Å velsigne vil si å hellige eller erklære hellig; å rette en anmodning til Gud om at han må vise sin gunst; å vise godhet eller velvilje; å opphøye ved å omtale som hellig; å lovprise; å tale vel om; å beskytte eller verne mot ondt; å skjenke lykke.

De forskjellige formene av de hebraiske ordene som vanligvis blir oversatt med «velsigne» eller «velsignelse», forekommer omkring 400 ganger i Bibelen. Verbet barạkh blir vanligvis gjengitt med «velsigne», men noen steder blir det oversatt med «ønske . . . alt godt» (1Sa 25: 14), «lykkønske» (1Kr 18: 10) og «hilse på» (2Kg 4: 29). Det tilsvarende substantivet forekommer i stedsnavnet Beraka-lavsletten (Beraka betyr «velsignelse»). Lavsletten fikk dette navnet fordi det var her Jehosjafat og hans folk velsignet Jehova. (2Kr 20: 26) Et annet verb, som skrives på samme måte, betyr «legge seg ned», «falle [på kne]» eller «knele». – 1Mo 24: 11; 2Kr 6: 13; Sl 95: 6.

De jødiske soferim (skriftlærde og avskrivere) endret flere steder i bibelteksten «forbanne» til «velsigne» (1Kg 21: 10, 13; Job 1: 5, 11; 2: 5, 9), ut fra den oppfatning at det var blasfemisk til og med å nevne at noen forbannet Gud. – Se NW, tillegget, 2B.

Det greske verbet eulogẹo betyr bokstavelig «tale vel om». Substantivet eulogịa (velsignelse) blir i Romerne 16: 18 brukt i negativ betydning om «smiger», som hjertet kan bli forledet av.

I Bibelen blir ordene «velsigne» og «velsignelse» brukt i minst fire viktige sammenhenger: (1) når Jehova velsigner mennesker; (2) når mennesker velsigner Jehova; (3) når mennesker velsigner Kristus; (4) når mennesker velsigner andre mennesker.

Hvordan Jehova velsigner mennesker. «Jehovas velsignelse – det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.» (Ord 10: 22) Jehova velsigner dem han godkjenner, ved å beskytte og lede dem, gi dem framgang og lykke, dekke deres behov og sørge for at det går dem godt.

Den velvilje Jehova har overfor sine jordiske skapninger, kom til uttrykk da han dannet dem. Jehovas velsignelse av de dyreslagene som ble skapt på den femte dag, var en erklæring om hans hensikt med dem. (1Mo 1: 22) Hvis Adam og Eva hadde forblitt lydige, ville Guds velsignelse av dem ved slutten av den sjette skapelsesdag ha gjort det mulig for dem å fortsette å ha hans gunst, idet han dekket alle deres åndelige og materielle behov. – 1Mo 1: 28; 2: 9; 5: 2.

 Etter at Jehova hadde fullført sin skapergjerning med hensyn til jorden på de seks skapelsesdagene, var alle betingelser til stede for at hans skapninger skulle kunne ha det godt. (1Mo 1: 31) Deretter hvilte Gud, eller opphørte med dette arbeidet, idet han velsignet den sjuende dagen og helliget den. Lykke og endeløse velsignelser ble stilt i utsikt for menneskene. – 1Mo 2: 3; 2Mo 20: 11.

Da Noah og hans familie kom ut av arken, så Jehova på dem med velvilje, velsignet dem og gjorde kjent hva som var hans vilje med dem. Hvis de gjorde Jehovas vilje, ville de nyte hans gunst og beskyttelse og ha det godt. – 1Mo 9: 1.

