Fortidens vogner var enkle kjøretøyer som vanligvis var laget av tre og hadde skivehjul eller eikehjul. (1Sa 6: 14) Noen vogner var ganske enkelt tohjulte, åpne plattformer med en vannrett stang foran. Andre var utstyrt med sider. Og noen var overdekket; for eksempel ble ting som hørte til tabernaklet, transportert på seks overdekkede vogner, som hver ble trukket av to okser. (4Mo 7: 2–9) I Åpenbaringen 18: 13 betegner ordet «vogner» muligens firhjulte kjøretøyer.

I Israel var det særlig i tidligere tider slik at transportvogner som regel ble trukket av kveg, mens man for det meste brukte hester til å trekke stridsvogner. (2Sa 6: 3, 6; 15: 1; 1Kr 13: 7, 9; Ord 21: 31) Transportvognene ble benyttet til å frakte personer (1Mo 45: 19, 21, 27; 46: 5) og gjenstander og varer, for eksempel korn. (1Sa 6: 7–14; Am 2: 13) De vognene som ble brukt i krig, var ikke nødvendigvis bare egentlige stridsvogner. Noen (som dem som blir nevnt i Sl 46: 9) kan ha blitt benyttet til å frakte militært utstyr. På Jesajas tid, da israelittene hadde mange hester (Jes 2: 7), tresket man ved hjelp av vogner trukket av hester. – Jes 28: 27, 28.

I bibelsk tid var en stridsvogn et tohjult kjøretøy som primært var framstilt til bruk på slagmarken, ikke til troppeforflytning bak slaglinjen. Alle de fire hebraiske uttrykkene som betegner denne typen vogn, som ikke bare ble brukt militært (merkạv [1Kg 4: 26]; merkavạh [1Mo 41: 43]; rẹkhev [1Kg 1: 5]; rekhụv [Sl 104: 3]), kommer fra roten rakhạv, som betyr «å ri» eller «å kjøre». (1Mo 24: 61; 1Sa 25: 42; 1Kg 18: 45) Det greske uttrykket for en tilsvarende vogn er hạrma. (Apg 8: 28) Stridsvognen gav soldatene mulighet til rask transport under kamp, utgjorde en mobil plattform de kunne skyte fra, og gav angrepet en sjokkartet virkning når de braste inn i fotsoldatenes rekker. Det eksisterer mange kulturminner fra oldtiden hvor forskjellige slags stridsvogner er avbildet, noe som vitner om både hvor langt tilbake i tiden slike vogner har vært brukt, og hvor utbredt de har vært.

Vanligvis bestod stridsvognen hovedsakelig av en plattform som var montert på en enkelt aksel og hadde karmer som nådde opp i hoftehøyde; vognen var åpen bak, slik at man enkelt og raskt kunne stige på. Foran hadde vognen en stang og et åk, og den ble trukket av raske hester. Vognene var ofte utstyrt med bueholdere, pilekoggere, skjold og spyd. En ekstra trussel mot fotsoldatene var det at man noen ganger utstyrte hjulnavene med jernljåer. (Jos 17: 16, 18; Dom 1: 19) Når det bare var én mann i vognen, hadde han tømmene festet rundt livet eller hoftene under kampen, slik at han hadde hendene fri til å bruke våpnene. Større og tyngre vogner med større forspann hadde en besetning på to, tre eller fire mann – én vognstyrer, én eller to krigere og kanskje en skjoldbærer. – 2Mo 14: 7, NW, fotn.

Fart, manøvreringsmuligheter og stabilitet var viktige faktorer som man stadig forsøkte å forbedre. Ved å flytte akselen bakover fikk man for eksempel bedre manøvreringsmuligheter og bedre stabilitet. Ved å skifte ut skivehjul med eikehjul minsket man vekten og økte farten. (1Kg 7: 33) Som regel brukte man hjul med seks eiker, men det fantes også hjul med fire eller åtte eller flere eiker. Ved å bruke lett tre og lage bare beslagene av lær, bronse eller jern gjorde man vognene så lette at én eller to mann kunne bære dem over vanskelig terreng eller små elver.

Mange av de hedenske nasjonene som kjempet mot Israel, hadde stridsvogner. I 1513 f.v.t. tilintetgjorde Jehova hele faraos hær, deriblant hans 600 spesielle stridsvogner «og alle de andre vognene i Egypt», i Rødehavet. (2Mo 14: 6, 7; 15: 4, 19; Jos 24: 6) Da israelittene inntok det lovte land, fordrev de fiendene og brente mange av de vognene de hadde tatt fra dem. (Jos 11: 4–9) Kanaaneerkongen Jabin holdt israelittene i trelldom i 20 år inntil Jehova tilintetgjorde hele hans hær, som Sisera stod i spissen for, i Kisjon-elvedalen; denne hæren var utrustet med 900 stridsvogner med jernljåer. (Dom 4: 2, 3, 13, 15, 16; 5: 28) I løpet av kongetiden kjempet filisterne, egypterne, etiopierne, syrerne, assyrerne og babylonerne mot Israel med store hærer utrustet  med vogner – ved én anledning hele 32 000 vogner. (1Sa 13: 5; 2Sa 1: 6; 1Kr 19: 6, 7, 18; 2Kr 12: 2, 3; 14: 9; 16: 8; Jes 37: 21, 24) I domsbudskaper nevnte profetene av og til de stridsvognene som disse nasjonene satte sin lit til. – Jer 50: 37; 51: 21; Mi 5: 10, 15.

