Noe som bærer bud om (eller antas å bære bud om) en framtidig situasjon eller hendelse; også: et mirakel.

Det hebraiske ordet mofẹth overbringer vanligvis tanken om et «mirakel», som i tilfellet med de miraklene som Moses og Aron utførte i Egypt. I noen tilfeller blir det imidlertid uten tvil brukt i betydningen «varsel», for eksempel når det er tale om en profet eller en drømmer som gir et «varsel» om noe som skal skje i framtiden, for å underbygge sitt profetiske budskap. – 5Mo 13: 1–3.

Et varsel (mofẹth) kunne bestå i en mirakuløs handling som vitnet om guddommelig kraft, som da Jehova Gud fikk Jeroboams alter til å revne, noe som utgjorde et varsel om Jehova Guds framtidige og større fullbyrdelse av sin dom over dette alteret og dem som gjorde tjeneste ved det. (1Kg 13: 1–5; jf. 2Kg 23: 16–20, som viser hvordan dette gikk i oppfyllelse omkring 300 år senere.) Eller det kunne ganske enkelt bestå i en usedvanlig handling, som da Jesaja gikk omkring «naken og barføtt» som et varsel om de vanskelighetene som assyrerkongen skulle påføre Egypt og Etiopia (Jes 20: 3–6), eller da Esekiel laget et hull i veggen (trolig veggen i det huset han bodde i) og brakte oppakningen sin ut gjennom det som et varsel om at Juda ville bli ført i landflyktighet. – Ese 12: 5–11; jf. 24: 18–27.

Ettersom et varsel er et tegn som bærer bud om noe framtidig, kan én skribent bruke ordet mofẹth (varsel, mirakel) og en annen bruke ordet ʼoth (tegn) om én og samme hendelse eller situasjon. (Sml. 2Kr 32: 24 med 2Kg 20: 8, 9.) Et «tegn» kan tjene som en rettledning eller en indikasjon angående enten noe nåtidig eller noe framtidig, mens et «varsel» fortrinnsvis har med noe framtidig å gjøre. Når noe blir omtalt som et «tegn», framheves dets betydning, enten for nåtiden eller for framtiden. Når noe blir omtalt som et «varsel», er det det framtidige aspektet som blir framhevet.

 Da apostelen Peter henviste til profetien i Joel 2: 30 om «varsler [flt. av mofẹth] i himlene og på jorden», skrev han i overensstemmelse med dette om «varsler [flt. av det gr. ordet tẹras] oppe i himmelen og tegn [flt. av semeion] nede på jorden». (Apg 2: 14, 19) I De kristne greske skrifter blir tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn), med begge ordene i flertall. – Apg 7: 36; 14: 3; 15: 12; 2Kt 12: 12.

Ordet tẹras refererer etter sin grunnbetydning til enhver handling eller ethvert fenomen som vekker undring, og blir derfor med rette noen ganger oversatt med ’under’. (Mt 24: 24; Joh 4: 48) Men når det er tydelig at handlingen eller fenomenet henspiller på noe framtidig, er «varsel» en bedre oversettelse. De «kraftige gjerninger og varsler og tegn som Gud gjorde ved [Jesus]» (Apg 2: 22), viste at Jesus var sendt av Gud. Det at han på mirakuløst vis helbredet folk og til og med oppreiste døde, vakte ikke bare undring, men utgjorde også et forvarsel om det han skulle utrette i større målestokk i framtiden. (Joh 6: 54; jf. Joh 1: 50, 51; 5: 20, 28.) Noen av hans handlinger var forvarsler om hans framtidige gjerning som Guds utnevnte Øversteprest, som vil tilgi synder og tjene som dommer. (Mt 9: 2–8; Joh 5: 1–24) Andre utgjorde et vitnesbyrd om hans framtidige myndighet og makt, som setter ham i stand til å gripe inn overfor Satan og demonene og kaste dem i avgrunnen. (Mt 12: 22–29; Lu 8: 27–33; jf. Åp 20: 1–3.) Alle disse handlingene pekte fram mot Jesu messianske herredømme som den salvede Kongen i Guds rike.

Når Jesu disipler vitnet om Jesu lære og hans oppstandelse, understøttet Gud på lignende måte deres vitnesbyrd «ved tegn og varsler og forskjellige kraftige gjerninger». (He 2: 3, 4; Apg 2: 43; 5: 12) Disse tegnene og varslene var et vitnesbyrd om at Gud nå handlet med den nyopprettede kristne menighet, og utgjorde et varsel om at han i framtiden skulle bruke denne menigheten til å gjennomføre sin vilje og hensikt. – Jf. Joh 14: 12.

Liksom det hadde stått fram falske profeter i Israel, skulle det i den kristne menighet stå fram et «lovløshetens menneske», som skulle opptre «i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler». (2Te 2: 3–12) De vitnesbyrd som ble mobilisert i den hensikt å understøtte og fremme frafallet, skulle altså ikke være svake eller ubetydelige, men skulle avspeile Satans makt. Det skulle imidlertid dreie seg om løgnaktige tegn og varsler, som enten var direkte falske eller var bedragerske i den forstand at de ledet folk til feilaktige slutninger. De ville late til å vitne om Guds gunst og velsignelse, men ville i virkeligheten lede mennesker bort fra livets kilde og livets vei. – Jf. 2Kt 11: 3, 12–15; se MAKT, KRAFT, KRAFTIGE GJERNINGER; MIRAKLER; TEGN.

Begrepet «varsel» blir også brukt i forbindelse med spådomskunst. I denne sammenheng blir alt som blir oppfattet som indikasjoner på noe framtidig, eller enhver hendelse som antas å bære bud om enten noe godt eller noe ondt, omtalt som varsler. (1Mo 30: 27; 4Mo 24: 1) Å se etter varsler som et ledd i utøvelse av spådomskunst var uttrykkelig forbudt i Guds lov til Israel. (3Mo 19: 26; 5Mo 18: 10) Frafalne, for eksempel Judas konge Manasse, så imidlertid etter slike varsler. (2Kg 17: 17; 21: 6) Ettersom det å ta varsler i forbindelse med spådomskunst blir fordømt i Bibelen, var den trofaste Josefs uttalelse om at han brukte sitt sølvbeger til å tyde varsler, åpenbart bare et ledd i en list. (1Mo 44: 5, 15) Josef framstilte seg derved ikke som en som trodde på Jehova, men som en høytstående embetsmann i et land hvor man dyrket avguder. Han avslørte ikke noen som helst forbindelse til brødrene sine, men holdt sin virkelige identitet skjult for dem. – Se SPÅDOMSKUNST.