte til utgangen av Egypt, strakte seg over mer enn fire generasjoner, selv når man tar i betraktning den lange levetiden som Bibelen viser at folk på den tiden hadde. Men israelittene var bare 215 år i Egypt. Følgende eksempel fra Levi stamme viser hvordan man kan regne ’fire generasjoner’ fra det tidspunkt da israelittene kom til Egypt: (1) Levi, (2) Kehat, (3) Amram og (4) Moses. – 2Mo 6: 16, 18, 20.

Ettersom tallet på dem som drog ut av Egypt, oppgis til 600 000 «sunne og sterke menn» foruten kvinner og barn, kan det totalt ha dreid seg om over tre millioner mennesker. Selv om dette tallet bestrides av mange, er det på ingen måte urimelig. Det var riktignok bare fire generasjoner fra Levi til Moses, men når man tar i betraktning hvor lenge folk levde på den tiden, forstår man at hver enkelt i løpet av sin levetid kan ha sett etterkommere i flere generasjoner bli født. Selv i vår tid har personer som er 60–70 år gamle, ofte barnebarn og kanskje til og med oldebarn (noe som innebærer at fire generasjoner lever samtidig).

En usedvanlig sterk befolkningsvekst. Beretningen sier: «Og Israels sønner ble fruktbare, og det begynte å vrimle av dem; og de ble stadig mer tallrike og mektige, usedvanlig hurtig, slik at landet ble fylt av dem.» (2Mo 1: 7) Israelittene ble faktisk så mange at Egypts konge sa: «Se, Israels sønners folk er mer tallrikt og mektig enn vi.» «Men jo mer de undertrykte dem, desto mer tallrike ble de, og desto mer bredte de seg utover, slik at de følte en knugende redsel på grunn av Israels sønner.» (2Mo 1: 9, 12)  Når man i tillegg tar i betraktning at israelittiske menn ofte hadde flere hustruer og også medhustruer, og at noen israelittiske menn giftet seg med egyptiske kvinner, er det ikke så vanskelig å forstå at befolkningen kunne vokse i den grad at de voksne mennene talte 600 000 på det tidspunkt da utgangen av Egypt fant sted.

Det var 70 personer i Jakobs nærmeste familie som drog ned til Egypt eller ble født der kort tid etter ankomsten. (1Mo 46) Hvis man ikke regner med Jakob selv, hans tolv sønner, hans datter Dina, hans sønnedatter Sera, Levis tre sønner og muligens noen andre av de familieoverhodene som begynte å sette barn til verden i Egypt, er det bare omkring 50 av de 70 igjen. (Grunnen til at Levis sønner ikke regnes med, er at levittene ikke er medregnet i det tallet på 603 550 som man kom til ved den folketellingen som ble holdt senere.) Hvis man tar utgangspunkt i dette meget forsiktig anslåtte tallet på 50 familieoverhoder, samtidig som man tar i betraktning Bibelens uttalelse om at «Israels sønner ble fruktbare, og det begynte å vrimle av dem; og de ble stadig mer tallrike og mektige, usedvanlig hurtig, slik at landet ble fylt av dem» (2Mo 1: 7), er det enkelt å vise hvordan det på tidspunktet for utgangen av Egypt kunne være 600 000 menn i alderen fra 20 til 50 år (i militærtjenestepliktig alder). Tenk over følgende faktorer:

I betraktning av at familiene på den tiden var store, og at israelittene ønsket å sette barn til verden for å oppfylle Guds løfte, er det ikke urimelig å anta at hvert mannlig familieoverhode i gjennomsnitt fikk ti barn (hvorav ca. halvparten var gutter) mens de var i alderen 20 til 40 år. For å ta et forsiktig utgangspunkt kunne man gå ut fra at de opprinnelige 50 mennene som ble familieoverhoder, begynte å sette barn til verden først 25 år etter at Jakob og hans familie bosatte seg i Egypt. Og ettersom noen gutter og menn døde eller på grunn av andre omstendigheter ikke fikk barn eller sluttet å få barn før de ble 40 år gamle, kunne man også redusere tallet på fødte guttebarn som selv vokste opp og fikk barn, med 20 prosent. Dette ville innebære at bare 200 (ikke 250) av sønnene til de opprinnelige 50 familieoverhodene som det er tatt utgangspunkt i ovenfor, selv ville sette barn til verden i løpet av en periode på 20 år.