Slettene, for eksempel Filistersletten og Jisre’el-sletten, var bedre egnet for krigføring med stridsvogner enn fjellandet. En gang skrøt syrerne av at de med vognene sine ville kunne beseire israelittene hvis disse kunne lokkes bort fra fjellene, slik at man kunne kjempe på slettelandet, for de mente at ’Israels Gud var en fjellgud’. Men det store nederlaget syrerne led, beviste at Jehova også er «en lavslettenes Gud». – 1Kg 20: 23–30.

I Israel ble det ikke organisert noen betydelig styrke utrustet med stridsvogner før på Salomos tid. Dette skyldtes for en stor del Guds advarsel til kongen om ikke å skaffe seg mange hester, som om nasjonens sikkerhet avhang av dem. Dette begrenset bruken av stridsvogner, som man jo trengte hester til å trekke. (5Mo 17: 16) Da Samuel advarte folket om den byrde en jordisk konge ville legge på dem, sa han: «Deres sønner vil han ta og sette som sine folk i sine vogner.» (1Sa 8: 11) Både Absalom og Adonja, som begge forsøkte å tilrane seg kongemakten, fikk laget en vogn til seg selv og fikk 50 mann til å løpe foran den. (2Sa 15: 1; 1Kg 1: 5) Da David beseiret kongen i Soba, lot han 100 vognhester få leve. – 2Sa 8: 3, 4; 10: 18.

Da kong Salomo bygde opp Israels hær, økte han tallet på stridsvogner til 1400. (1Kg 10: 26, 29; 2Kr 1: 14, 17) Foruten Jerusalem var det andre byer, såkalte vognbyer, som var spesielt utstyrt for å ta vare på alt dette mobile krigsutstyret. – 1Kg 9: 19, 22; 2Kr 8: 6, 9; 9: 25.

Etter Salomos død var det vanlig med stridsvogner både i det nordlige og i det sørlige riket. Det nordlige riket hadde en ’høvedsmann for halvparten av vognene’, noe som viser at stridsvognene var inndelt i to hoveddivisjoner. (1Kg 16: 9) Kong Jehu var kjent for å kjøre sin vogn i rasende fart. (2Kg 9: 20) Flere av både Judas og Israels konger, nemlig Akab, Jehoram, Akasja og Josjia, ble dødelig såret mens de befant seg i stridsvognen sin. – 1Kg 22: 34–38; 2Kg 9: 21, 24, 27; 2Kr 18: 33, 34; 35: 23, 24.

Profeten Jesaja sa til det opprørske Israel: «Ve dem som drar ned til Egypt for å få hjelp, dem som stoler på hester, og som setter sin lit til stridsvogner, fordi de er tallrike, og til stridshester, fordi de er meget sterke, men som ikke har sett hen til Israels Hellige og ikke har søkt Jehova.» – Jes 31: 1.

Slike vogner som ble brukt i krig, var også nyttige ved jakt på ville dyr. De ble imidlertid også brukt til fredelige formål. Da Josef var matvareforvalter i Egypt, kjørte han i en vogn av denne typen som var «den nest gjeveste» etter faraos vogn. Josef kjørte i sin vogn da han skulle møte sin far, Jakob, den gang Jakob kom til Egypt. (1Mo 41: 43; 46: 29) Da Jakob var død, var det mange slike vogner i gravfølget, som drog fra Egypt til Makpela – det gravstedet som Abraham hadde kjøpt. (1Mo 50: 7–14) Kongene Rehabeam og Akab brukte slike vogner som transportmiddel, og det samme gjorde både hærføreren Na’aman og den etiopiske embetsmannen som på veien til Gaza bad evangelisten Filip om å stige opp i vognen hans. (1Kg 12: 18; 18: 44, 45; 2Kg 5: 21, 26; Apg 8: 28–31, 38) Når seirende herskere ble kjørt i triumftog, foregikk dette i rikt utsmykkede og overdekkede vogner. Frafalne herskere i Juda viet vogner og de hestene som trakk dem, til soldyrkelse. – 2Kg 23: 11.

Brukt billedlig. I billedlig og profetisk sammenheng er stridsvognen et symbol på krig, akkurat som buen og sverdet. (Jes 21: 7, 9; Sak 9: 10) Når det sies at «Guds stridsvogner finnes i titusener – tusener og atter tusener», er dette et bilde på Guds uovervinnelige makt til å tilintetgjøre sine fiender. – Sl 68: 17; 2Kg 6: 17.

Profeten Jesaja uttalte et ve over dem som ’drog på synd som med vognreip’. Det er mulig at han med dette bildet ville vise at de han snakket om, var bundet til synden på samme måte som dyr var bundet med reip til vogner som de trakk etter seg. – Jes 5: 18.