Den væsken som er en vesentlig bestanddel i all levende materie. Det er Jehova Gud som har skapt denne væsken (Åp 14: 7), som mennesker, dyr og planter er så avhengige av for å leve. (2Mo 17: 2, 3; Job 8: 11; 14: 7–9; Sl 105: 29; Jes 1: 30) Han tilveiebringer den og har makt over den. (2Mo 14: 21–29; Job 5: 10; 26: 8; 28: 25; 37: 10; Sl 107: 35) Han skaffet israelittene vann, om nødvendig ved hjelp av et mirakel (2Mo 17: 1–7; Ne 9: 15, 20; Sl 78: 16, 20; Jes 35: 6, 7; 43: 20; 48: 21), gav dem et land hvor det var rikelig med vann (5Mo 8: 7), og lovte å velsigne deres tilgang på vann så lenge de var lydige mot ham (2Mo 23: 25).

Jehova sørget fra begynnelsen av for at jordens overflate ble vannet ved at det steg opp en tåke fra jorden, og det er han som har fastsatt de lovene som styrer det at vannet fordamper og siden faller ned som nedbør. (1Mo 2: 5, 6; Job 36: 27; Am 5: 8; se REGN; SKY; TÅKE.) På den andre skapelsesdagen frambrakte Gud et «utstrakt rom» ved å la noe vann bli igjen på jorden mens store mengder vann ble løftet høyt opp over jordkloden. Det var utvilsomt vannet over det utstrakte rom som falt ned og utslettet de onde i vannflommen på Noahs tid. – 1Mo 1: 6–8; 7: 11, 17–24; Jes 54: 9.

Ifølge Moseloven var det forbudt å lage bilder blant annet av det som er «i vannene under jorden», noe som tydeligvis refererer til vannlevende dyr i vannmassene på jorden, som ligger lavere enn landjorden. Dette skulle omfatte både elvene, innsjøene, havene og de underjordiske vannreservoarene. – 2Mo 20: 4; 5Mo 4: 15–18; 5: 8.

Brukt billedlig. Det finnes en rekke eksempler på at begrepet vann blir brukt i billedlig betydning i Bibelen. Vannmasser blir brukt som symbol på mennesker, særlig de urolige menneskemasser som er fremmedgjort for Gud. I Johannes’ syn om den store skjøge, Babylon den store, som utøver et verdensherredømme, blir det sagt at hun «sitter over mange vann», og det blir forklart at disse vannene «betyr folk og skarer og nasjoner og tungemål». – Åp 17: 1, 15; jf. Jes 57: 20.

Fordi vann kan volde store ødeleggelser (forårsake drukning, skylle ting bort og lignende), blir det ofte brukt som et bilde på ødeleggende krefter. (Sl 69: 1, 2, 14, 15; 144: 7, 8) I Jeremia 47: 2 symboliserer det en hær.

Ved tabernaklet ble vann brukt både til fysisk vasking og til symbolsk renselse. I forbindelse med innsettelsen av presteskapet ble prestene vasket med vann, og levittene ble symbolsk renset ved at ’vann som renset for synd’, ble stenket på dem. (2Mo 29: 4; 4Mo 8: 6, 7) Prestene vasket seg før de utførte tjeneste ved Jehovas helligdom, og før de trådte fram til brennofferalteret. (2Mo 40: 30–32) Man vasket ofrene i vann (3Mo 1: 9), og man brukte vann i renselsesseremonier. (3Mo 14: 5–9, 50–52; 15: 4–27; 17: 15; 4Mo 19: 1–22; se REN, RENHET.) Det ’hellige vannet’ som ble brukt når en mann mistenkte sin hustru for ekteskapsbrudd, var tydeligvis rent, friskt vann som man hadde noe støv fra tabernaklet i før kvinnen drakk det. – 4Mo 5: 17–24.

Livgivende vann. Jehova Gud er «kilden med levende vann». Det er bare av ham, ved hans Sønn, Jesus Kristus, livets Hovedformidler, mennesker kan få evig liv. (Jer 2: 13; Joh 17: 1, 3) Jesus sa til en samaritansk kvinne ved en brønn i nærheten av byen Sykar at det vannet han ville gi folk, skulle ’bli en kilde med vann som vellet fram’ i dem som drakk av det, «for å gi evig liv». – Joh 4: 7–15.

Apostelen Johannes fikk et syn hvor han så «en ny himmel og en ny jord» og «en elv med livets vann» som rant ut fra Guds trone. På begge sider av elven stod det trær som bar frukt, og bladene på trærne var til legedom for nasjonene. (Åp 21: 1; 22: 1, 2) Etter at denne delen av synet var avsluttet, talte Jesus til Johannes om hensikten med at han hadde sendt sin engel for å overbringe synet. Johannes fikk så høre kunngjøringen: «Og ånden og bruden fortsetter å si: ’Kom!’ Og la enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» Guds tjenere skulle åpenbart innby de tørste til å begynne å drikke av Guds foranstaltninger for evig liv ved Guds Lam. (Joh 1: 29) De kunne få det som til enhver tid var tilgjengelig av dette livets vann. Innbydelsen skal gis til alle som det er mulig å nå, ikke mot betaling, slik at noen tjener på det, men gratis til alle som ønsker å forsyne seg av det. – Åp 22: 17.