Den velsignelsen som ble uttalt over Abraham og hans Ætt, er av stor betydning for hele menneskeheten. (1Mo 12: 3; 18: 18; 22: 18) Jehova velsignet Abraham og Sara ved på mirakuløst vis å gjenopplive deres forplantningsevne, slik at de kunne få en sønn på sine gamle dager. (1Mo 17: 16; 21: 2) Han gav Abraham framgang og brukte ham som et bilde på noe større. (Ga 4: 21–26) Det at Abraham ble velsignet med en ætt, er av betydning for hele menneskeheten, i og med at folk av alle nasjoner blir velsignet ved hjelp av ham som Isak var et forbilde på – Jesus Kristus. – Ga 3: 8, 14; Apg 3: 25, 26; He 6: 13–20.

Jehova velsigner bare mennesker eller folkeslag som er lydige mot ham. (2Mo 23: 25) De skarpe motsetningene som blir stilt opp i 5. Mosebok, kapitlene 27 og 28, viser tydelig at de ulydige kommer under Guds forbannelse, noe som resulterer i en streng straff, mens de lydige får erfare hans velsignelse, noe som fører til åndelig velstand og til at deres materielle behov blir dekket. Dette kommer tydelig til uttrykk i forbindelse med deres hjem, marker, barn, dyr, forråd av matvarer, reiser, ja i forbindelse med alt de foretar seg. «Velsignelser er for den rettferdiges hode.» (Ord 10: 6, 7) Når Jehovas tjenere er trofaste og lydige, vil han med glede ’åpne himlenes sluser for dem og tømme ut velsignelse over dem til det ikke lenger er noe behov’. – Mal 3: 10.

Hvordan mennesker velsigner Jehova. Mennesker velsigner først og fremst Jehova ved å lovprise ham. Man kan også velsigne ham ved å gi uttrykk for takknemlighet, ved å erkjenne at alle velsignelser kommer fra ham, ved å tale vel om ham ved enhver anledning og ved å tilbe og tjene ham. (Sl 26: 12) Å forkynne det gode budskap er en måte å velsigne Jehova på ettersom hans navn og hensikter på den måten blir lovprist. – Mt 24: 14; He 13: 15.

Mennesker har velsignet Jehova fordi han har utfridd sitt folk av undertrykkelse (2Mo 18: 9, 10), fordi han har dekket deres behov (5Mo 8: 10), fordi han har beveget sitt folk til å støtte tilbedelsen av ham (2Kr 31: 8), fordi han holder fast ved sin pakt og viser sine tjenere barmhjertighet når de bekjenner sine synder (Ne 9: 5, 31, 32), fordi han gir dem visdom og styrke (Da 2: 19–23), og fordi han beskytter sine tjenere og tilkjennegir sitt overherredømme (Da 3: 28; 4: 34). De har dessuten velsignet Jehova på grunn av hans verdighet, velde og herredømme og hans skjønnhet som Hode over alt. (1Kr 29: 10–12, 20) I Salmenes bok blir Jehova hele tiden velsignet, og alle i himmelen og på jorden blir oppfordret til å lovprise hans navn på grunn av hans mange enestående egenskaper. En annen grunn til at mennesker velsigner Jehova, er den gaven han har skjenket dem ved å gi dem sin Sønn, Jesus Kristus. – Sl 16: 7; 103: 1, 20–22; 145: 2, 10; Joh 3: 16; jf. Apg 2: 8–11; Åp 7: 11, 12; 14: 6, 7.

Hvordan mennesker velsigner Jesus Kristus. Jesus bør også velsignes av alle mennesker. Elisabet velsignet Jesu mor, Maria, og hennes ufødte barn. (Lu 1: 42) Det at Jesus kom ned fra himmelen i Jehovas navn og som hans Sønn, den tjenesten han utførte, det offer han brakte, hans stilling som prest og konge og hans ufortjente godhet gjør at han fullt ut er berettiget til å bli hyllet som en som er velsignet. (Joh 12: 13; 2Kt 8: 9; He 1: 2; 7: 24–26) Som en oppfyllelse av Salme 118: 26 lovpriste folkeskarene ham som Jehovas velsignede da han i triumf red inn i Jerusalem. (Mt 21: 9) Både engler og jordiske skapninger bør velsigne ham. – Åp 5: 12, 13.

