Det å få tråder fra to forskjellige trådsystemer til å krysse hverandre og flettes i hverandre slik at det dannes stoff, eller tøy. De trådene som går i stoffets lengderetning, kalles renning eller varp, og de som går på tvers av disse, kalles innslag, islett eller veft. Innslagstrådene blir lagt skiftevis over og under renningstrådene. (3Mo 13: 59) Det var ofte kvinner som vevde, men også menn kunne være vevere. (2Kg 23: 7; 1Kr 4: 21) Den form for vevstol som hebreerne, egypterne og andre brukte, bestod hovedsakelig av en ramme. – Dom 16: 13, 14; Jes 19: 1, 9, 10.

Vevstolene i oldtiden var enten opprettstående eller liggende. Én type opprettstående vevstol bestod av to sidestolper med en tverrstokk eller bom på toppen. Renningstrådene hang ned fra bommen og hadde lodd i endene, slik at de ble holdt stramme. I noen vevstoler var det en nedre bom i stedet for slike lodd, og i noen slike vevstoler kunne denne bommen dreies rundt så det ferdigvevde tøyet kunne rulles opp på den. En vanlig liggende vev, en såkalt flatvevstol, bestod av to parallelle bommer som ble holdt på plass et stykke fra hverandre med fire plugger som var slått ned i bakken ved begge ender av bommene. Renningstrådene var utspent mellom disse bommene. Da det ble sagt at treskaftet på spydet til Goliat «var som en vevbom», var det kanskje med tanke på en slik bom, som kunne være nokså tykk. – 1Sa 17: 4, 7.

Renningstrådene var gjerne delt i to sett, eller fag, som det kunne dannes en åpning mellom, slik at innslagstrådene kunne legges over det ene settet når de ble trukket tvers over renningstrådene i den ene retningen, og under det samme settet når de ble trukket den motsatte veien. I en enkel flatvev ble det tvers gjennom renningen plassert en flat «skillekjepp» som var trædd under annenhver tråd, og denne kjeppen kunne vris slik at det ble et skille som innslagstråden kunne føres gjennom i én retning. Annenhver renningstråd var dessuten bundet med løkker til en annen skillekjepp, som lå oppå renningen, og denne kjeppen ble i neste omgang løftet opp fra renningen, slik at det ble et nytt skille som innslagstråden ble ført gjennom i den motsatte retningen. Etter hvert innslag ble innslagstråden presset med et «vevsverd» mot det tøyet som allerede var vevd. Veveren førte innslagstråden gjennom renningen med en skyttel eller en innslagspinne som tråden var surret opp på. Siden en dyktig vever lot skyttelen gå raskt, kunne Job si: «Mine dager er blitt raskere enn en veverskyttel.» – Job 7: 6.

Etter at tøyet var blitt vevd til ønsket lengde og rullet opp, skar veveren det fra renningen. (Jes 38: 9, 12) De vanligste materialene som ble anvendt til veving, var dyrehår (2Mo 36: 14; Mt 3: 4), ull og lin. – Jf. Ord 31: 13.

Det var mulig å veve stoffer i forskjellige mønstre ved å benytte garn av forskjellige farger i renningen eller i innslaget eller i begge deler. Det var også mulig å bruke innslagstråder av en bestemt farge bare gjennom et stykke av renningen. (1Mo 37: 23; 2Sa 13: 18; Ord 7: 16) En vever kunne også veve mønstret tøy med tråder av samme farge ved at han for eksempel førte et sett innslagstråder over én renningstråd og deretter under to og så videre tvers over renningen, og så førte neste sett over to renningstråder, dernest under to og så over én og så videre tvers over renningen, slik man nå gjør når man vever gabardin. Aron ble utstyrt med en hvit kjortel av fint lin i «rutemønster», et eksempel på at man kunne veve mønstret, ensfarget tøy. – 2Mo 28: 39.