I Bibelen blir flere forskjellige hebraiske og greske ord brukt for å betegne vrede. Det vanligste hebraiske ordet for vrede er ʼaf, som har grunnbetydningen «nese; nesebor», men som ofte blir brukt i overført betydning om vrede, eller sinne. Det henspiller da på at en rasende person ofte puster eller fnyser voldsomt. (Jf. Sl 18: 7, 8; Ese 38: 18.) Det beslektede ordet ʼanạf er i Ny verden-oversettelsen gjengitt med «være forbitret». I De hebraiske skrifter blir vrede ofte forbundet med noe som brenner, og det blir derfor sagt om vreden at den blusser opp. Noen andre hebraiske ord er gjengitt med «harme», «voldsom harme», «heftig vrede» og «raseri». I De kristne greske skrifter blir ordene orgẹ og thymọs vanligvis gjengitt med «vrede».

Guds vrede. Vrede kan være berettiget eller uberettiget. Jehova Guds vrede er alltid berettiget, ettersom den er basert på prinsipper som henger sammen med hans rett til udelt hengivenhet og hans trofasthet når det gjelder å forsvare sannheten. Hans vrede styres av hans kjærlighet til rettferdigheten og til dem som øver rettferdighet. Den har ikke sammenheng med et plutselig innfall, som han senere må beklage. Jehova ser alle sider av en sak og har full oversikt  over situasjonen. (He 4: 13) Han ser hva som bor i menneskenes hjerte; han ser graden av uvitenhet, uaktsomhet eller forsettlighet, og han viser upartiskhet. – 5Mo 10: 17, 18; 1Sa 16: 7; Apg 10: 34, 35.

Prinsipper som er bestemmende for Guds vrede. Guds vrede er aldri ubehersket; den er alltid i overensstemmelse med hans kjærlighet, visdom og rettferdighet. Fordi Gud er allmektig, er han i stand til å la vreden komme til uttrykk i den grad han ønsker. (1Jo 4: 8; Job 12: 13; 37: 23) Guds vrede er ikke formålsløs. Den har en gyldig grunn og har alltid den tilsiktede virkning. Guds vrede kan bare stilles eller bringes til opphør ved at hans prinsipper blir fulgt. I Israel kunne for eksempel ikke en som forsettlig hadde drept noen, bli løskjøpt. Bare ved at hans blod ble utgytt, kunne landet bli renset og bli befridd for Guds mishag. (4Mo 35: 16–18, 30–33) Men for en som hadde drept noen av vanvare, fantes det en ordning som på grunnlag av ofre og øversteprestens tjeneste gjorde det mulig å tilfredsstille rettferdighetens krav og formilde blodhevneren, som handlet i samsvar med Guds lov, og som kanskje var opphisset i sitt hjerte. Det dreide seg om ordningen med tilfluktsbyer. – 5Mo 19: 4–7.

Jehovas vrede kan stilles eller bringes til opphør bare når rettferdigheten skjer fyllest. Hans vrede er rettet mot all urettferdighet. Han vil ikke tolerere urettferdighet eller unnlate å straffe noen som fortjener straff. (2Mo 34: 7; Hab 1: 13) Men på grunnlag av det offer som ble brakt av Jesus Kristus, som tok på seg de smerter og den tukt som menneskeheten med rette fortjente, kan Guds vrede mildnes og bli vendt bort fra dem som begynner å vise tro. (Jes 53: 5) Ved hjelp av gjenløsningsordningen er det mulig for Gud å «vise sin egen rettferdighet», ja å «være rettferdig også når han erklærer det menneske rettferdig som tror på Jesus». (Ro 3: 26) På denne måten blir rettferdighetens krav fullt ut tilfredsstilt, og samtidig har Gud et grunnlag som gjør det mulig for ham å vise barmhjertighet. Om «den som ikke adlyder Sønnen», sies det at «Guds vrede blir over ham». (Joh 3: 36) Men når en person viser tro, frelser Jesu Kristi offer ham fra Guds vrede. – 1Te 1: 10.

Hvordan Guds vrede kommer til uttrykk, og hva som er årsak til den. Gud kan vise sin vrede på en direkte eller indirekte måte. Han kan la den komme til uttrykk gjennom naturlovene, som han har fastsatt, eller gjennom noen av sine skapninger. De som bryter hans morallover, blir gjenstand for hans vrede og ’pådrar seg den fulle gjengjeldelse som deres villfarelse fortjener’. De har en sinnstilstand som mishager Gud, og må erfare fornedrelse, sykdom, strid og død. (Ro 1: 18, 24, 27–32) Når en person overtrer verdslige lover som er i harmoni med Guds lover, og blir straffet av myndighetene, er straffen et indirekte uttrykk for Guds vrede mot ham. (Ro 13: 1–4) Jesus Kristus er Guds fremste domsfullbyrder og skal på en endelig og fullstendig måte utøse Guds vrede over de onde. – Jer 30: 23, 24; Åp 19: 7–16, 19–21.

