Ordet toʽevạh (vederstyggelighet) og det tilsvarende verbet taʽạv (å avsky) forekommer til sammen ca. 140 ganger i De hebraiske skrifter. Slik disse ordene blir brukt i Bibelen, betegner de en sterk aversjon mot eller avvisning av personer eller ting som krenker visse prinsipper eller ikke oppfyller visse normer som en selv setter høyt.

I 1. Mosebok 43: 32 står det for eksempel at det var «en vederstyggelighet» for egypterne å «spise et måltid sammen med hebreerne», og i 1. Mosebok 46: 34 står det at «enhver sauegjeter» var «en vederstyggelighet» for Egypt. Ifølge G. Rawlinson (Egypt and Babylon From Sacred and Profane Sources, 1885, s. 182) skrev denne aversjonen seg fra egypternes forakt for fremmede i sin alminnelighet og for gjetere i særdeleshet. Moses, som var fullt ut klar over at egypterne betraktet visse dyr (og særlig kuer) som hellige, insisterte på at farao skulle la israelittene dra ut i ødemarken og frambære sine ofre der fordi det de kom til å ofre, ville være «vederstyggelig for egypterne». (2Mo 8: 25–27) Disse egyptiske normene var naturligvis verken fastsatt eller godkjent av Jehova Gud. – Se AVSKY, AVSKYELIG.

Det eneste rettmessige grunnlaget for å betrakte noe som en vederstyggelighet er Guds egne erklærte normer, prinsipper og krav. (3Mo 18: 1–5; 5Mo 23: 7) I Salme 14: 1 heter det derfor: «Den uforstandige har sagt i sitt hjerte: ’Det finnes ingen Jehova.’ De har handlet fordervelig, de har handlet avskyelig [en form av taʽạv] i sin ferd. Det er ingen som gjør godt.» Når en undersøker de skriftstedene hvor de hebraiske ordene taʽạv og toʽevạh forekommer, vil en derfor få innsikt i Guds syn på tingene. En vil også forstå at det er en skarp kontrast mellom innstillingen hos dem som følger Guds Ord, og innstillingen hos dem som ignorerer eller tilsidesetter det til fordel for sine egne eller andres normer. – Ord 29: 27.

Blant kanaaneerne. Før israelittene gikk inn i Kanaan, gjorde Jehova Gud det klart for dem hvilke av kanaaneernes skikker som var en vederstyggelighet i hans øyne, og som de skulle avsky. (3Mo 18: 26–30) Noe som Jehova i særlig grad betraktet som en vederstyggelighet, var deres avgudsdyrkelse. Han sa: «De utskårne bildene av deres guder skal dere brenne opp i ilden. Du skal ikke begjære sølvet og gullet på dem og avgjort ikke ta det til deg selv, for at du ikke skal bli fanget i en snare av det; for det er en vederstyggelighet [thoʽavạth] for Jehova din Gud. Og du skal ikke bringe en vederstyggelighet [thoʽevạh] inn i ditt hus og derved bli noe som er viet til tilintetgjørelse, liksom den. Du skal føle en inderlig vemmelse for den og fullstendig avsky [wethaʽẹv tethaʽavẹnnu] den, for den er noe som er viet til tilintetgjørelse.» (5Mo 7: 25, 26) En israelitt som laget bilder til bruk i tilbedelsen, skulle være forbannet. (5Mo 27: 15) Uansett hvilken kunstnerisk verdi slike bilder hadde, skulle Guds folk betrakte dem som moralsk frastøtende. – Ese 7: 20; jf. Jes 44: 18–20.

Andre ting som kanaaneerne praktiserte, og som israelittene skulle avsky, var spiritisme og spiritistiske seanser, det å binde andre med trylleformularer, spådomskunst (5Mo 18: 9–12), ofring av barn til kanaaneernes guder (5Mo 12: 31; Jer 32: 35; 2Kg 16: 3), incest, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. (3Mo 18: 6, 22–30; 20: 13) De homoseksuelle handlingene som ble praktisert, var uten tvil bakgrunnen for den strenge forskriften som sa at det var «en vederstyggelighet» hvis noen gikk i klær som tilhørte det annet kjønn. (5Mo 22: 5) Kanaaneerne praktiserte også «hellig» prostitusjon som ble utøvd av mannlige og kvinnelige tempelprostituerte, men Jehova forbød at man brakte «en skjøges lønn eller en hunds betaling» inn i hans hus, «for de er begge en vederstyggelighet». – 5Mo 23: 17, 18; 1Kg 14: 24.