Faraos befaling. En annen faktor som må tas i betraktning, er faraos befaling om at alle israelittiske guttebarn skulle slås i hjel straks de var født. Denne befalingen ble imidlertid adlydt i liten grad og gjaldt åpenbart bare en kort tid. Aron var født cirka tre år før Moses (dvs. i 1597 f.v.t.), og da var øyensynlig ikke denne bestemmelsen trådt i kraft. Det framgår tydelig av Bibelen at faraos påbud hadde liten virkning. De hebraiske kvinnene Sjifra og Pua, to jordmødre som trolig førte tilsyn med de andre jordmødrene, unnlot å følge kongens ordre, og de unnlot tydeligvis også å videreformidle den til de andre jordmødrene, slik de hadde fått beskjed om. Bibelen beskriver resultatet slik: «Folket ble stadig mer tallrikt og ble etter hvert svært mektig.» Farao gav så hele sitt folk befaling om å kaste alle nyfødte israelittiske guttebarn i Nilen. (2Mo 1: 15–22) Men egypterne hatet øyensynlig ikke hebreerne i den grad at de ville gjøre dette. Selv faraos datter unnlot å etterkomme befalingen, idet hun reddet Moses. Farao kan dessuten selv ha innsett at han ville miste verdifull arbeidskraft hvis han lot befalingen stå ved makt. Det framgår av beretningen at den farao som senere kom på tronen, nektet å la hebreerne reise nettopp fordi de var verdifulle slaver.

For ytterligere å moderere anslaget skal vi imidlertid ta hensyn til mulige virkninger av faraos befaling ved å redusere det beregnede antallet overlevende guttebarn i en femårsperiode med nesten en tredjedel.

En utregning. Selv slike forbehold og hensyn tatt i betraktning ville folketallet vokse, og veksten ville akselerere. Guds velsignelse er en viktig faktor i denne forbindelse. På bakgrunn av dette kan man sette opp følgende anslag over antall guttebarn født i hver femårsperiode fra 1563 f.v.t. (dvs. 50 år før utgangen av Egypt) til 1533 f.v.t. (20 år før utgangen):

VEKSTEN I DEN MANNLIGE BEFOLKNINGEN

f.v.t.

Sønner født

fra 1563 til 1558

47 350

fra 1558 til 1553

62 300

fra 1553 til 1548

81 800

fra 1548 til 1543

103 750

fra 1543 til 1538

133 200

fra 1538 til 1533

172 250

—

I alt 600 650*

*Det teoretiske antall menn i alderen 20 til 50 år på det tidspunkt da utgangen av Egypt fant sted (1513 f.v.t.)

Det er verdt å merke seg at selv en liten justering av de tallene som danner grunnlag for denne beregningen, ville gi store utslag. Hvis man for eksempel tenkte seg at hver mann  i gjennomsnitt fikk én sønn mer enn det som er angitt på foregående side, ville sluttsummen bli på over en million.

Hvor mange mennesker forlot egentlig Egypt under Moses’ ledelse?

I tillegg til de 600 000 ’sunne og sterke mennene’ som Bibelen nevner, innbefattet den skaren som forlot Egypt, mange eldre menn, enda flere kvinner og barn og «en stor blandet flokk» av ikke-israelitter. (2Mo 12: 38) Det totale antallet kan derfor ha vært på over tre millioner mennesker. Det er ikke overraskende at man ved det egyptiske hoff hadde sterke motforestillinger mot å la en så stor gruppe slaver forlate landet. Det innebar et stort økonomisk tap for nasjonen.

