Både det hebraiske ordet ratsọn og det greske ordet eudokịa og beslektede former av disse ordene refererer til noe som er til behag, noe en synes om, eller til følelsen av behag og velvilje, og de blir oversatt med «behag», «velbehag», «som en vil», «godkjennelse», «velvilje», «god vilje» og lignende.

Guds velvilje. I Bibelen blir de ovennevnte ordene brukt om Guds velvilje, godkjennelse eller velbehag. (Sl 51: 18; 106: 4; Ef 1: 5, 9) Gud viser klart og tydelig hva som kreves for å behage ham, og han bestemmer hvem han vil godta som sine venner og vise velvilje. De som forkaster hans Ord eller gjør opprør mot ham, vil ikke oppnå hans velvilje, men vil tvert imot pådra seg hans mishag. – Sl 2: 5; He 3: 16–19.

Menneskers velvilje. De samme ordene blir brukt i forbindelse med menneskers godkjennelse eller velvilje. (2Kr 10: 7; Est 1: 8; Ro 15: 25, 26) Apostelen Paulus snakket om dem som forkynte Kristus av god vilje. (Flp 1: 15) Disse oppriktige kristne viste god vilje, eller velvilje, overfor apostelen og derfor også overfor Gud og hans Sønn, som Paulus representerte. Som følge av det ville de erfare Guds velvilje. (Ord 8: 35; 10: 32; 11: 27) Et annet eksempel på menneskers gode vilje overfor andre ses i det apostelen Paulus sier om sine kjødelige brødre, jødene: «Brødre, mitt hjertes gode vilje og min påkallelse til Gud for dem er virkelig at de må oppnå frelse.» – Ro 10: 1.

’Mennesker som har Guds velvilje.’ Da en engel kunngjorde at Jesus var født, viste han seg ikke for jødenes religiøse ledere, men for noen ydmyke hyrder. Etter at engelen hadde fortalt hyrdene at Messias var født, forkynte en hærskare av andre engler: «Ære til Gud i høydene der oppe, og på jorden fred blant mennesker som har hans velvilje.» (Lu 2: 14) Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 har en tilsvarende oversettelse av den siste delen av dette verset: «Og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» (Jf. AT, Mo, NE, RS.) Englene forkynte ikke at Guds fiender, som ikke har fred med Gud, skulle ha fred. «’Det er ingen fred,’ har min Gud sagt, ’for de onde.’» (Jes 57: 21) King James Version gjengir Lukas 2: 14 slik: «Ære til Gud i det høyeste, og på jorden fred, velvilje mot mennesker.» Men disse ordene er ikke et uttrykk for at Gud viser velvilje overfor menneskene i sin alminnelighet. Og selv om de siste ordene i skriftstedet bokstavelig kan oversettes med «velviljens mennesker» eller «mennesker av god vilje», betyr de ikke at han gir sin fred til dem som bare er velvillig innstilt overfor ham. Nei, disse ordene gjelder dem som vil behage ham, eller vinne hans velvilje, på grunn av sin oppriktige tro på ham, og som vil bli disipler av hans Sønn.

Også det hebraiske ordet chen er ofte oversatt med «velvilje». – Se YNDE.