Hvordan mennesker velsigner andre mennesker. I motsetning til Jehova er mennesker ikke alltid i stand til å sørge for at det de sier i de velsignelsene de uttaler, blir til virkelighet. I Bibelen er et menneskes velsignelse ofte det samme som en anmodning om Guds velsignelse, skjønt den ikke nødvendigvis er uttrykt i en bønn. Selv om et menneske velsigner et annet menneske, er det altså i realiteten Gud som velsigner. Når mennesker velsigner andre mennesker, er det ofte et uttrykk for takknemlighet eller for verdsettelse av gode egenskaper eller av et godt utført arbeid.

I forbindelse med det å kunne uttale en virkekraftig velsignelse, å kunne velsigne med bemyndigelse fra Gud og ha makt til å gjennomføre det som blir sagt, uttalte Paulus følgende prinsipp i sin argumentasjon for at Melkisedeks prestedømme var Levis prestedømme overlegent: «Nå er det ubestridelig slik at det som er mindre, blir velsignet av den som er større.»  (He 7: 7) Melkisedek var konge og Guds prest. Da han velsignet Abraham, kunne han derfor tale profetisk og med bemyndigelse fra Gud. – 1Mo 14: 18–20; He 7: 1–4.

Når mennesker har gjort noe som tjener til Jehovas pris, har andre funnet det passende å uttale en velsignelse over dem. Moses velsignet Besalel og hans medarbeidere da tabernaklet stod ferdig. (2Mo 39: 43) Som Israels åndelige ledere fikk prestene og levittene ved flere anledninger i oppgave å velsigne folket. (4Mo 6: 23–27; 3Mo 9: 22, 23; 5Mo 10: 8; 21: 5; 1Kr 23: 13; 2Kr 30: 27) Øverstepresten Eli velsignet Samuels foreldre fordi de hadde gitt sitt barn til tempeltjenesten. (1Sa 2: 20, 21) David velsignet folket etter at han hadde ført Arken til Jerusalem. (2Sa 6: 18; 1Kr 16: 2) Salomo gjorde det samme da han innviet templet til Jehova. (1Kg 8: 14, 55) Den tilårskomne Simeon velsignet Jesu foreldre. (Lu 2: 34) Og Jesus velsignet de barna som kom til ham. – Mr 10: 16.

Anledninger til å velsigne. I en bønn lovpriser og takker man Gud; man velsigner ham. Når man ber for sine trosfeller og dem som søker Gud, velsigner man også dem. Før måltidene ber man Gud velsigne maten. I en slik bønn takker og priser man Jehova for at han sørger for en i åndelig og materiell henseende, og man ber ham om at han må la maten nære og styrke en, slik at man kan tjene ham. (1Sa 9: 13; Mt 14: 19; Lu 9: 16) I de bønnene om velsignelse som blir bedt før brødet og vinen sendes rundt ved Herrens aftensmåltid, lovpriser og takker man Gud, og man anmoder ham om at alle som forsyner seg, må få åndelig gagn av det som brødet og vinen symboliserer, og at de må forbli ulastelige og forent som Kristi legeme. – Mt 26: 26; 1Kt 10: 16.

I et patriarkalsk samfunn velsignet en far ofte sønnene sine kort tid før sin død. En slik velsignelse var av stor betydning og ble høyt verdsatt. Isak velsignet for eksempel Jakob i den tro at han var Esau, den førstefødte. Isak kom med en uttalelse om at Jakob skulle få større gunst og velstand enn sin bror Esau, og ettersom han selv var gammel og blind, bad han uten tvil Jehova om å oppfylle det han sa i sin velsignelse. (1Mo 27: 1–4, 23–29; 28: 1, 6; He 11: 20; 12: 16, 17) Senere bekreftet og utvidet Isak bevisst velsignelsen. (1Mo 28: 1–4) Før Jakob døde, velsignet han først Josefs to sønner og deretter sine egne sønner. (1Mo 48: 9, 20; 49: 1–28; He 11: 21) På lignende måte velsignet Moses før sin død hele Israels nasjon. (5Mo 33: 1) I alle disse tilfellene viser det som skjedde, at uttalelsene var profetiske. Noen ganger la den som uttalte velsignelsen, sin hånd på hodet til den som ble velsignet. – 1Mo 48: 13, 14.

