Det er flere ord på grunnspråkene som kan bli brukt om vin av et eller annet slag (hebr. tirọsj [1Mo 27: 28, 37; Ho 2: 8, 9, 22]; hebr. chẹmer [5Mo 32: 14; Jes 27: 2] og det tilsvarende arameiske ordet chamạr [Da 5: 1, 2, 4, 23]; dessuten gr. gleukos [Apg 2: 13]). Men det hebraiske ordet for vin som oftest er brukt i Bibelen, er jạjin. Det forekommer første gang i 1. Mosebok 9: 20–24, hvor det står at Noah etter vannflommen plantet en vingård og deretter drakk av vinen derfra og ble beruset. Det greske ordet oinos (som stort sett svarer til det hebraiske ordet jạjin) forekommer første gang i forbindelse med Jesu hentydning til at det var utilrådelig å bruke gamle vinsekker til ny vin som ikke var ferdiggjæret, fordi det trykket som oppstod under gjæringsprosessen, ville sprenge de gamle vinsekkene. – Mt 9: 17; Mr 2: 22; Lu 5: 37, 38.

Det hebraiske uttrykket sjekhạr («rusdrikk») ble brukt om forskjellige sterke alkoholholdige drikker som etter alt å dømme var laget av granatepler, dadler, fikener og lignende. (4Mo 28: 7; 5Mo 14: 26; Sl 69: 12) Det hebraiske ordet ʽasịs refererer i Høysangen 8: 2 til «den nypressede saften» av granatepler, men i andre skriftsteder viser sammenhengen at ordet blir brukt om vin. (Jes 49: 26; Joe 1: 5) Det hebraiske ordet sọveʼ kan ha vært en betegnelse på øl. – Jes 1: 22; Na 1: 10.

Vinproduksjon. I Palestina ble druene høstet i august eller september, avhengig av druesorten og det lokale værlaget. Druehøsten var praktisk talt over da «løvhyttehøytiden» ble feiret tidlig på høsten. (5Mo 16: 13) Etter at druene var plukket, ble de lagt i kummer eller kar av kalkstein og knust, vanligvis ved at noen menn tråkket på dem med bare føtter. Mennene sang gjerne mens de tråkket vinpressen. (Jes 16: 10; Jer 25: 30; 48: 33) Denne pressemetoden var så skånsom at stilkene og frøene ikke ble knust og lite av garvesyren i skallene ble presset ut. Vinen ble derfor av høy kvalitet og ble bløt og rund i smaken. (Høy 7: 9) Noen ganger ble druene presset med tunge steiner i stedet for at noen tråkket dem med føttene. – Se PRESSE.

De fyldigste og beste vinene kommer fra den første mosten, eller friske saften, som siver ut av de knuste druene, dersom den blir holdt atskilt fra hovedmengden av saft, som blir presset ut under kraftigere trykk. Gjæringen begynner innen seks timer etter knusingen, mens saften fremdeles befinner seg i karene, og den fortsetter langsomt gjennom flere måneder. Alkoholinnholdet i naturlige viner varierer mellom 8 og 16 volumprosent, men prosenten kan økes ved senere tilsetning av alkohol. Hvis druene har lavt sukkerinnhold og gjæringen fortsetter for lenge, eller hvis vinen ikke er tilstrekkelig beskyttet mot oksidering, blir den til vineddik. – Rut 2: 14.

I lagringsperioden ble vinen oppbevart i krukker eller skinnflasker. (Jer 13: 12) Det ble sannsynligvis sørget for at karbondioksiden (som oppstår når sukker blir omdannet til alkohol under gjæringsprosessen) kunne slippe ut gjennom en åpning uten at oksygen fra luften kunne trenge inn og reagere med vinen. (Job 32: 19) Mens vinen fikk stå i fred, ble den gradvis klarere. Det dannet seg bunnfall, og duft og smak ble bedre. (Lu 5: 39) Deretter ble vinen som oftest tappet over i andre kar. – Jes 25: 6; Jer 48: 11; se BUNNFALL.

