En som hevder at han kan forutsi hva som skal skje i framtiden. I Bibelen omtales magipraktiserende prester, spiritistiske spåmenn, astrologer og andre. (Se SPIRITISME; SPÅDOMSKUNST.) Det hebraiske ordet jiddeʽonị, som er gjengitt med ’en som har som yrke å forutsi begivenheter’, kommer fra roten jadhạʽ (kjenne) og inneholder tanken om at personen er i besittelse av kunnskap som alminnelige mennesker ikke har adgang til. Det forekommer ofte sammen med ʼov, som betyr «åndemedium». (5Mo 18: 11) Noen mennesker hadde okkulte evner som følge av kontakt med demonene, de onde englene, som er fiender av Gud og er underlagt Satan Djevelen, demonenes hersker. (Lu 11: 14–20) I gammel tid gjorde disse spåmennene bruk av forskjellige metoder for å komme fram til sine spådommer. De kikket blant annet på stjernene (Jes 47: 13), undersøkte leveren og andre organer fra offerdyr (Ese 21: 21), tydet varsler (2Kg 21: 6) og rådførte seg med det de mente var de avdødes ånder. – 5Mo 18: 11.

I likhet med babylonerne lot egypterne i høy grad sitt liv bli styrt av sine spåmenn. (Jes 19: 3) Guds sanne tjenere har derimot aldri søkt opplysninger hos slike personer. Moseloven, som israelittene fikk kort tid etter at de var blitt utfridd av trelldommen i Egypt, inneholdt et strengt forbud  mot å rådspørre ’dem som hadde som yrke å forutsi begivenheter’. (3Mo 19: 31) De som hadde «umoralsk omgang» med dem, ville bli avskåret fra Guds folk, det vil si, de skulle dø. Og om dem som praktiserte spådomskunst, sa Loven videre: «Når det gjelder en mann eller kvinne som viser seg å ha en mediumsånd eller en spådomsånd, så skal de ubetinget lide døden.» (3Mo 20: 6, 27) Da israelittene nesten 40 år senere skulle til å dra inn i det lovte land og drive bort dets innbyggere, fikk de denne påminnelsen: «[Du skal] ikke lære å ta etter disse nasjonenes vederstyggeligheter. Det skal ikke finnes hos deg . . . noen som rådspør et åndemedium, eller noen som har som yrke å forutsi begivenheter, eller noen som spør de døde.» – 5Mo 18: 9–11.

Over 350 år senere fjernet Israels første konge, Saul, alle som forutsa begivenheter, fra landet, men før sin død var han selv kommet så langt bort fra Jehova at han oppsøkte ’en kvinne som virket som åndemedium i En-Dor’, for at hun skulle forutsi hans framtid. Hun var først redd for å praktisere sin spådomskunst, men da Saul insisterte på at hun skulle ’bringe Samuel opp’, mante hun fram et syn. Hun beskrev det hun så, som ’en gammel mann svøpt i en ermeløs overkledning’. Saul var overbevist om at det var profeten Samuel. (1Sa 28: 3, 7–19) Det kunne det imidlertid ikke være, for Samuel var død, og de døde «vet slett ingen ting». (For 9: 5) Da Samuel levde, ville han bestemt ikke ha noe med et åndemedium å gjøre, og Jehova Gud og hans hellige engler ville heller ikke samarbeide med et åndemedium. Gud selv sa til sitt folk: «Dersom de sier til dere: ’Vend dere til de spiritistiske mediene eller til dem som har en spådomsånd, til dem som piper og kommer med lavmælte utsagn’ – er det ikke til sin Gud et folk skulle vende seg? Skulle en vende seg til de døde for de levende? Til loven og til vitnesbyrdet! Sannelig, de kommer til å fortsette å si det som er i samsvar med denne uttalelsen, som ikke vil ha daggryets lys.» – Jes 8: 19, 20.

Nesten 400 år etter Sauls regjeringstid gjorde kong Manasse av Juda «i stort omfang det som var ondt i Jehovas øyne, for å krenke ham», blant annet ved å rådføre seg med dem som hadde som yrke å forutsi begivenheter, en gruppe som hadde en sterk stilling i hans regjeringstid. (2Kg 21: 6; 2Kr 33: 6) Alle disse måtte fjernes fra landet av Manasses sønnesønn, den rettferdige kong Josjia. – 2Kg 23: 24.

I De kristne greske skrifter blir slik demoninspirert forutsigelse av begivenheter bare nevnt én gang, nemlig i beretningen om hvordan apostelen Paulus i byen Filippi drev «en ånd, en spådomsdemon» ut av en tjenestepike. Hun hadde skaffet sine herrer stor fortjeneste «ved å utøve spådomskunst». At en slik praksis virkelig er demonisk og noe som er fullstendig i strid med Guds vilje, framgår av at pikens herrer skapte store vanskeligheter for Paulus i Filippi og førte ham og hans medarbeider Silas fram for magistratene, som gav befaling om at de skulle slås, og så kastet dem i fengsel. – Apg 16: 12, 16–24.