At antall kampdyktige israelittiske menn var fryktinngytende, bevitnes av følgende opplysning i den bibelske beretning: «Moab ble svært redd for folket, for de var mange; og Moab begynte å føle en knugende redsel for Israels sønner.» (4Mo 22: 3) Moabittenes frykt skyldtes naturligvis dels at Jehova hadde gjort store undere til gagn for israelittene, men noe av årsaken var at de «var mange» – noe man ikke kunne ha sagt om dem hvis de var bare noen få tusen. Under vandringen i ødemarken forandret israelittenes folketall seg nesten ikke, noe som kom av at mange mistet livet på grunn av troløshet. – 4Mo 26: 2–4, 51.

I den folketellingen som ble holdt kort tid etter utgangen av Egypt, ble levittene telt for seg, og det viste seg at de levittene av mannkjønn som var en måned gamle eller eldre, utgjorde 22 000. (4Mo 3: 39) Man kunne spørre hvorfor det i de øvrige tolv stammene til sammen var bare 22 273 førstefødte av mannkjønn som var fra en måned gamle og oppover. (4Mo 3: 43) Dette er imidlertid forståelig når man tar i betraktning at familieoverhodene ikke er medregnet, at en mann som kanskje hadde flere hustruer, kunne ha mange sønner, men bare én førstefødt, og at det var mennenes, ikke kvinnenes, førstefødte som ble telt.

Faktorer som var inne i bildet. Tiden var inne til at Gud skulle utfri Israels nasjon av «jernovnen», Egypt, i samsvar med sitt løfte til Abraham. Jehova betraktet Israels nasjon som sin førstefødte sønn på grunn av det løftet han hadde gitt Abraham. Da Jakob drog til Egypt med sin husstand, reiste han frivillig, men hans etterkommere ble senere slaver. Jehova elsket Israels folk som en førstefødt sønn, og han hadde rett til å utfri dette folket av Egypt uten å betale noen løsesum. – 5Mo 4: 20; 14: 1, 2; 2Mo 4: 22; 19: 5, 6.

Farao motsatte seg Jehovas vilje; han ønsket ikke å frigi denne store nasjonen fra slaveriet. Da Moses i Jehovas navn anmodet ham om å sende israelittene bort så de kunne holde høytid for Jehova i ødemarken, svarte han: «Hvem er Jehova, så jeg skulle adlyde hans røst og sende Israel bort? Jeg kjenner slett ikke Jehova.» (2Mo 5: 2) Jehovas folk hadde brukt navnet Jehova helt fra begynnelsen, og Abraham hadde brukt navnet når han talte til Gud. (1Mo 2: 4; 15: 2) Farao hadde derfor utvilsomt hørt hebreerne bruke Jehovas navn. Men han betraktet seg selv som en gud og anerkjente ikke Jehova og hans myndighet.

Faraos innstilling og handlemåte reiste et stridsspørsmål om hvem som var den sanne Gud. Jehova måtte nå vise at han var mektigere enn Egypts guder, deriblant farao, som ble æret som en gud. Det gjorde han ved å føre ti plager over Egypt, noe som til slutt førte til at israelittene fikk tillatelse til å forlate landet. (Se GUDER OG GUDINNER [De ti plager].) I forbindelse med den siste plagen, som bestod i at Egypts førstefødte døde, fikk israelittene befaling om at de under påskemåltidet skulle holde seg klar til å dra ut av Egypt. Men selv om de gikk ut i hast, til og med under sterkt press fra egypterne, som sa: «Vi er alle så godt som døde», drog de ikke tomhendt av gårde. (2Mo 12: 33) De tok med seg sitt storfe og småfe, deigen før den var syret, og deigtrauene. I tillegg gav egypterne dem alt de bad om, for eksempel gjenstander av sølv og gull og også klær. Det dreide seg for øvrig ikke om noen form for plyndring. Egypterne hadde ikke hatt rett til å gjøre israelittene til slaver og skyldte dem derfor lønn for det arbeidet de hadde utført. – 2Mo 12: 34–38.

