Offisiell bortvisning, eller utestengning, fra et fellesskap. Et religiøst samfunn har en naturlig rett til å ekskludere medlemmer som handler på tvers av dets grunnleggende prinsipper. Dette kan sammenlignes med det at politiske grupper ekskluderer medlemmer som motarbeider gruppens formål, og med det at styresmakter fjerner visse lovbrytere fra samfunnet (ved fengsling, ved forvisning eller, i noen land, også ved dødsstraff). I Guds menighet blir eksklusjon praktisert for at menigheten skal holdes ren hva lære og moral angår. En slik ordning er nødvendig for at en organisasjon skal kunne bestå, og dette gjelder i særlig grad den kristne menighet. Menigheten må holdes ren og bevare Guds velvilje for at den skal kunne bli brukt av ham og representere ham. I motsatt fall vil Gud støte fra seg hele menigheten. – Åp 2: 5; 1Kt 5: 5, 6.

Ved Jehovas inngripen. Jehova Gud har i en rekke tilfeller tatt skritt for å vise bort eller utstøte overtredere, eller fjerne dem fra fellesskapet. Han dømte Adam til døden og drev ham og hans hustru, Eva, ut av Edens hage. (1Mo 3: 19, 23, 24) Kain ble forvist og ble en omstreifer og en flyktning på jorden. (1Mo 4: 11, 14, 16) De englene som syndet, ble kastet i Tartaros, en tilstand som innebærer at de er i tykt mørke og holdes i forvaring til dom. (2Pe 2: 4) På én dag ble 23 000 utuktige menn utryddet av Israel. (1Kt 10: 8) Akan led døden på Jehovas befaling fordi han hadde stjålet noe som var viet til Jehova. (Jos 7: 15, 20, 21, 25) Levitten Korah og rubenittene Datan og Abiram ble utryddet av menigheten fordi de hadde gjort opprør. På grunn av en lignende overtredelse ble Mirjam slått med spedalskhet, og hun kunne ha dødd som spedalsk hvis ikke Moses hadde gått i forbønn for henne. Hun slapp å dø, men hun ble vist bort fra Israels leir og måtte være i karantene i sju dager. – 4Mo 16: 27, 32, 33, 35; 12: 10, 13–15.

Under Moseloven. Alvorlige eller overlagte overtredelser av den loven Gud hadde gitt israelittene ved Moses, kunne bli straffet med ’avskjærelse’, det vil si med døden. (3Mo 7: 27; 4Mo 15: 30, 31) Blant de overtredelsene som kunne medføre dødsstraff, var frafall, avgudsdyrkelse, ekteskapsbrudd, mord og det å spise blod. – 5Mo 13: 12–18; 3Mo 20: 10; 17: 14; 4Mo 35: 31.

For at det skulle kunne bli felt en dødsdom under Moseloven, måtte det føres bevis i form av vitneutsagn fra minst to personer. (5Mo 19: 15) Disse vitnene skulle være de første til å kaste  stein på den skyldige under henrettelsen. (5Mo 17: 7) Derved kunne de vise at de var nidkjære for Guds lov og for Israels menighets renhet. Ordningen bidrog utvilsomt også til å avskrekke folk fra å avlegge et falskt, skjødesløst eller forhastet vitnesbyrd.

Sanhedrinet og synagogene. På Jesu tid tjente synagogene som rettslokaler hvor saker som gjaldt brudd på den jødiske lov, ble behandlet. Jødenes høyeste domstol var Sanhedrinet. Under det romerske herredømmet hadde jødene et mer begrenset myndighetsområde enn de hadde hatt tidligere, under teokratisk styre. Når Sanhedrinet dømte en overtreder til døden, kunne jødene ikke alltid fullbyrde dødsdommen, fordi romerne hadde pålagt dem visse restriksjoner. De jødiske synagogene hadde tre former for eller grader av ekskommunikasjon, eller utstøtelse. Første grad, som ble kalt niddụj, var en forholdsvis kortvarig straff; den strakte seg i utgangspunktet bare over 30 dager. En person som ble idømt denne straffen, ble fratatt visse rettigheter og privilegier. Han kunne gå inn i templet, men her gjaldt visse restriksjoner for ham, og alle bortsett fra hans nærmeste familie skulle holde seg minst 4 alen (ca. 2 m) fra ham. Den andre graden var chẹrem («noe som er viet til Gud, eller bannlyst»). Dette var en strengere dom. Overtrederen hadde verken lov til å undervise eller bli undervist sammen med andre, og han kunne ikke beskjeftige seg med noen form for handel utover det å kjøpe livsfornødenheter. Han var imidlertid ikke helt og holdent avskåret fra det jødiske samfunn, og han hadde mulighet til å bli et fullverdig medlem av samfunnet igjen. Den siste graden var sjammattạʼ, som innebar at man var fullstendig avskåret fra menigheten. Noen mener imidlertid at det ikke var noen forskjell mellom de to sistnevnte formene for ekskommunikasjon.