Brukt som en hilsen utgjorde en velsignelse et ønske om at det måtte gå den andre godt. Jakob velsignet farao da han ble ført fram for ham. (1Mo 47: 7; se også 1Sa 13: 10; 25: 14; 1Kg 1: 47; 2Kg 10: 15.) Man kunne også uttale velsignelser når man tok avskjed med noen. Rebekka ble for eksempel velsignet av sin familie da hun forlot sitt hjem for å gifte seg med Isak. – 1Mo 24: 60; se også 1Mo 28: 1; 2Sa 19: 39; 1Kg 8: 66.

Gaver ble også overrakt sammen med en velsignelse. (1Mo 33: 11; Jos 14: 13; 15: 18, 19) Forståelig nok kunne gaven i seg selv med tiden bli kalt en velsignelse, «en velsignelsesgave». Gaver kunne bli gitt på grunn av takknemlighet, som et uttrykk for gode ønsker overfor en man holdt av, eller for å oppnå noens velvilje. – 1Sa 25: 27; 30: 26.

Velsignelser kan gis i form av komplimenter. Boas velsignet Rut for hennes kjærlige godhet. (Rut 3: 10) Menn som meldte seg frivillig til en spesiell tjeneste i forbindelse med tilbedelsen av Jehova, ble velsignet av folket. (Ne 11: 2) Foreldre er berettiget til å bli velsignet av sine barn. – Ord 30: 11.

En velsignelse kan bestå av gode eller oppbyggende ord. Jesus oppfordret sine tilhørere til å ’velsigne dem som forbannet’ dem. (Lu 6: 28) «Fortsett å velsigne dem som forfølger; velsign og forbann ikke.» (Ro 12: 14) Dette betyr ikke at man skal lovprise motstandere, men man kan kanskje vinne deres velvilje ved en god oppførsel sammen med vennlige, hensynsfulle og sannferdige ord som vil være til gagn for dem hvis de lytter. (1Kt 4: 12; 1Pe 3: 9) Den måten man snakker på når man velsigner andre, er også av betydning. (Ord 27: 14) Å vende en person bort fra hans onde gjerninger er en velsignelse, for det vil være til gagn for den det gjelder, og til pris for Jehova. – Apg 3: 26.

Å være til velsignelse for andre. En som er lydig mot Gud, kan være til velsignelse for sine medmennesker. De som er sammen med mennesker som Jehova velsigner, får også del i disse velsignelsene. Laban ble velsignet fordi Jakob voktet hans hjorder. (1Mo 30: 27, 30) Potifars hus og marker ble velsignet fordi Josef førte tilsyn med det som tilhørte Potifar. (1Mo 39: 5) Sodoma kunne ha blitt spart hvis det hadde vært så mange som ti rettferdige innbyggere i byen. (1Mo 18: 32) En innviet tjener for  Gud kan være årsak til at Gud begunstiger en ikke-troende ektefelle og deres små barn. (1Kt 7: 14) Jesus sa angående tidenes største trengsel: «På grunn av de utvalgte skal de dager bli forkortet», for ellers «ville ikke noe kjød bli frelst». (Mt 24: 21, 22; jf. Jes 65: 8.) Å etterligne dem som Gud velsigner, vil føre til enda større velsignelser. (Ga 3: 9; He 13: 7; 1Kt 11: 1; 2Te 3: 7) Fordi «sauene» gjør godt mot Kristi brødre, «de utvalgte», vil de få Jehovas velsignelse og bli belønnet med evig liv. – Mt 25: 31–34, 40, 46.