«En stor blandet flokk» drog ut sammen med israelittene. (2Mo 12: 38) Alle disse var tilbedere av Jehova, for de måtte være parate til å forlate landet sammen med israelittene mens egypterne begravet sine døde. De hadde deltatt i påskefeiringen; i motsatt fall ville de ha hatt det travelt med å utføre egyptiske sørge- og begravelsesritualer. En del av dem kan ha vært gift med eller i slekt med israelitter. Det var for eksempel mange israelittiske menn som hadde giftet seg med egyptiske kvinner og israelittiske kvinner som hadde giftet seg med egyptiske menn. Et vitnesbyrd om dette ses i beretningen om den mannen som måtte lide døden i ødemarken fordi han misbrukte Jehovas navn. Hans far var egypter,  og hans mor, som het Sjelomit, var en israelitt av Dans stamme. (3Mo 24: 10, 11) Det er også verdt å merke seg at Jehova gav permanente instrukser som angav hvilke krav slaver og fastboende utlendinger måtte oppfylle for at de skulle kunne spise påskemåltidet når israelittene kom inn i det lovte land. – 2Mo 12: 25, 43–49.

Den ruten israelittene fulgte. Israelittene må ha brutt opp fra forskjellige steder da de begynte å gå ut av Egypt, så de marsjerte ikke i samlet tropp fra begynnelsen av. Noen kan ha sluttet seg til hovedgruppen underveis. Startpunktet var Rameses (enten byen Rameses eller et område med samme navn), og første stoppested var Sukkot. (2Mo 12: 37) Noen mener at Moses kan ha dratt ut fra Rameses, mens israelittene ellers brøt opp fra hjemstedene sine rundt omkring i hele Gosen og møttes i Sukkot. – KART: bd. 1, s. 536.

Israelittene forlot Egypt i all hast, sterkt presset av egypterne, men de var på ingen måte dårlig organisert: «Men det var i stridsformasjon Israels sønner drog opp fra Egypts land» – noe som kanskje betyr at de gikk som en hær i fem avdelinger: fortropp, baktropp, en hoveddel i midten og to flanker. I tillegg til at de stod under Moses’ kyndige ledelse, viste Jehova Gud tydelig at han selv ledet dem, ved at han, i hvert fall fra det tidspunkt da de slo leir ved Etham, lot en skystøtte (som om natten ble til en lysende ildstøtte) gå foran dem. – 2Mo 13: 18–22.

Den korteste ruten over land fra området nord for Memfis til for eksempel Lakisj i det lovte land ville være på omkring 400 km. Men hvis israelittene hadde fulgt denne ruten, ville de ha måttet reise langs middelhavskysten og gjennom filisternes område. Deres forfedre Abraham og Isak hadde hatt vanskeligheter med filisterne. Gud, som visste at israelittene kunne miste motet hvis de ble utsatt for et angrep fra filisterne, særlig i betraktning av at de ikke hadde erfaring med å føre krig, og også med tanke på at de hadde familiene sine og buskapen med seg, befalte dem å snu og slå leir framfor Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, overfor Ba’al-Sefon. Her slo de leir ved havet. – 2Mo 14: 1, 2.

Nøyaktig hvilken rute israelittene fulgte fra Rameses til Rødehavet, kan ikke fastslås med sikkerhet i dag, ettersom man ikke kan vite sikkert hvor de stedene som er nevnt i beretningen, lå. De fleste oppslagsverk framholder den teori at de fulgte den elvedalen i Egypts deltaområde som i dag kalles Wadi Tumilat. Denne teorien bygger hovedsakelig på den antagelse at Rameses er identisk med et sted i den nordøstlige delen av deltaområdet. Egyptologiprofessor John A. Wilson sier imidlertid: «Forskerne er dessverre ikke enig om nøyaktig hvor Rameses lå. De faraoene som het Ramses, særlig Ramses II, oppkalte temmelig mange byer etter seg selv. Navnet på denne byen er dessuten blitt funnet under utgravninger av byer i deltaområdet som ikke for alvor kan gjøre krav på å være den byen det er tale om.» – The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 4, s. 9.

