Det hebraiske ordet rụach, som ofte blir gjengitt med «ånd», kan også bety luft i bevegelse, vind. (For 1: 6) Andre hebraiske ord og uttrykk kan gjengis med «stormvind» (Sl 148: 8; Ho 8: 7), «storm» (2Kg 2: 11; Jer 25: 32) og «virvelstorm» (Jer 23: 19). Det greske ordet pneuma (som vanligvis blir oversatt med «ånd») har betydningen «vind» i Johannes 3: 8, men den vanligste greske betegnelsen for vind er ạnemos. (Mt 7: 25, 27; 11: 7; Joh 6: 18) «Den tiden av dagen da det blåste en bris [hebr. rụach]», var åpenbart de sene ettermiddagstimene like før solnedgang, da det ofte kommer forfriskende, kjølige vinder i det området hvor man mener at Edens hage lå. – 1Mo 3: 8; se ÅND.

Jehova Gud er den som har skapt vinden. (Am 4: 13) Selv om han ikke bokstavelig talt befinner seg i vinden (1Kg 19: 11; jf. Job 38: 1; 40: 6; Sl 104: 3), kan han kontrollere den og bruke den i samsvar med sine hensikter. Dette gjorde han for eksempel da han ved hjelp av vinden fikk vannflommens vannmasser til å synke. (1Mo 8: 1; jf. 2Mo 14: 21; 4Mo 11: 31; Sl 78: 26; 107: 25, 29; 135: 7; 147: 18; Jer 10: 13; Jon 1: 4.) Da Guds Sønn var på jorden, hadde også han makt over vinden og fikk den til å legge seg. (Mt 8: 23–27; 14: 24–32; Mr 4: 36–41; 6: 48, 51; Lu 8: 22–25) Det var tydeligvis bare fordi Jehova tillot det, at Satan kunne frambringe eller styre «en veldig vind» som førte Jobs barn i døden. – Job 1: 11, 12, 18, 19.

Vindene fikk gjerne navn etter den retningen de kom fra. «Østavinden» blåste altså fra øst mot vest. (2Mo 10: 13, 19; Sl 78: 26; Høy 4: 16) Når det er tale om himlenes eller jordens «fire vinder», gjelder det vinder fra alle de fire himmelretningene, nord, sør, øst og vest. (Jer 49: 36; Ese 37: 9; Da 8: 8; Mt 24: 31) I Åpenbaringen 7: 1 forteller Johannes at han så «fire engler stå på jordens fire hjørner og holde fast jordens fire vinder». Det at englene står på ’hjørnene’, innebærer at de kan slippe løs vindene på kryss og tvers, slik at ingen del av jorden blir spart for deres ødeleggende virkning.

Nordavinden var kjølig og kom med kraftig regn. (Job 37: 9; Ord 25: 23) Sønnavinden blåste inn over Palestina fra varme ørkenområder og kunne derfor forårsake en hetebølge. (Lu 12: 55) Det kunne også komme stormvinder fra sør. (Jes 21: 1; Sak 9: 14) Når østavinden i den tørre årstiden blåste mot Egypt og Palestina gjennom veldige ørkenområder, var den varm og tørr, slik at den svidde av og tørket bort vegetasjonen. (1Mo 41: 6, 23, 27; Ese 17: 7–10; jf. Ho 13: 15; Jon 4: 8.) I regntiden kom vestavinden med fuktighet og regn inn over Palestina fra Middelhavet. (1Kg 18: 42–45) Når noen der i landet så en sky stige opp i vest, kunne de vente seg uvær. (Lu 12: 54) I den tørre sommertiden gjorde de daglige vindene fra Middelhavet at heten ble lettere å holde ut. – Se EURAKYLON; SKY.

Brukt billedlig. En vind kan oppstå plutselig og løye like plutselig og er derfor et passende bilde på menneskelivets korte varighet. (Job 7: 7) Ettersom vinden er uten fast substans, kan den være et symbol på unyttig kunnskap, fåfengt arbeid, tomme ord, urealistiske forhåpninger (Job 15: 1, 2; 16: 3; For 5: 16; Ho 12: 1) og intethet. (Jes 26: 18; 41: 29; Jer 5: 13) Ettersom nytteløse gjerninger i det lange løp ikke gir resultater, er det å befatte seg med dem som «jag etter vind». (For 1: 14; 2: 11) Og en som fører bannlysning over sitt hus, «tar vind i eie». Han oppnår ikke  noe som er til gagn eller har virkelig verdi. – Ord 11: 29.

Vinder kan spre forskjellige gjenstander og kaste dem omkring, og det at noe blir ’spredt for alle vinder’ eller ’delt etter himlenes fire vinder’, innebærer derfor at det blir fullstendig spredt eller delt. (Jer 49: 36; Ese 5: 10; 12: 14; 17: 21; Da 11: 4) Mennesker som mangler kristen modenhet, kan sammenlignes med en båt som blir kastet omkring av vinden og ikke følger en fast kurs – de er utsatt for å bli «ført hit og dit av enhver lærdoms vind ved menneskers knep, ved list når det gjelder å uttenke villfarelse». – Ef 4: 13, 14.