En som ble betraktet som ond og ugudelig og ble fullstendig avskåret fra menigheten, fortjente i menighetens øyne å lide døden, selv om jødene kanskje ikke hadde myndighet til å henrette vedkommende. Den form for utstøtelse som jødene praktiserte, var uansett et meget slagkraftig sanksjonsmiddel i samfunnet deres. Jesus forutsa at hans disipler kom til å bli utstøtt av synagogene. (Joh 16: 2) Noen av jødene, også noen blant styresmennene, unnlot å bekjenne Jesus nettopp på grunn av frykten for å bli utstøtt, utelukket fra fellesskapet. (Joh 9: 22 [se NW, fotn.]; 12: 42) Ett eksempel på at synagogen gikk til et slikt skritt, ses i tilfellet med den blindfødte mannen som Jesus hadde helbredet, og som snakket positivt om Jesus. – Joh 9: 34.

Under sin jordiske tjeneste gav Jesus instrukser om hvilken framgangsmåte som skulle følges hvis noen hadde begått en alvorlig synd mot en annen person, men synden likevel var av en slik art at den ikke behøvde å berøre den jødiske menighet hvis saken ble bilagt. (Mt 18: 15–17) Han oppmuntret sine tilhørere til å gjøre oppriktige forsøk på å hjelpe overtrederen, samtidig som menigheten skulle beskyttes mot hardnakkete syndere. Den eneste menigheten Gud hadde på det tidspunktet, var Israels menighet. At man skulle «si det til menigheten», betydde ikke at hele nasjonen eller alle jødene i en bestemt by skulle være med på å dømme i saken. Jødene hadde eldste som hadde ansvaret for å dømme i saker. (Mt 5: 22) Overtredere som ikke engang ville høre på dem som hadde dette ansvaret, skulle betraktes «som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever», en slik person som jødene unngikk og ikke ville omgås. – Jf. Apg 10: 28.

Den kristne menighet. På grunnlag av prinsippene i De hebraiske skrifter gir De kristne greske skrifter, både ved påbud og ved presedens, den kristne menighet myndighet til å utstøte, eller ekskludere, medlemmer av menigheten, det vil si utelukke dem fra fellesskapet. Ved å bruke denne gudgitte myndigheten kan menigheten holde seg ren og fortsette å stå i et godt forhold til Gud. Apostelen Paulus gav, med den myndighet som var gitt ham, påbud om at en utuktig mann som levde sammen med sin fars hustru, skulle ekskluderes. (1Kt 5: 5, 11, 13) Han brukte også myndigheten til å ekskludere overfor Hymeneus og Aleksander. (1Ti 1: 19, 20) Diotrefes forsøkte på sin side tydeligvis å misbruke ordningen med eksklusjon. – 3Jo 9, 10.

Blant de overtredelsene som kan føre til eksklusjon av den kristne menighet, er utukt, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger, griskhet, utpressing, tyveri, løgn, drukkenskap, spott, spiritisme, mord, avgudsdyrkelse, frafall og det å forårsake splittelse i menigheten. (1Kt 5: 9–13; 6: 9, 10; Tit 3: 10, 11; Åp 21: 8) Hvis noen fremmer en sekt, vil vedkommende barmhjertig nok bli advart en første og en andre gang før man eventuelt går til det skritt å ekskludere ham. I den kristne menighet gjelder prinsippet om at en anklage må stadfestes av to eller tre vitner, et prinsipp som også var nedfelt i Moseloven. (1Ti 5: 19) Når noen blir funnet skyldig i å ha praktisert synd, skal vedkommende ifølge Bibelen irettesettes framfor alle «iakttagere», for eksempel i nærvær av dem som har vitnet om de syndige handlingene, slik at også de kan framelske en sunn  frykt for å gjøre den samme synden. – 1Ti 5: 20; se IRETTESETTELSE.

Den kristne menighet blir også formant til å slutte å pleie sosial omgang med slike som «vandrer uordentlig», men som man ikke anser det for nødvendig å ekskludere. Paulus skrev til menigheten i Tessalonika angående slike tilfeller: «Slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.» – 2Te 3: 6, 11, 13–15.

Når det gjelder kristne som vender menigheten ryggen eller blir ekskludert fra den, går Bibelen et skritt videre. Apostelen Paulus skrev at man skulle «slutte med å omgås . . . og ikke engang spise sammen med et slikt menneske», og apostelen Johannes skrev til og med: «Ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham.» – 1Kt 5: 11; 2Jo 9, 10.

En person som er blitt ekskludert, kan bli gjenopptatt i menigheten hvis han viser oppriktig anger. (2Kt 2: 5–8) Dette er også gagnlig for menigheten, ettersom det beskytter den mot å gå fra den ene ytterlighet, å tolerere synd, til den andre ytterlighet, å være hard og unnlate å tilgi, og derved bli overlistet av Satan. – 2Kt 2: 10, 11.