En rekke forskjellige steder er blitt foreslått, har oppnådd en viss popularitet en tid og er siden blitt forkastet til fordel for andre mulige beliggenheter. Mange forskere går inn for at Rameses kan identifiseres med Tanis (dagens San al-Hagar), 56 km sørvest for havnebyen Port Said ved Middelhavet, men det er også mange som går inn for Qantir, som ligger 20 km lenger sør. Hva Tanis angår, er det verdt å merke seg at én egyptisk tekst nevner denne byen og (Per-)Rameses hver for seg, som to forskjellige steder, og dessuten at i hvert fall noen av de funnene som er gjort ved utgravninger i Tanis, bærer preg av å stamme fra andre steder. John A. Wilson sier derfor videre: «Det finnes ingen garanti for at innskrifter med navnet Rameses opprinnelig stammer fra denne byen.» De innskriftene med Ramses IIs navn som er blitt funnet i Tanis og i Qantir, vitner riktignok om at byene hadde en viss forbindelse til denne faraoen, men de beviser ikke at et av disse stedene er identisk med Bibelens Ra’amses, som israelittene bygde som et forrådssted allerede før Moses’ fødsel. (2Mo 1: 11) Slik det blir vist i artikkelen RA’AMSES, RAMESES, er det lite som tyder på at det var Ramses II som var den herskende farao på den tiden da israelittene gikk ut av Egypt.

En annen grunn til at noen har gått inn for ruten gjennom Wadi Tumilat, er den populære, nyere teorien om at israelittene i virkeligheten ikke krysset Rødehavet, men gikk gjennom et område lenger nord. Noen forskere har til og med hevdet at israelittene etter å ha kommet ut av Wadi Tumilat drog nordover, i retning av kysten, og krysset Serbonissjøen, som ligger ved middelhavskysten. Denne oppfatningen er direkte i strid med det beretningen i Bibelen uttrykkelig sier om at Gud ledet israelittene bort fra den ruten som ville ha ført dem til filisternes land. (2Mo 13: 17, 18) Andre som også mener at israelittene fulgte Wadi Tumilat, argumenterer for at man krysset en «sjø» i det området nord for Suez som kalles Bittersjøene.

Rødehavet, ikke «Sivsjøen». Det sistnevnte synet bygger på det resonnement at det hebraiske ordet jam-sụf (som ofte blir oversatt med  Rødehavet), bokstavelig betyr «sivhavet» eller «rørhavet», og at israelittene følgelig ikke krysset en av Rødehavets grener (Suezbukta), men en sivsjø, et sumpete område som for eksempel det området hvor Bittersjøene ligger. I så måte er de ikke enige med de oversetterne som utarbeidet den gamle greske oversettelsen Septuaginta, og som gjengav jam-sụf med det greske navnet erythrạ thạlassa, som bokstavelig betyr «Rødehavet». Noe som imidlertid er langt viktigere, er at både Lukas, som skrev Apostlenes gjerninger (og siterte Stefanus), og apostelen Paulus brukte dette greske navnet i forbindelse med at de fortalte om utgangen av Egypt. – Apg 7: 36; He 11: 29; se RØDEHAVET.

Hvis det bare hadde vært et sumpområde israelittene krysset, ville det dessuten ikke dreie seg om noe stort mirakel, og egypterne ville ikke ha blitt ’dekket’ av «de brusende vann» slik at de ’gikk ned i dypet som en stein’, eller ble «oppslukt» av «Rødehavet». (2Mo 15: 5; He 11: 29) Både Moses og Josva henviste senere til dette storslåtte miraklet. I tillegg sa apostelen Paulus at israelittene ble døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet, noe som henspiller på at de var fullstendig omgitt av vann, idet de hadde havet på begge sider av seg og skyen over seg og bak seg. (1Kt 10: 1, 2) Også dette skulle tilsi at det dreide seg om ganske andre slags vannmasser enn slike som man kan vade i.

For å få klarhet i hvilken rute israelittene fulgte, må vi ta hensyn til to faktorer: hvor den egyptiske hovedstaden lå på det aktuelle tidspunktet, og hvilke vannmasser folket krysset. Ettersom uttrykket «Rødehavet» blir brukt i De kristne greske skrifter, som er nedskrevet under inspirasjon, er det all grunn til å tro at det var Rødehavet israelittene gikk gjennom. Det er sannsynlig at det var Memfis som var hovedstaden, ettersom denne byen var det viktigste regjeringssetet i det meste av Egypts historie. (Se MEMFIS.) Hvis dette er tilfellet, må utgangen av Egypt ha startet såpass nær Memfis at Moses kunne bli tilkalt til farao etter midnatt den 14. nisan og så kunne nå tilbake til Rameses og starte utvandringen i retning av Sukkot før den 14. nisan var over. (2Mo 12: 29–31, 37, 41, 42) Den eldste jødiske overlevering angående dette, som er nedskrevet av Josefus, sier at utvandringen begynte et lite stykke nord for Memfis. – Jewish Antiquities, II, 315 (xv, 1).