Bruksområder. Fra uminnelige tider har vin vært brukt som drikke til mat. (1Mo 27: 25; For 9: 7) Vin blir ofte nevnt sammen med brød og andre matvarer. (1Sa 16: 20; Høy 5: 1; Jes 22: 13; 55: 1) Melkisedek satte «brød og vin» fram for Abraham. (1Mo 14: 18–20) Jesus drakk vin til maten når det ble servert vin. (Mt 11: 19; Lu 7: 34) Vin hørte med til festmåltider (Est 1: 7; 5: 6; 7: 2, 7, 8), bryllupsfester (Joh 2: 2, 3, 9, 10; 4: 46) og andre festlige anledninger (1Kr 12: 39, 40; Job 1: 13, 18). Det fantes kongelige vinforråd (1Kr 27: 27; 2Kr 11: 11), og det var vanlig at konger og stattholdere hadde vin å drikke. (Ne 2: 1; 5: 15, 18; Da 1: 5, 8, 16) Folk som var på reise, hadde ofte med seg vin som en del av provianten. – Jos 9: 4, 13; Dom 19: 19.

Fordi bruken av vin var så utbredt, var vin også en handelsvare. (Ne 13: 15) Vin fra Helbon (som perserkongene foretrakk) og «Libanons vin» var spesielt godt kjent. (Ese 27: 18; Ho 14: 7) Vin  inngikk i lønnen til dem som skaffet til veie det tømmeret som ble brukt til byggingen av templet. (2Kr 2: 8–10, 15) Vin ble betraktet som en utmerket gave til høyerestående personer (1Sa 25: 18; 2Sa 16: 1, 2) og hørte også med i den tienden som ble gitt som bidrag til prestenes og levittenes underhold. (5Mo 18: 3, 4; 2Kr 31: 4, 5; Ne 10: 37, 39; 13: 5, 12) Dessuten var vin en av de utsøkte offergavene som ble frambåret for Jehova i forbindelse med tilbedelsen av ham. – 2Mo 29: 38, 40; 3Mo 23: 13; 4Mo 15: 5, 7, 10; 28: 14; 1Sa 1: 24; 10: 3; Ho 9: 4.

Til å begynne med ble det ikke brukt vin under påskemåltidet, men det ble vanlig å gjøre det senere, kanskje etter tilbakekomsten fra landflyktigheten i Babylon. Det var derfor vin på bordet da Jesus for siste gang feiret påsken sammen med sine apostler, og han gjorde bruk av denne vinen da han innstiftet høytiden til minne om sin død. Det røde ’drueblodet’ var et passende symbol på Jesu eget offerblod. Jesus omtalte vinen som «denne vintreets frukt» ved denne anledningen, og siden dette var omkring sju måneder etter vinhøsten, kan det ikke herske noen tvil om at det var gjæret druesaft han benyttet. – 1Mo 49: 11; Mt 26: 18, 27–29.

Som legen Lukas forteller, antydet Jesus at vin kunne ha en viss medisinsk verdi som antiseptisk eller mildt desinfiserende middel. (Lu 10: 34) Bibelen anbefaler også vin som et middel mot visse mageproblemer. Paulus gav Timoteus dette rådet: «Drikk ikke lenger vann, men bruk litt vin av hensyn til din mage og dine hyppige sykdomstilfeller.» (1Ti 5: 23) Dette var et godt råd. Dr. Salvatore P. Lucia, som er professor i medisin ved California universitets medisinske fakultet, skriver: «Vin er den eldste diettdrikk og det viktigste legemiddel som har vært i kontinuerlig bruk gjennom hele menneskehetens historie. . . . Det er faktisk få andre tilgjengelige midler som i så stor utstrekning som vin har vært anbefalt for sin helbredende virkning.» – Wine as Food and Medicine, 1954, s. 5; se SYKDOM OG BEHANDLING AV SYKDOMMER.

Mange har den feilaktige oppfatning at alkoholholdige drikker virker mentalt stimulerende, men faktum er at de har en sedativ, eller beroligende, virkning på sentralnervesystemet. I Ordspråkene sies det: «Gi rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til dem som er bitre i sjelen» – ikke for å stimulere vedkommende til å bli enda mer klar over sin bedrøvelige situasjon, men snarere for at han kan ’glemme sine vanskeligheter’. (Ord 31: 6, 7) Romerne i fortiden hadde den skikken at de gav dødsdømte forbrytere vin tilsatt et bedøvende middel for at smerten ved henrettelsen skulle bli dempet. Dette kan ha vært bakgrunnen for at romerske soldater tilbød Jesus vin tilsatt et bedøvende stoff da de pælfestet ham. – Mr 15: 23.

