Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Vakt

Vakt

I de førkristne bibelske skrifter er ordene for «vakt» i mange tilfeller avledet av det hebraiske verbet sjamạr, som betyr «vokte; holde; merke seg; holde vakt». (1Mo 3: 24; 17: 9; 37: 11; 1Sa 26: 15) De arbeiderne som gjenoppbygde Jerusalems murer under Nehemjas ledelse, tjente som vakter om natten. (Ne 4: 22, 23) Konger hadde løpere som ledsaget vognene deres som vakter, noe også både Absalom og Adonja hadde da de prøvde å tilrane seg tronen i Israel. (2Sa 15: 1; 1Kg 1: 5) Kong Rehabeam hadde løpere som tjente som vaktmenn ved inngangen til palasset, og som også voktet de verdifulle kobberskjoldene. (1Kg 14: 27, 28) Øverstepresten Jehojada brukte løpere som tjente ved templet, og også den kariske livvakt, til å beskytte kong Jehoasj og til å henrette Atalja. – 2Kg 11: 4–21; se KARISKE LIVVAKT, DEN; LØPERE.

Det hebraiske ordet tabbạch, som i 1. Samuelsbok 9: 23 er oversatt med ’kokk’, har grunnbetydningen «slakter» og kom etter hvert til å få betydningen «en som henretter»; det blir andre steder brukt om faraos og babylonerkongen Nebukadnesars livvakter. (1Mo 37: 36; 2Kg 25: 8, 11, 20; Da 2: 14) Det hebraiske ordet misjmạʽath, som har grunnbetydningen «tilhørere», og som i Jesaja 11: 14 blir gjengitt med «undersåtter», blir brukt om Davids livvakt (2Sa 23: 23; 1Kr 11: 25) og om Sauls livvakt, som David hadde vært sjef for. – 1Sa 22: 14.

I romerske fengsler var det vanlig å lenke en fange sammen med en vaktsoldat eller, som en ekstra sikkerhetsforanstaltning, to vaktsoldater, slik Peter ble. (Apg 12: 4, 6) Under sitt første fangenskap i Roma fikk Paulus bo i sitt eget leide hus sammen med den soldaten som holdt vakt over ham. (Apg 28: 16, 30) Under sitt andre fangenskap hadde han uten tvil strengere frihetsberøvelse.

For at nyheten om Jesu oppstandelse ikke skulle slippe ut, bestakk overprestene de romerske vaktene for å få dem til å spre en løgn om at Jesu disipler hadde stjålet hans legeme. – Mt 27: 62–66; 28: 11–15; se SOLDAT.

Den romerske pretorianergarden ble opprettet av keiser Augustus i år 13 f.v.t. for å tjene som en keiserlig livvakt. (Flp 1: 12, 13) Keiser Tiberius hadde denne garden stasjonert like utenfor Romas murer og holdt ved hjelp av den enhver uregjerlighet hos folket under kontroll. Dette gav gardens øverstkommanderende stor innflytelse. Etter hvert kom garden til å telle ca. 10 000 mann, og den ble så mektig at den til og med kunne avsette og innsette keisere.

Templet i Jerusalem ble bevoktet av prester og levitter som var organisert under høvedsmenn. – Se HØVEDSMANN VED TEMPLET.