Mental forstyrrelse, enten i form av sinnssykdom eller i form av voldsomt raseri eller stor tåpelighet. Flere forskjellige hebraiske og greske ord blir brukt i Bibelen om slike kortvarige eller langvarige sinnsforstyrrelser. Noen av disse ordene synes å være forbundet med eller avledet av de nifse og noen ganger voldsomme eller sørgmodige skrikene som sinnslidende mennesker kan utstøte.

Den skrytende babylonerkongen Nebukadnesar ble rammet av vanvidd. Som en oppfyllelse av en profetisk drøm som Daniel tydet, ble denne kongen slått med en sinnssykdom mens han stolt brisket seg. I sju år var han sinnssyk, og han begynte ’å spise planter liksom oksene’. (Da 4: 33) Da han hadde mistet forstanden, innbilte han seg kanskje at han var et dyr, muligens en okse. Angående denne formen for sinnssykdom sier en fransk medisinsk ordbok: «LYKANTROPI . . . av [lỵkos], lupus, ulv; [ạnthropos], homo, menneske. Dette navnet er blitt gitt til den sykdommen mennesker lider av når de tror at de er blitt forvandlet til et dyr, og etterligner dette dyrets låter eller skrik, utseende eller atferd. Disse menneskene forestiller seg som oftest at de er blitt forvandlet til en ulv, en hund eller en katt; noen ganger også til en okse, som i Nebukadnesars tilfelle.» (Dictionnaire des sciences médicales, par une société de médecins et de chirurgiens, Paris 1818, bd. 29, s. 246) Etter at de sju årene var gått, gav Jehova babylonerkongen Nebukadnesar forstanden tilbake. – Da 4: 34–37.

Galskap og demonbesettelse. Det er naturligvis ikke slik at alle mennesker som har en sinnslidelse, er demonbesatt. På den annen side kan man forvente at personer som er demonbesatt, viser tegn på sviktende mental likevekt. I gerasenernes land møtte Jesus en gal mann som var demonbesatt, og som hadde sitt tilholdssted blant gravstedene. Han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, «men lenkene slet han over, og fotjernene ble rett og slett sprengt; og ingen var sterk nok til å kue ham». Og «til stadighet, natt og dag, ropte han i gravstedene og i fjellene og slo seg selv med steiner». Etter at Jesus hadde drevet ut demonene, var mannen «ved full forstand». (Mr 5: 1–17; Lu 8: 26–39) De kristne kan beskytte seg mot galskap forårsaket av demonbesettelse ved å ikle seg «hele rustningen fra Gud» og fortsette å bære den. – Ef 6: 10–17.

Simulert galskap. På den tiden da David var på flukt for kong Saul, søkte han ved en anledning tilflukt hos filisterkongen Akisj, som hersket i Gat. Da filisterne oppdaget hvem han var, sa de til Akisj at han utgjorde en sikkerhetsrisiko, noe som gjorde David redd. Han lot derfor som om han var vanvittig. Han «satte stadig kryss på dørene i porten og lot spyttet renne ned i skjegget». Fordi Akisj trodde at David var gal og følgelig harmløs, lot han ham gå. David ble senere inspirert til å skrive Salme 34, hvor han takket Jehova fordi han hadde velsignet hans strategi og hadde utfridd ham. – 1Sa 21: 10 til 22: 1.

Vanvidd i form av motstand mot Jehova. Profeten Bileam ville tåpelig nok profetere mot Israel for å få penger av moabittkongen Balak, men Jehova gjorde hans bestrebelser til intet. Apostelen Peter skrev angående Bileam at «et umælende lastedyr, som talte med et menneskes røst, hindret profetens vanvittige kurs». Den betegnelsen apostelen her brukte for Bileams vanvidd, var det greske ordet parafronịa, som overbringer tanken om å være «ved siden av sitt eget sinn». – 2Pe 2: 15, 16; 4Mo 22: 26–31.

Om Israels falske profeter skrev profeten Hosea: «Profeten kommer til å være dåraktig, den inspirerte uttalelses mann vil bli vanvittig på grunn av din misgjernings omfang, ja, fiendskapet er stort.» (Ho 9: 7) Jehova lar vanvidd komme over sine motstandere og dem som forkaster hans visdom. Han omtaler seg selv som «den som får spåmenn til å handle vettløst», noe han oppnår ved å få spådommene deres til å slå feil. (Jes 44: 24, 25) Med henblikk på verdslige dommere sa Job at Jehova «får dommere til å gå fra vettet». – Job 12: 17.