Vin er tydeligvis en av de gaver Jehova har velsignet menneskene med. Vinen «får det dødelige menneskes hjerte til å fryde seg»; den bringer hjertet «i munter stemning». (Sl 104: 15; Est 1: 10; 2Sa 13: 28; For 2: 3; 10: 19; Sak 10: 7) Mens Daniel var i sorg, drakk han derfor ikke vin. (Da 10: 2, 3) Det å ha rikelig med vin, noe som blir symbolisert ved ’vinranken’ i det stadig gjentatte uttrykket ’å sitte under sin vinranke og under sitt fikentre’, hentyder til velstand og trygghet under Jehovas rettferdige styre. (1Kg 4: 25; 2Kg 18: 31; Jes 36: 16; Mi 4: 4; Sak 3: 10) Vin blir også nevnt i forbindelse med de velsignelser Jehova har lovt å gi sitt gjenreiste folk. – Joe 3: 18; Am 9: 13, 14; Sak 9: 17.

Måtehold. Det er et bibelsk prinsipp at man skal vise måtehold i alt. Dette gjelder til og med nytelse av honning – brukt med måte er det godt, mens å spise for mye er skadelig. (Ord 25: 27) Slik forholder det seg også med vin og sterk drikk. Disse gavene fra Jehova må brukes slik han bestemmer. Det å vise mangel på måtehold og se bort fra Bibelens prinsipper på dette området fører til tap av Jehovas godkjennelse og til utsvevelser og død. Bibelens budskap i denne forbindelse er meget klart, både det som framgår av direkte formaninger, og det som framgår av eksempler som er nevnt. – Ord 23: 29–31; se DRUKKENSKAP.

I visse tilfeller kan det være utilrådelig og helseskadelig å drikke alkohol også i små mengder. Ved andre anledninger kan det være at man avholder seg fra å nyte alkohol fordi man vil unngå å støte andre, og på grunn av kjærlighet til og omtanke for andre. – Ro 14: 21.

Jehova forbød prestene og levittene å drikke alkohol i enhver form når de utførte tjeneste i tabernaklet eller templet. Det var faktisk dødsstraff for å krenke dette forbudet. (3Mo 10: 8, 9; Ese 44: 21) Utenom tjenesten hadde de lov til å drikke med måte. (1Kr 9: 29) Ifølge en guddommelig bestemmelse var det også forbudt for en nasireer å drikke alkoholholdige drikker mens han var under sitt spesielle løfte. (4Mo 6: 2–4, 13–20; Am 2: 12) Fordi Samson skulle være nasireer fra fødselen av, fikk hans mor ikke lov til å røre vin eller annen rusdrikk mens hun var gravid. (Dom 13: 4, 5, 7, 14) Under utøvelsen av sin gjerning måtte konger og embetsmenn gi akt på formaningen: «Det tilkommer ikke konger å drikke vin  eller høye embetsmenn å si: ’Hvor er det rusdrikk?’, for at en ikke skal drikke og glemme hva som er forordnet, og fordreie saken for noen av nødens sønner.» (Ord 31: 4, 5) En tilsynsmann i den kristne menighet skal være en som ikke er «en fordrukken bråkmaker», og menighetstjenere skal på samme måte «være alvorlige, . . . ikke henfalne til mye vin». – 1Ti 3: 3, 8.

Brukt billedlig. Da fortidens Babylon virket som Jehovas domsfullbyrder, gjorde det alle nasjonene ’drukne av vin’. Her er vinen et symbol på Jehovas vrede mot nasjonene. (Jer 51: 7) Andre skriftsteder viser at Jehovas fiender skal bli tvunget til å drikke av hans rettferdige vrede, billedlig omtalt som ’vin som skummer’, «den voldsomme harmes vin» og «Guds vredesvin». (Sl 75: 8; Jer 25: 15; Åp 14: 10; 16: 19) En bitter drikk som ikke har noe med Guds vrede å gjøre, er den «[åndelige] utukts vin» som «Babylon den store» får alle nasjonene til å drikke. – Åp 14: 8; 17: 2; 18: 3, 13.