Et landområde som er omtalt i Esekiels syn av inndelingen av det lovte land.

Til hver av de tolv stammene, Levi stamme ikke medregnet (Efraim og Manasse representerte Josef, slik at det likevel var tolv stammer), ble det gitt en andel som strakte seg på tvers av landet i retningen øst-vest. Sør for Judas andel, som var den sjuende regnet fra nord, lå det et administrasjonsområde. (Ese 48: 1–8) Denne landstripens nordgrense løp langs Judas andels sørgrense, og i sør grenset det opp til Benjamins andel, som var den femte andelen regnet fra sør. (Ese 48: 23–28) Administrasjonsområdets bredde, i retningen nord-sør, var 25 000 alen (13 km). Det var folket som skulle gi det til administrative formål. – Ese 48: 8.

Jehovas helligdom lå midt i «hele bidraget», et kvadratisk område innenfor administrasjonsområdet med sider på 25 000 alen. Resten av administrasjonsområdet, på østsiden og på vestsiden av dette kvadratiske området, var høvdingens andeler. (Ese 48: 20–22; se HØVDING.) «Hele bidraget» ble inndelt slik: Langs nordgrensen var det et 10 000 alen (5,2 km) bredt stykke til de levittene som ikke var prester. Ingenting av dette stykket skulle selges eller byttes bort, «for det [var] noe som [var] hellig for Jehova». (Ese 48: 13, 14) Sør for disse levittenes område var det et nytt 10 000 alen bredt stykke, «det hellige bidrag for prestene». Her, i prestenes område, lå Jehovas helligdom, eller tempel. (Ese 48: 9–12) Dermed gjenstod det et 5000 alen [2,6 km] bredt stykke i sør. Dette området var «et område som ikke [var] hellig; det [var] til byen, til beboelse og til beitemark». (Ese 48: 15) Midt i dette området skulle den byen som skulle kalles «Jehova er der», ligge. Byen var kvadratisk med sider på 4500 alen (2,3 km) og hadde tolv porter, og hele veien rundt den var det 250 alen (130 m) brede beitemarker. Heller ikke resten av det sørligste området – 10 000 alen på byens østside og 10 000 alen på dens vestside (i 5000 alens bredde) – ble betraktet som hellig. Det skulle dyrkes av Israels stammer, og grøden skulle tjene til mat for byen. – Ese 48: 15–19, 30–35.

«Det hellige bidrag» målte således i virkeligheten 25 000 alen i retningen øst-vest og 20 000 alen i retningen nord-sør. Det bestod av to 10 000 alen brede stykker, hvorav det ene ble tildelt prestene og det andre de øvrige levittene. Resten av det 25 000 ganger 25 000 alen store bidraget var «et område som ikke [var] hellig», og det skulle brukes «til byen, til beboelse og til beitemark». – Ese 48: 10, 13–15, 18, 20, 21.