På grunn av disse og andre «vederstyggeligheter» befalte Jehova Gud israelittene å vie kanaaneerne til tilintetgjørelse, slik at hans folk ikke skulle bli besmittet av falsk religion. (5Mo 20: 17, 18) Enhver israelitt som praktiserte de samme tingene, eller som støttet et slikt frafall, skulle  lide samme straff. – 5Mo 13: 12–15; 17: 2–7; Esr 9: 1, 11–14.

Israel besmittet. Andre steder i De hebraiske skrifter blir toʽevạh og taʽạv brukt i forbindelse med bedrageri i forretningsanliggender (5Mo 25: 13–16; Ord 11: 1; 20: 10, 23), løgn (Sl 5: 6; 119: 163; Ord 12: 19, 22), ekteskapsbrudd (Ese 33: 26), ran, griskhet, undertrykkelse av fattige (Ese 18: 10–13), stolthet, utgytelse av uskyldig blod, skadelige planer, det å avlegge falskt vitnesbyrd og det å volde stridigheter blant brødre. Alt slikt blir omtalt som «en vederstyggelighet» av Gud. – Ord 3: 32; 6: 16–19; 11: 20; 15: 26; 24: 9; 26: 24–26.

Hvis en praktiserer slike ting, vil ens tilbedelse ikke være antagelig for Gud, og de ofrene en bringer, ja også de bønnene en ber, vil være «en vederstyggelighet» for ham. (Ord 15: 8, 9; 21: 27; 28: 9) Av den grunn omtalte Jehova senere de frafalne israelittenes ofre, røkelse, nymånefester og sabbater som «en vederstyggelighet». (Jes 1: 11–17) Han spurte dem: «Kan dere stjele, myrde og begå ekteskapsbrudd og sverge falskt og frambringe offerrøyk for Ba’al og vandre etter andre guder, som dere før ikke kjente, og skal dere så komme og stå framfor meg i dette hus som mitt navn er blitt nevnt over, og si: ’Vi skal i sannhet bli utfridd’, til tross for at dere gjør alle disse vederstyggelighetene? Er dette hus som mitt navn er blitt nevnt over, blitt den rene røverhule i deres øyne?» (Jer 7: 9–11) De ble ikke skamfulle for de vederstyggelige handlingene de hadde begått, og følte seg overhodet ikke ydmyket. – Jer 6: 15; 8: 12.

Selv om Israels ledere, kongene og prestene, gjorde seg skyldige i slike handlinger eller så gjennom fingrene med den slags (1Kg 21: 25, 26; 2Kg 21: 2–12; 2Kr 28: 1, 3; 33: 2–6; 36: 8, 14; Ese 8: 6–17; 43: 7, 8), befalte Jehova sine trofaste profeter å gjøre folket kjent med at han avskydde deres opprørske handlemåte, og profetene skulle også advare folket om konsekvensene. (Ese 16: 2, 51, 52; 20: 4; 22: 2; 23: 36) Israelittene ble oppfordret til å slutte med disse vederstyggelighetene og vende tilbake til Guds forskrifter og normer for oppførsel. (Ese 14: 6) Hvis de fortsatte å praktisere det Gud avskydde, ville det føre til at landet ble til et øde sted, og at de selv ble tilintetgjort. (Jer 44: 4, 22; Ese 6: 11; 7: 3–9; 11: 21; 12: 16; 33: 29) Etter landflyktigheten ville noen skamme seg over det onde de hadde gjort, og Jehova ville gi dem «en ny ånd». – Ese 6: 9; 11: 18–21; 36: 31.

Jobs erfaring viser at de som holder fast ved Guds normer, kan bli spottet (Job 30: 9, 10) og sviktet av tidligere venner (Job 19: 19; Sl 88: 8) fordi disse ’hater den som irettesetter, og avskyr [en form av taʽạv] den som taler fullkomne ting’. (Am 5: 10) «Det er en vederstyggelighet for tåpene å vende seg fra det onde.» (Ord 13: 19) De som fordreier Guds normer, slik at de erklærer «den onde rettferdig» og «den rettferdige ond», er «en vederstyggelighet» for Gud. (Ord 17: 15) Gud lover at de av hans tjenere som på den måten blir møtt med avsky, i framtiden vil få oppleve at forholdene blir fullstendig forandret. – Jes 49: 7; jf. Mt 5: 10–12; 1Pe 3: 16; 4: 1–5; se AVSKYELIGHET, NOE MOTBYDELIG.