Den foreslåtte ruten gjennom Wadi Tumilat går så langt nord for Memfis at den ikke er forenelig med de ovennevnte omstendighetene. Derfor har mange kommentatorer framholdt den teori at israelittene fulgte en av de kjente «pilegrimsrutene» gjennom Egypt, for eksempel al-Haj-ruten, som går fra Kairo og over til Suez (oldtidens Klysma, senere Kolsum) ved den nordlige enden av Suezbukta.

Hvor ble Rødehavet delt, slik at israelittene kunne gå over?

Da israelittene var kommet til det andre stoppestedet på vandringen, Etham, som lå «i utkanten av ødemarken», sa Gud til Moses at de skulle «snu om og slå leir framfor Pi-Hakirot, . . . ved havet». Denne manøveren ville få farao til å trekke den slutning at israelittene ’flakket forvirret omkring’. (2Mo 13: 20; 14: 1–3) Noen av de forskerne som holder al-Haj-ruten for å være den mest sannsynlige, peker på at det hebraiske ordet for å «snu om» er emfatisk og ikke bare betyr «bøye av» eller «forandre kurs», men snarere overbringer tanken om å snu eller i hvert fall gå en betydelig omvei. De mener det er sannsynlig at israelittene først gikk til et sted nord for Suezbuktas nordligste punkt og deretter snudde om og gikk til et sted øst for Jabal Ataqah, en fjellkjede på vestsiden av bukta. En slik stor folkemengde ville ikke ha noen god fluktmulighet her hvis den ble angrepet fra nord; den ville være sammenklemt mellom havet og fjellene.

En jødisk overlevering fra det første århundre e.v.t. tegner nettopp et slikt bilde av det som skjedde. (Se PI-HAKIROT.) Noe som imidlertid er enda viktigere, er at denne lokaliseringen stemmer godt overens med det generelle bildet som Bibelen selv tegner av det som skjedde, noe mange forskeres framstillinger ikke gjør. (2Mo 14: 9–16) Det virker innlysende at israelittene gikk gjennom Rødehavet fra et sted som lå såpass langt fra nordenden av bukta (Rødehavets vestlige gren) at det ikke var mulig for faraos hær ganske enkelt å legge veien rundt og angripe israelittene på den andre siden. – 2Mo 14: 22, 23.

Bibelen forteller at farao bestemte seg for likevel ikke å la israelittene fare så snart han fikk melding om at de var dratt av gårde. Tapet av en hel nasjon av slaver ville naturligvis være et hardt økonomisk slag for Egypt. Det ville ikke være vanskelig for faraos stridsvogner å innhente en hel nasjon som var på vandring, særlig ikke i betraktning av at denne nasjonen hadde ’snudd om’. Tanken om at israelittene flakket forvirret omkring i ødemarken, oppmuntret ham, og seierssikker satte han etter dem. Med en elitegruppe som omfattet 600 utvalgte stridsvogner,  og med alle de andre stridsvognene i Egypt, bemannet med krigere, og dessuten med sine hestfolk og alle sine øvrige militære styrker, nærmet han seg israelittene ved Pi-Hakirot. – 2Mo 14: 3–9.

Strategisk sett var israelittene i en meget ugunstig posisjon. De lot til å være innestengt mellom havet og fjellene, og egypterne blokkerte veien tilbake. Ettersom de øyensynlig var fanget i en felle, ble de redde, og de begynte å beklage seg overfor Moses. Nå grep Gud inn. Han beskyttet israelittene ved å flytte skyen som var foran dem, bak dem. På den ene siden, den som vendte mot egypterne, var det mørke. På den andre siden lyste skyen hele tiden opp natten for israelittene. Mens skyen holdt egypterne tilbake, løftet Moses på Jehovas befaling staven sin, og havet ble kløvd i to, slik at havbunnen ble liggende tørr, så israelittene kunne gå på den. – 2Mo 14: 10–21.

