Sivilstand for person som ikke er gift, og som lever alene. Etter å ha skapt det første menneske, Adam, sa Jehova Gud: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal danne en hjelper til ham, som et motstykke til ham.» (1Mo 2: 18, 21–24) Fra da av var ekteskapet den normale livsform for menneskene. Unntakene var sjeldne og hadde gjerne sammenheng med helt spesielle grunner. – Se EKTESKAP.

Jeremia var et av disse sjeldne unntakene. Gud hadde befalt ham å forbli enslig og ikke få barn, fordi nasjonen skulle komme i en fortvilt situasjon som skulle medføre at barna skånselsløst ble slaktet ned av en grusom erobrer. (Jer 16: 1–4) Et annet unntakstilfelle var Jeftas datter. Av respekt for et løfte som hennes far hadde avlagt, var hun villig til å la være å gifte seg, så hun kunne utføre heltidstjeneste ved Jehovas hus. – Dom 11: 34–40.

Apostelen Paulus drøftet de fordelene den enslige stand gir, forutsatt at man ikke er under et altfor sterkt press, at man ikke er «opptent av lidenskap» og derfor står i fare for å gjøre seg skyldig i utukt. Den ugifte stand er «bedre» enn den gifte stand i den forstand at den byr på muligheten til å tjene Gud «uten å la seg distrahere». (1Kt 7: 1, 2, 8, 9, 29–38; 9: 5) Da Lukas skrev Apostlenes gjerninger, omtalte han evangelisten Filips døtre som «jomfruer, som profeterte». Det blir ikke opplyst hvorvidt de giftet seg senere i livet. – Apg 21: 8, 9.

I likhet med Jeremia forble Kristus Jesus ugift. I en samtale som han hadde med disiplene sine om hvorvidt den enslige stand var å foretrekke framfor det å gifte seg, sa han: «Ikke alle gir rom for dette ord, men bare de som har gaven . . . og det er evnukker som har gjort seg selv til evnukker for himlenes rikes skyld. La den som kan gi rom for det, gi rom for det.» – Mt 19: 10–12.

Den enslige stand er altså en gave som har som sin vesentligste fordel at den byr på stor frihet. Jesus bruker her billedspråk. Det å «gi rom for det» vil ikke si at man lar seg kastrere i bokstavelig forstand, men at man i sitt hjerte frivillig bestemmer seg for å forbli ugift, enten hele livet eller for en tid, og at man holder fast ved sin beslutning ved å vise selvkontroll.

Krav om sølibat, som blir framholdt og praktisert av visse religiøse retninger, har ikke noe bibelsk grunnlag. Bibelen sier tvert imot: «I senere tidsperioder skal noen falle fra troen, . . . idet de forbyr folk å gifte seg.» (1Ti 4: 1–3) Det er verdt å merke seg at mange av apostlene, kanskje de fleste, var gift. (1Kt 9: 5) En som har den gave å være enslig, behøver ikke å ha avlagt et sølibatløfte for å kunne avholde seg fra å gifte seg. Det som skal til, er at vedkommende har et ønske om, og evne til, å vie seg til tjenesten for Gud som enslig.