Urette holdninger og handlinger overfor dem som Jehova Gud har utvalgt, vil vekke hans vrede. Egypterne ble rammet av plager fordi de ikke lot israelittene få tilbe Jehova. (Sl 78: 43–50) Mirjam og Aron ble rammet av Jehovas vrede fordi de ikke viste respekt for den stilling Jehova hadde gitt Moses. (4Mo 12: 9, 10) Dommere som undertrykte de ringe, ble også gjenstand for Jehovas vrede. (Jes 10: 1–4) De som hindrer forkynnelsen av det gode budskap, vil likeledes bli rammet av Jehovas vrede. – 1Te 2: 16.

Falsk tilbedelse vekker Jehovas vrede, særlig når de som hevder at de er hans folk, vender seg til andre guder. (2Mo 32: 7–10; 4Mo 25: 3, 4; Dom 2: 13, 14, 20; 1Kg 11: 8, 9) Hans vrede blir også vakt av umoral, undertrykkelse av sannheten, mangel på anger, ulydighet mot det gode budskap, forakt for hans ord, spott mot hans profeter, begjærlighet, griskhet, misunnelse, mord, strid, svik og ondsinnethet. Hans vrede er dessuten rettet mot «slike som hvisker og tisker», baktalere og dem som hater ham, og videre mot dem som er frekke, hovmodige og selvgode, er «oppfinnsomme med hensyn til skadelige ting», er «ulydige mot foreldre», bryter avtaler, er ubarmhjertige, utøver spiritisme eller praktiserer løgn. Enhver form for urettferdighet vekker Guds vrede. – Ro 1: 18, 29–31; 2: 5, 8; Kol 3: 5, 6; 2Te 1: 8; 2Kr 36: 15, 16; Åp 22: 15.

Vrede ikke en fremtredende egenskap hos Gud. Jehova Gud er «sen til vrede og rik på kjærlig godhet». (2Mo 34: 6; 4Mo 14: 18) Hvis mennesker frykter Jehova, Den Allmektige, og øver rettferdighet, vil han vise dem barmhjertighet, for han tar menneskenes nedarvede ufullkommenhet i betraktning og viser dem barmhjertighet både av denne grunn og på grunnlag av Jesu offer. (Sl 103: 13, 14; 1Mo 8: 21; se også Sef 2: 2, 3.) Han tøyler sin vrede for sitt navns skyld og for å kunne gjennomføre sin hensikt med sitt utvalgte folk. (Jes 48: 9; Joe 2: 13, 14) Med tiden vender Jehova sin vrede bort fra dem som tjener ham oppriktig, og som bekjenner sin synd og angrer. (Jes 12: 1; Sl 30: 5) Han er ikke en vred Gud, men en lykkelig Gud; han  er ikke utilnærmelig, men vennlig, fredelig, rolig og fattet overfor dem som nærmer seg ham på rette måte. (1Ti 1: 11; Sl 16: 11; jf. Åp 4: 3.) Dette står i kontrast til de karaktertrekkene som ble tilskrevet hedningenes falske guder – hissighet, ubarmhjertighet og grusomhet – egenskaper som ofte ble framhevet når det ble laget bilder og billedstøtter av disse gudene.

Hvilken plass har vrede i Guds tjeneres liv?

Menneskers vrede kan være berettiget hvis den er basert på rette prinsipper. Det kan være på sin plass å gi uttrykk for rettferdig harme. Vi blir oppfordret til å «avsky det onde». (Ro 12: 9) Bibelen omtaler mange hendelser der noen gav uttrykk for rettferdig harme. – 2Mo 11: 8; 32: 19; 4Mo 16: 12–15; 1Sa 20: 34; Ne 5: 6; Est 7: 7; se også 2Sa 12: 1–6.

Men menneskers vrede er oftere uberettiget, og i mange tilfeller er den ubehersket. Ofte er det slik at den har et utilstrekkelig grunnlag, og at den får utløp uten at det blir tatt tilbørlig hensyn til konsekvensene. Da Jehova hadde spart Ninive, var Jona misfornøyd, «og han ble opptent av vrede». Jona viste ikke barmhjertighet og måtte irettesettes av Jehova. (Jon 4: 1–11) Kong Ussia i Juda ble rasende da han ble irettesatt av Jehovas prester, og da han ikke sluttet å handle formastelig, ble han straffet. (2Kr 26: 16–21) Den stolte Na’aman ble grepet av «voldsom harme», og som følge av dette holdt han på å gå glipp av en velsignelse fra Jehova. – 2Kg 5: 10–14.

Viktig å holde vreden under kontroll. Uberettiget og ukontrollert vrede eller sinne har fått mange til å begå enda større synder, for eksempel voldelige handlinger. «Kain ble opptent av stor vrede» og slo Abel i hjel. (1Mo 4: 5, 8) Esau ville drepe Jakob, som var den som hadde fått velsignelsen av deres far. (1Mo 27: 41–45) I voldsomt sinne kastet Saul spyd etter David og Jonatan. (1Sa 18: 11; 19: 10; 20: 30–34) De som hørte Jesus forkynne i synagogen i Nasaret, ble så sinte at de forsøkte å kaste ham utfor kanten av et fjell. (Lu 4: 28, 29) Opphissede religiøse ledere ’stormet mot Stefanus alle som én’ og steinet ham til døde. – Apg 7: 54–60.