Passasjens bredde og dybde. I betraktning av at israelittene gikk over i løpet av én natt, er det vanskelig å tenke seg at passasjen gjennom Rødehavet var smal. Det er sannsynlig at den var minst en kilometer bred. Selv i temmelig tett marsjformasjon ville en så stor folkemengde, med vogner, oppakning og husdyr, dekke et areal på kanskje 8 km², muligens enda mer. Passasjen var derfor øyensynlig så bred at israelittene kunne gå igjennom på nokså bred front. Hvis kolonnen var 1,5 km bred, var den trolig ca. 5 km lang (eller mer). Hvis den var 2,5 km bred, var den sannsynligvis ca. 3 km lang (eller mer). Det ville ta en slik kolonne nokså mange timer å komme ned på havbunnen og gå over til den andre siden. Selv om israelittene ikke fikk panikk, men opprettholdt stridsformasjonen, er det rimelig å anta at de skyndte seg over.

Hvis det ikke hadde vært for skyen, ville egypterne lett ha kunnet innhente israelittene og drepe mange av dem. (2Mo 15: 9) Etter at israelittene var kommet ned på havbunnen, løftet skyen seg og flyttet seg igjen foran dem, slik at egypterne kunne se hva som foregikk. Nå satte egypterne etter dem. Også dette understreker at passasjen må ha vært bred og lang, for faraos hær var meget stor. Fast bestemt på å slakte ned for fote og på å hente slavene tilbake drog hele hæren ned på havbunnen og et godt stykke utover mot den andre siden. Under morgenvakten, som strakte seg fra omkring kl. 2 til kl. 6 om morgenen, begynte så Jehova å se ut av skyen og å forårsake forvirring i egypternes leir, og han slo hjulene av vognene deres. – 2Mo 14: 24, 25.

Da morgenen nærmet seg, var israelittene kommet i sikkerhet på den østlige bredden. Nå fikk Moses befaling om å rekke ut sin hånd så vannmassene kunne vende tilbake over egypterne. «Havet begynte å vende tilbake til sitt normale leie», og egypterne flyktet for ikke å møte det – ytterligere en indikasjon på at passasjen var temmelig bred, for hvis det hadde vært en smal passasje, ville egypterne øyeblikkelig ha blitt begravet i vannmassene. Egypterne flyktet i retning vestbredden i et forsøk på å unnslippe de vannmurene som var i ferd med å klappe sammen omkring dem, men vannmassene begravet til slutt alle stridsvognene og alt hestfolket som tilhørte faraos militære styrker; ikke en eneste av dem ble latt tilbake.

En slik voldsom oversvømmelse kunne åpenbart ikke ha funnet sted i et sumpområde. I et grunt sumpområde ville dessuten ikke likene ha blitt skylt opp på stranden, noe som ifølge beretningen skjedde ved denne anledningen: «Israel fikk se egypterne ligge døde på stranden.» – 2Mo 14: 22–31; KART og BILDE: bd. 1, s. 537.

Vannene «stivnet». Ifølge en beskrivelse i Bibelen ’stivnet de brusende vann’ for at israelittene skulle kunne gå igjennom. (2Mo 15: 8) Det hebraiske ordet for å ’stivne’ (EN, NB, NV) eller ’størkne’ (NO) blir i Job 10: 10 brukt om at melk ’løper sammen’ til ost. Bruken av dette ordet i 2. Mosebok 15: 8 behøver derfor ikke å bety at det vannet som stod som en mur på begge sider, var frosset til is, men kan ganske enkelt referere til at det hadde en konsistens omtrent som gelé eller ostemasse. Det var ingenting synlig som holdt tilbake vannmassene i Rødehavet på begge sider av israelittene, så vannet hadde tilsynelatende stivnet eller størknet, ettersom det ble stående som en mur på begge sider og ikke falt sammen og skylte over israelittene og druknet dem. Det var slik det fortonte seg for Moses da den sterke østavinden kløvde vannmassene i to og tørket ut havbassenget, slik at dette verken var gjørmete eller frosset, men var lett å gå på for den store folkemengden.

