Det å ta vare på eller passe på noe eller noen; det å holde en person fengslet i påvente av rettergang og/eller domfellelse; regulær fengsling.

Den loven i Bibelen som tydeligst redegjør for det ansvar det medførte å ha noe som tilhørte en annen, i sin varetekt, finnes i 2. Mosebok 22: 10–13, hvor det er tale om å ta vare på andres husdyr. Denne loven, som utvilsomt bygger på en tidligere patriarkalsk lov (1Mo 31: 39), lyder: «Dersom en mann gir sin neste . . . et hvilket som helst husdyr for at han skal ta vare på det, og det dør eller blir lemlestet eller blir ført bort uten at noen ser det, . . . [skal] den andre . . . ikke yte erstatning. Men hvis det er tydelig at det er stjålet fra ham, skal han yte erstatning til dets eier. Hvis det er tydelig at det er revet i stykker av et vilt dyr, skal han legge det fram som bevis. For noe som er revet i stykker av et vilt dyr, skal han ikke yte erstatning.» – Jf. 1Mo 30: 31.

Når en gjeter sa at han skulle vokte og ta vare på en hjord, tok han juridisk sett dyrene i sin varetekt. Han garanterte eieren at dyrene ville bli fôret og ikke ville bli stjålet, og at han i motsatt fall ville yte erstatning. Hans ansvar var imidlertid ikke absolutt, for den loven som er sitert ovenfor, fritok ham for erstatningsansvar hvis det skjedde noe som man normalt ikke er herre over, for eksempel at hjorden ble angrepet av  ville dyr. For å bli løst fra sitt ansvar måtte han imidlertid legge fram et bevis for eieren, for eksempel den istykkerrevne dyreskrotten. Når eieren hadde undersøkt beviset, var han forpliktet til å erklære den som hadde hatt dyrene hans i sin varetekt, for uskyldig.

Det samme prinsippet gjaldt i forbindelse med alle andre eiendeler som man hadde i forvaring for hverandre, og i familien, hvor den eldste broren juridisk sett ble regnet for å være sine yngre brødres og søstres vokter. Dette forklarer den bekymring Ruben, Jakobs eldste sønn, nærte for Josefs liv da de andre brødrene snakket om å drepe Josef. Han sa, ifølge 1. Mosebok 37: 18–30: «’La oss ikke slå hans sjel i hjel.’ . . . ’Utøs ikke blod. . . . legg ikke voldshånd på ham.’ Hans hensikt var å utfri ham av deres hånd for å føre ham tilbake til hans far.» Og da Ruben senere oppdaget at Josef var borte, ble han så forferdet at ’han sønderrev sine klær’ og utbrøt: «Barnet er borte! Og jeg – hvor skal vel jeg ta veien?» Han visste at han kunne bli krevd til regnskap for at Josef var forsvunnet. For at han skulle slippe unna ansvaret, fabrikkerte brødrene et bevis for at Josef var blitt drept av et villdyr: De dyppet Josefs stripete kledning i geiteblod. Dette «beviset» sendte de så til Jakob, sin far, som også var deres patriarkalske dommer, og han fritok Ruben for ansvar, ettersom han på grunnlag av den blodige kledningen trakk den slutning at Josef var blitt drept av et villdyr. – 1Mo 37: 31–33.

I Galaterne 3: 19–25 blir tanken om forvaring brukt som et bilde. Paulus sier at Loven gjorde overtredelsene kjent, og at ’Skriften overgav alt sammen til forvaring under synden’. Videre sier han imidlertid: «Men før troen kom, ble vi holdt bevoktet under lov og var sammen overgitt til forvaring, i påvente av den tro som skulle bli åpenbart.» Han understreker altså at det kjødelige Israel i åndelig forstand ble holdt i forvaring av Loven inntil troen på Kristus kom.

Bibelen taler også om det å sette noen i forvaring eller holde noen i varetekt i betydningen å holde noen i arrest en tid. Et eksempel på dette ses i tilfellet med en mann som var halvt israelitt, som misbrukte Jehovas navn i Israels leir. Bibelen forteller hva som skjedde med ham etter at han hadde begått dette lovbruddet: «Så satte de ham i forvaring inntil de fikk en tydelig erklæring ifølge Jehovas uttalelse.» (3Mo 24: 10–16, 23) Israelittene holdt vanligvis ikke forbrytere i forvaring i lengre tid, ettersom Loven krevde rask domfellelse og rask fullbyrdelse av en eventuell straff. (Jos 7: 20, 22–25) I dette tilfellet, og også i tilfellet med en mann som brøt sabbaten (4Mo 15: 32–36), ventet man på en klargjøring av loven, men så snart det ble brakt på det rene hva som var Jehovas syn på saken, ble dommen fullbyrdet. På lignende måte ble Peter og de andre apostlene varetektsfengslet – skjønt med urette – i påvente av at Sanhedrinet skulle behandle saken deres dagen etter. (Apg 4: 3; 5: 17, 18) Bibelen forteller også at Jeremia ble holdt i forvaring. I hans tilfelle dreide det seg imidlertid ikke om varetektsfengsling i påvente av en rettssak, men om regulær fengsling. – Jer 37: 21.