Paulus sammenlignet dem som stod sannheten imot og prøvde å forderve den kristne menighet, med Jannes og Jambres, som stod Moses imot, og kom med denne forsikringen: «De vil ikke ha noen ytterligere framgang, for deres vanvidd vil bli meget tydelig for alle, slik som vanviddet til disse to mennene ble.» – 2Ti 3: 8, 9.

Galskap som følge av undertrykkelse og forvirring. En av de forferdelige konsekvensene som israelittene måtte regne med hvis de var ulydige mot Jehova, var å bli slått med vanvidd. Når de ble undertrykt av sine erobrere, kom de til å bli vanvittige; på grunn av frustrasjon kom de til å reagere fornuftstridig.  (5Mo 28: 28–34) Kong Salomo skrev at «undertrykkelse kan få den vise til å handle vettløst». – For 7: 7.

I en profeti ble babylonerkongen Nebukadnesar symbolsk framstilt som ’begeret med Jehovas voldsomme harmes vin’. Dette begeret ville nasjonene måtte drikke, og det skulle få dem til å ’svaie fram og tilbake og handle som vettløse på grunn av det sverd som Jehova sendte iblant dem’. (Jer 25: 15, 16) Senere ville Babylon selv bli grepet av vanvidd, idet dets avgudsdyrkere fikk skremmende syner, ’og på grunn av sine skremmende syner skulle de fortsette å handle vettløst’. (Jer 50: 35–38) Også Babylon ble nødt til å drikke begeret med Jehovas vrede. – Jer 51: 6–8.

Voldsomt raseri. Slik begrepene «vanvidd» og «galskap» blir brukt i Bibelen, kan de i noen tilfeller betegne et voldsomt raseri. På en sabbat helbredet Jesus en mann med en vissen hånd. De skriftlærde og de fariseerne som iakttok dette, «ble fylt av raseri, og de begynte å snakke med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus». (Lu 6: 6–11) Lukas brukte her det greske ordet ạnoia, som bokstavelig betyr «tankeløshet» eller «tanketomhet» (ordet «paranoia» er beslektet med dette ordet). Paulus hadde tydeligvis i tankene et voldsomt, vanvittig raseri da han innrømmet at han under sin forfølgelse av de kristne hadde vært «særdeles rasende på dem». – Apg 26: 11.

Som en kontrast til visdom. I Forkynnerens bok forteller forsamleren at han vendte sitt hjerte «til å kjenne visdom og til å kjenne galskap». (For 1: 17) Han begrenset seg ikke til å utforske visdommen, men utforsket også dens motsetning, slik den kommer til uttrykk blant menneskene. (For 7: 25) I Forkynneren 2: 12 nevner Salomo igjen at han har sett på visdom, galskap og dårskap. Hensikten var å vurdere deres verdi i forhold til hverandre. Han anså uhemmet lettsindighet for å være galskap, idet han erklærte: «Jeg sa til latteren: ’Vanvidd!’» I sammenligning med visdom var slik lettsindighet meningsløs, ettersom den ikke gav noen virkelig lykke. – For 2: 2.

Angående tåpens sinnstilstand sa Salomo: «De første ord fra hans munn er dårskap, og det siste fra hans munn er ulykkebringende galskap.» (For 10: 13) En tåpe kan finne på å spille noen et puss som kan være meget skadelig for den det går ut over. En slik person blir derfor sammenlignet med en galning som går rundt med dødbringende våpen. – Ord 26: 18, 19.

Det er noen som ikke tror på de dødes oppstandelse, men mener at døden er slutten på alt for alle mennesker, og som på grunn av denne uriktige livsanskuelsen bare søker å tilfredsstille sine kjødelige tilbøyeligheter og ikke er interessert i å gjøre Guds vilje. Salomo la også merke til dem og sa: «Fordi det er ett endelikt for alle, er menneskesønnenes hjerte fullt av det som er ondt, og det er galskap i deres hjerte i hele deres liv, og deretter – bort til de døde!» – For 9: 3.

Brukt billedlig. Apostelen Paulus’ myndighet og apostelembete ble dratt i tvil av noen i Korint som Paulus sarkastisk omtalte som «overmåte fine apostler». (2Kt 11: 5) For å bringe menigheten i Korint til fornuft gikk Paulus til det skritt å «rose seg» av sin herkomst, sine velsignelser og det han hadde opplevd i tjenesten for Jehova, og underbygde derved at han hadde krav på å bli regnet for å være en apostel. En kristen ville normalt ikke rose seg selv, men Paulus ble nødt til å gjøre det i dette tilfellet. Derfor omtalte han seg som en som hadde mistet forstanden, og sa, med henvisning til de såkalte overmåte fine apostler: «Er de Kristi tjenere? Jeg svarer som en gal mann: Jeg er det på en mer fremtredende måte.» – 2Kt 11: 21–27.