Den veien som åpnet seg gjennom havet, var bred nok til at israelittene, som kan ha talt tre millioner mennesker, alle kunne nå over til østbredden innen daggry. Deretter ble de stivnede vannmassene sluppet løs og begynte å vende tilbake fra begge sider og skylte inn over egypterne mens israelittene stod på østbredden og så på hvordan Jehova, på en måte som savnet sidestykke, utfridde et helt folk fra en verdensmakt. De hadde hørt Moses si: «De egypterne som dere ser i dag, skal dere ikke se igjen, nei aldri mer», og nå fikk de være vitne til en helt bokstavelig oppfyllelse av dette utsagnet. – 2Mo 14: 13.

 Ved hjelp av denne imponerende maktdemonstrasjonen opphøyde Jehova sitt navn, samtidig som han utfridde israelittene. Da de alle var i sikkerhet på østbredden, ledet Moses folket i en sang, mens hans søster, profetinnen Mirjam, tok en tamburin i hånden og ledet alle kvinnene i tamburinspill og dans, og kvinnene svarte mennene i vekselsang. (2Mo 15: 1, 20, 21) Israelittene var nå fullstendig atskilt fra sine fiender. I forbindelse med at de forlot Egypt, hadde de ikke lidd noen overlast; det var ikke engang en hund som hadde snerret (el. ’beveget tungen ivrig’) mot dem. (2Mo 11: 7) Beretningen i 2. Mosebok sier riktignok ikke noe om at farao selv ble tilintetgjort i havet sammen med sine militære styrker, men i Salme 136: 15 heter det at Jehova «ristet farao og hans militære styrke av i Rødehavet».

Et forbilde på senere begivenheter. I forbindelse med at Jehova Gud førte israelittene ut av Egypt i samsvar med sitt løfte til Abraham, betraktet han Israels nasjon som sin sønn. Han hadde sagt til farao: «Israel er min sønn, min førstefødte.» (2Mo 4: 22) Senere sa Jehova: «Da Israel var gutt, elsket jeg ham, og fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Ho 11: 1) Denne henvisningen tilbake til utgangen av Egypt utgjorde også en profeti som ble oppfylt da Josef og Maria vendte tilbake fra Egypt med Jesus og bosatte seg i Nasaret etter Herodes’ død. Historieskriveren Matteus anvender denne profetien hos Hosea på denne begivenheten når han sier: «Han [Josef] ble der inntil Herodes’ død, for at det skulle bli oppfylt, det som ble talt av Jehova gjennom hans profet, som sa: ’Fra Egypt kalte jeg min sønn.’» – Mt 2: 15.

Apostelen Paulus nevner utgangen av Egypt blant de ting som han sier skjedde med israelittene som eksempler, eller forbilder. (1Kt 10: 1, 2, 11) Den ser derfor ut til å være et bilde på noe større. Det kjødelige Israel blir i Bibelen brukt som symbol på det åndelige Israel, Guds Israel. (Ga 6: 15, 16) Moses talte dessuten om en profet som skulle komme senere, som skulle være lik ham. (5Mo 18: 18, 19) Jødene ventet at denne profeten skulle være en stor leder og befrier. Apostelen Peter viser at det er Jesus Kristus som er den større Moses. (Apg 3: 19–23) Israels utfrielse ved Rødehavet og tilintetgjørelsen av egypternes hær må derfor peke fram til at Jesus Kristus ved hjelp av et stort mirakel utfrir det åndelige Israel fra dets fiender i det symbolske Egypt. Og liksom det miraklet Jehova Gud forårsaket ved Rødehavet, førte til at hans navn ble opphøyd, kommer de langt større hendelsene som vil inngå i motbildet til disse begivenhetene, til å medføre at Jehovas navn i enda større grad blir kunngjort vidt og bredt. – 2Mo 15: 1.