 Før sin død og oppstandelse sa Jesus om sine disipler, som fra og med pinsedagen i år 33 ville få den hellige ånd, at det fra deres indre skulle «flyte strømmer av levende vann». (Joh 7: 37–39) Beretningen i De kristne greske skrifter inneholder mange eksempler på at apostlene og disiplene, drevet av Guds ånd, Guds virksomme kraft, utrettet forbløffende ting når det gjaldt å bringe det livgivende vannet ut til andre, først i Jerusalem og siden i hele den da kjente verden.

Næring til det innplantede ordet. Apostelen Paulus brukte et annet bilde da han i sitt første brev til menigheten i Korint sammenlignet en kristen Ordets tjener med en jordbruker som først planter, eller sår, deretter vanner og passer på såkornet og til slutt venter på at Gud skal få planten til å vokse opp og modnes. Paulus brakte det gode budskap om Riket til korinterne og sådde derved såkorn i ’åkeren’ i Korint. Apollos kom så og gav ytterligere undervisning og vannet og nærte derved det såkornet som var blitt sådd, men det var Gud som, ved sin ånd, gav vekst. Ved hjelp av denne illustrasjonen understreket Paulus at veksten ikke avhenger av enkeltpersoner, men at alle er tjenere som samarbeider med hverandre som Guds medarbeidere. Det er Gud som gir vekst, og han velsigner slike uselviske, forente anstrengelser. – 1Kt 3: 5–9.

Guds sannhetsord. Guds sannhetsord blir sammenlignet med rensende vann. Den kristne menighet er ren i Guds øyne; den er som en ren brud for Kristus, som har renset den «med vannbadet ved hjelp av ordet». (Ef 5: 25–27) Paulus bruker det samme bildet i forbindelse med kristne som har håp om å bli Kristi underprester i himmelen. Under henvisning til tabernaklet og kravet om at prestene skulle vaske seg i vann før de gikk inn i helligdommen for å utføre tjeneste, sier han: «Ettersom vi har en stor prest [Jesus Kristus] over Guds hus, la oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått . . . våre legemer badet med rent vann.» (He 10: 21, 22) For å bli renset slik må de ikke bare ha kunnskap fra Guds Ord, men også anvende det i hverdagen.

Dåpens vann. Jesus sa til Nikodemus: «Uten at noen blir født av vann og ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.» (Joh 3: 5) Her snakket Jesus tydeligvis om det vannet som blir brukt i forbindelse med dåpen, når et menneske som har angret sine synder og vendt om fra sin tidligere livsførsel, framstiller seg for Gud ved å bli døpt i Jesu Kristi navn. – Jf. Ef 4: 4, 5, hvor det er tale om «én dåp».

Apostelen Johannes skrev senere: «Dette er han som kom ved vann og blod, Jesus Kristus . . . For det er tre som vitner, ånden og vannet og blodet, og de tre stemmer overens.» (1Jo 5: 5–8) Da Jesus kom «inn i verden», det vil si da han begynte sin tjeneste og det løp som ville ende med at han ofret sitt liv som Guds Messias, kom han til døperen Johannes for å bli døpt ved nedsenkning i vann (ikke som et uttrykk for anger for synder, men for å framstille seg for Gud for å gjøre det som var Guds vilje med ham). (He 10: 5–7) Etter dåpen kom den hellige ånd ned over ham som et vitnesbyrd om at han var Guds Sønn, Messias. (Lu 3: 21, 22) Det er det vannet han ble døpt i, som sammen med hans offerblod og Guds ånd vitner om denne store messianske sannheten.

Andre eksempler på billedlig bruk. David sa om de onde: «Måtte de oppløses som i vann som renner bort.» (Sl 58: 7) David kan ha hatt i tankene de mange elvedalene i Palestina. De blir i mange tilfeller fylt med kraftige vannstrømmer under styrtflommer, men vannet renner raskt bort og forsvinner, og så tørker elvedalen ut igjen.

Da israelittene angrep byen Ai med en liten hærstyrke og ble drevet på flukt, hadde dette en demoraliserende virkning på dem. Beretningen sier i den forbindelse at ’folkets hjerte begynte å smelte og ble som vann’, noe som betydde at israelittene fornemmet at de på en eller annen måte hadde pådratt seg Jehovas mishag og ikke lenger fikk hjelp av ham. Josva ble meget oppbrakt, tydeligvis fordi Israel, Jehovas hær, i frykt hadde flyktet for sine fiender og derved hadde ført skam over Jehovas navn. – Jos 7: 5–9.