Selv når vreden er berettiget, kan den være farlig og få negative følger hvis den ikke blir holdt under kontroll. Simeon og Levi hadde grunn til å være sinte på hevitten Sikem fordi han hadde voldtatt Dina, søsteren deres. Men den brutale nedslaktingen av alle av mannkjønn i byen Sikem var en uforholdsmessig sterk straffereaksjon. Jakob fordømte sine sønners ukontrollerte sinne, ja, han sa: «Forbannet være deres vrede.» (1Mo 34: 1–31; 49: 5–7) Selv når man blir sterkt provosert, bør man beherske sitt sinne. Moses, det mest saktmodige menneske på jorden, ble en gang så provosert av israelittenes klager og opprørskhet at han handlet i ubehersket sinne og uten å hellige Jehova, og han ble straffet for dette. – 4Mo 12: 3; 20: 10–12; Sl 106: 32, 33.

Vredesutbrudd blir stilt i klasse med løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme og fyllelag, og alt dette hører med til «kjødets gjerninger», som vil hindre en i å arve Guds rike. (Ga 5: 19–21) Hissig snakk bør ikke forekomme i menigheten. De menn som representerer menigheten i bønn, bør ikke nære følelser av vrede, sinne eller fiendskap. (1Ti 2: 8) De kristne skal være sene til vrede, for «manns vrede utvirker ikke Guds rettferdighet». (Jak 1: 19, 20) Når det sies at de skal «gi plass for vreden», betyr dette at de skal overlate hevnen til Jehova. (Ro 12: 19) En mann som er «tilbøyelig til vrede», kan ikke være tilsynsmann i Guds menighet. – Tit 1: 7.

Selv om en fra tid til annen – og noen ganger kanskje med rette – kan bli sint, bør en ikke la det gå så langt at en synder ved at en gjemmer på sinnet eller fortsetter å være opphisset. En bør ikke ’la solen gå ned mens en er i en opphisset tilstand’, for dermed kunne en ’gi plass for Djevelen’, som vil utnytte situasjonen. (Ef 4: 26, 27) Særlig hvis det dreier seg om sinne mellom kristne brødre, bør man ta de rette skritt for å slutte fred eller få løst saken på den måten som Gud har anvist. (3Mo 19: 17, 18; Mt 5: 23, 24; 18: 15; Lu 17: 3, 4) Bibelen råder oss til å være nøye med hvem vi omgås, og til ikke å være venner med noen som «lett gir etter for vrede», for at vi ikke skal ’sette en snare for vår sjel’. – Ord 22: 24, 25.

Da Jesus Kristus var på jorden, foregikk han med et fullkomment eksempel for oss. I beretningene om hans liv finnes det ikke et eneste tilfelle der han kom med et ukontrollert vredesutbrudd, eller der han lot den lovløshet, opprørskhet og trakassering Guds fiender gjorde seg skyldig i, få gjøre ham så oppbrakt at han lot dette gå ut over disiplene sine eller andre. Ved en anledning ble han «dypt bedrøvet» over fariseernes ufølsomhet og ’så på dem med harme’, men det neste han gjorde, var å helbrede en mann. (Mr 3: 5) Da han ved en annen anledning drev ut dem som vanhelliget templet og overtrådte Moseloven ved å gjøre Jehovas hus til et «hus for handel», var dette ikke et utslag av ukontrollert eller uberettiget  vrede. Bibelen viser at han tvert imot viste berettiget nidkjærhet for Jehovas hus. – Joh 2: 13–17.

Unngå de skadelige virkningene. Vrede, eller sinne, har negative virkninger ikke bare på vår åndelige helse, men også på vår fysiske helse. Sinne kan få blodtrykket til å stige og kan føre til forandringer i arteriene, pustebesvær, leverproblemer og forandringer i utskillingen av galle og kan også innvirke på bukspyttkjertelen. Sinne og raseri er sterke følelser som leger har anført som medvirkende, forsterkende eller til og med forårsakende faktorer ved slike plager som astma, øyelidelser, elveblest og andre hudlidelser, magesår, fordøyelsesbesvær og problemer med tennene. Disse følelsene kan forstyrre tankegangen så en ikke kan trekke logiske slutninger eller vise sunn dømmekraft. Etter et raseriutbrudd følger ofte en periode med sterk nedtrykthet. Det er derfor klokt, ikke bare av religiøse, men også av helsemessige grunner å beherske sitt sinne og å jage etter fred og kjærlighet. – Ord 14: 29, 30; Ro 14: 19; Jak 3: 17; 1Pe 3: 11.

Ifølge Bibelen er vrede noe som kjennetegner endens tid – nasjonene er blitt vrede fordi Jehova ’har tatt sin store makt og har begynt å herske som konge’, og Djevelen er blitt kastet ned til jorden og «har stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode». (Åp 11: 17, 18; 12: 10–12) Under disse vanskelige forholdene gjør de kristne klokt i å beherske sin vrede, eller sitt sinne, som kan ha nedbrytende virkninger. – Ord 14: 29; For 7: 9.